De fleste av oss har vært der: Du sitter rundt et pent dekket middagsbord med familien, her er alt fra baby til bestemor. Så kommer den plutselig – brannfakkelen. Det begynner å gnistre inni deg. Dette har du sterke meninger om, og det som ble sagt, er helt krise.
Men du sier ingenting. Argumentene holdes igjen med et stramt smil. For det er vel ikke noen vits i å skape dårlig stemning?
Jo, mener folka bak det avsluttede museumsprosjektet «Uenighetsfellesskapet». Det er nettopp dette vi bør øve oss på. For ved å løfte frem uenighetene, tar vi vare på demokratiet.
– Det dreier seg om å kunne bruke uenighetene på en konstruktiv måte, sier førstekonservator Anders Bettum.
Demokrati og falsk konsensus
Sammen med kollega Annelise Bothner-By ved Interkulturelt museum (IKM) deler han noen refleksjoner med Museumsnytt i etterkant av «Uenighetsfellesskapet». Prosjektet var i regi av Mangfoldsnettverket, og ti museer deltok for å utforske museet som arena for meningsbrytning.
– Uenighetsfelleskap er et annet ord for demokrati. I stedet for å tenke at fellesskapet er tuftet på at alle er enige, tror vi heller at felleskapet følger felles spilleregler, at vi alle vil samfunnets beste, sier Annelise Bothner-By, som ledet arbeidet.
Styrking av demokratiet var kjernen i prosjektet. Bettum forklarer at de blant annet rettet skytset mot det han beskriver som enighetstyranniet og «falsk konsensus».
– Vi har sett til teoretikere som for eksempel Chantal Mouffe. Hennes slagord er at når man får et debattmiljø hvor alle er enige, da glatter det over maktstrukturer som ligger der.
– Når alle er enige, betyr det at det allerede har vært en maktkamp som noen har vunnet
– Dersom slike maktkamper resulterer i at motstemmene forties, så er det uheldig for demokratiet, sier Bettum.
Dårlig stemning i trygge rom
Men når konfliktene først kommer til overflaten, kan det gå hardt for seg. Dette var noe flere museer i prosjektet opplevde underveis, for eksempel når museets metoder og agenda krasjet med minoritetsgruppers og andre frivilliges bidrag og ønsker.
En viktig del av uenighetsfellesskapets arbeid var økt bevissthet rundt hvordan man håndterer slike situasjoner.
For det første: Det gjelder å unngå «glatte over»-refleksen, som sitter ganske hardt i mange av oss. Fremfor å dysse ned konflikt kan man heller utforske uenighetene.
– Dette er også noe av grunntanken i den nye museologien. Det handler om at kultur og historiefortelling er forhandlinger mellom ulike ståsteder, hvor man aldri kan nå full enighet, sier Bettum.
For å finne de gode kompromissene må man tåle at det kan bli litt dårlig stemning underveis.
– Det har vi opplevd hos oss. Det kan gå en kule varmt, men så snakker man sammen etterpå. Skværer opp, går videre, sier Bettum.
Om tematikken er betent, så er det ekstra viktig at omgivelsene rundt diskusjonene er trygge.
– Man kan ikke drive med konflikt i utrygge prosesser, sier Annelise Bothner-By
Demokratisk øvingsarena
Navnet på prosjektet kom fra boka Uenighetsfellesskap (2014) av sosiolog Lars Laird Iversen. Han skriver om betydningen av å bygge uenighetsberedskap, slik at man «hverken trekker seg eller flyr i strupen på meningsmotstanderen».
– Ifølge Iversen bruker vi i Norge mye tid på å unngå dårlige diskusjoner, mens vi heller burde bruke kreftene på å legge til rette for de gode, sier Anders Bettum.
På Interkulturelt museum jobber de nå med en debattarena i Iversens ånd i forbindelse med utstillingen Typisk dem om fordommer. Planen er å lage plakater av Arne Næss´ saklighetsregler og Berit Ås´ hersketeknikker og la dem henge ned i ansiktet på folk.
– Vi har en hårete ambisjon om at museene kan være en øvingsarena for demokratisk debatt, sier Bettum
Mangfold i ny drakt
Målet er å bidra til at enda flere kan føle seg trygge nok til å delta i samfunnsdebatten.
– Museene er stedene der man kan nyansere, og som rommer det mangfoldet som er samfunnet, sier Annelise Bothner-By.
Disse tankene følger med inn i prosjektet «Samlingens mange stemmer», som er arvtageren etter «Uenighetsfellesskapet». I skrivende stund omfatter dette 20 prosjekter og 18 ulike museer.
– Det handler om de fortellingene som samlingene våre representerer. Det skal vise frem mangfoldet som er, og som har vært, sier Bettum.
– Museene har tradisjonelt vært redde for å vise frem syn som er annerledes. Men vi må få frem flere stemmer.
– Mangfold er et ord som går igjen i nærmest overalt. Men hva skal man egentlig legge i det i dag?
– For ti år siden snakket man mest om kulturelt mangfold, det handlet om innvandring og urbefolkning. Nå er det en større bevissthet rundt interseksjonalitet, og at mangfold rommer ulike bakgrunner og perspektiver vi har med oss som alder, funksjonsnedsettelse, kjønn og seksualitet, og ikke minst sosiale og sosioøkonomiske forhold, sier Bettum.
De viktige menneskemøtene
«Uenighetsfellesskapet» sammenfalt med en økende polarisering av debattklimaet som et tema i tiden, særlig i sosiale medier. Underveis hentet de også inspirasjon fra Hele Norge Snakker, et antipolariseringsprosjekt i regi av Morgenbladet, Dagens Næringsliv, Fagbladet og NRK.
Her fikk man folk som var uenige om bestemte temaer, til å møtes og snakke sammen.
– Å komme sammen er det viktigste. Når du møter et helt menneske, da skjer det noe som gjør at det ikke blir så farlig eller stressende eller ubehagelig å være uenige, sier forfatter og utenriksjournalist Sten Inge Jørgensen i Morgenbladet.
Han ledet ukeavisas satsing på Hele Norge Snakker, som igjen var inspirert av et prosjekt som ble startet av Die Zeit i Tyskland.
– Vår erfaring var at de som deltok, fikk mer respekt for folk de var uenige med.
Han forteller at det virket som deltakerne satte pris på hverandre. Noen modererte sine synspunkter, men de fleste sto fast ved det de mente i utgangspunktet.
– Det at man selv har tatt seg bryet med å tenke gjennom så mange aspekter ved en problemstilling, gjør kanskje at man respekterer andre som har gjort det samme. Til forskjell fra kommentarfelt hvor folk bare slenger ut ting, så er dette folk som virkelig tar et problem på alvor, sier Jørgensen.
Selv holder han seg stort sett langt unna kommentarfelt.
– Vi må huske at de fleste av oss er harmoniske, normale mennesker. Det er viktig at fellesarenaene fortsatt retter seg mot dem og ikke nødvendigvis skal ha med alle ytterfløyene
Ulike meninger som bindemiddel
Jørgensen beskriver uenighetsfelleskap som selve forutsetningen for demokratiet. Han trekker frem Donald Trumps fornektelse av det amerikanske valgresultatet i 2020 som eksempel på det motsatte.
– Det handler om å akseptere at noen andre vinner et valg.
– Hva mener du er et godt ordskifte?
– Når man er opptatt av at det beste argumentet skal vinne. Det skjer veldig sjelden, men man kan som et minimum anerkjenne motpartens argumenter.
– Vi hører jo ofte politikere som ikke svarer på spørsmål i debatter og programmer som Politisk kvarter. Hva gjør det med oss?
– Det er altfor mange kommunikasjonsrådgivere som står bak dette, politikere snakket ikke sånn før. Kommunikasjon som fag har paradoksalt nok ødelagt veldig mye for offentlig debatt, sier Jørgensen.
Jeg kan ikke dy meg:
– Hehe, du snakker jo med en tidligere kommunikasjonsrådgiver.
– Ja, jeg hørte at du tasta litt mindre nå!
Så sier Jørgensen at han godt kan nyansere litt.
– Nei da, sier jeg og blir litt flau.
– Dette blir vel på siden av denne saken, legger jeg til. Med ett blir jeg veldig opptatt av at han ikke skal tro jeg ble fornærma.
Før jeg rekker å oppklare det, skjer det noe i den andre enden av telefonrøret.
– Vent litt, nå hører jeg en beskjed på høyttaleren!
Plutselig må Jørgensen hoppe på et tog, og intervjuet er over. Var vi nettopp i nærheten av et bitte lite uenighetsfellesskap?
Mens jeg funderer over dette, kommer jeg på noe fra Linn Skåbers «Til oss fra de eldste». Der beskriver hun den «velsignende uenigheten»: «Alle disse småknuffende uenighetene som gir oss puls, hjerteslag, blod til huet.» Alt dette som i sum «trener oss til et samfunn, et demokrati, bevegelse».
Det kjennes godt å tenke på ulike meninger som bindemiddel, fremfor noe som trekker oss fra hverandre.
Da virker ikke den diskusjonen rundt middagsbordet så skummel likevel. Snarere tvert imot.
Eller, hva tenker du?
Denne artikkelen stod på trykk i Museumsnytt nr. 3/22, der temaet var samarbeid. Les andre artikler fra denne utgaven, f.eks. MuseumsLiv om frivillighet, Maja Museum om digital dårskap, Hanna Mellemsether om hus til besvær, ansatte ved MUNCH om å lage noe sammen og ansatte ved Universitetsmuseet i Bergen om når museet mangler svar.
Les om Historisk museums prosjekt i Uengihetsfellesskapet
Les alle artikler i denne eller tidligere utgaver ved å kjøpe dem her, og tegn abonnement her.
