museumsnyttlogo_554x
Tema samarbeidOm å lage noe sammen

Om å lage noe sammen

Skal vi skape varige endringer, må vi gjøre mer enn å be publikum ytre seg med kritt på en utstillingsvegg

Deltagelse, medvirkning, tilgjengelighet og inkludering er ord som brukes igjen og igjen i tildelingsbrev og ved utlysninger av prosjektstøtte. Utfordringen er hvordan vi med disse som utgangspunkt kan skape varige endringer i museumsfeltet. Museene må prioritere ressurser over tid, være villig til å prøve og feile, og ikke minst ta med seg læringen videre. Det er lettere sagt enn gjort.

Kom tenk med oss!

På MUNCH er utstillingsserien Kom tenk med oss! en av flere løsninger på denne utfordringen. I en rekke romlige og deltagende prosjekter inviterer vi publikum til å samskape med kunstnere, i strukturer som oppfordrer til fri og fantasifull utfoldelse.

Temaet for disse «gjør det selv»-rommene hentes fra Munchs kunstnerskap, og skal gi publikum anledning til å oppleve og utforske kunst på nye og overraskende måter. For museet er det en mulighet til å arbeide langsiktig, og utforske hvordan vi kan lage de beste deltakende prosjektene.

Foto: Ove Kvavik, MUNCH

Bli med inn i en hjerne av papp

Hjernelabyrinten er første prosjekt i denne serien. I en stor papp- og gråpapirinstallasjon laget av kunstner Jennie Bringaker, inviteres publikum til å fylle labyrinten og utstillingsveggene rundt med sine tegninger, tanker og meninger. Som det står i prosjektets veggtekst, er Hjernelabyrinten «en stor hjerne vi deler på museet, der minner, tanker, oppgaver og talenter er lagret i alle kriker og kroker; et sted der nye ideer, forbindelser og utrolige kunstverk kan oppstå!»

Vi har ønsket å lage et museumsrom hvor vanlige museumsregler ikke lenger gjelder, og hvor publikum inviteres inn i en kunstnerisk prosess. Inne i labyrinten kan publikum ta på, løpe, tegne, prate høyt og gjemme seg inne i kunsten. Målet er ikke et perfekt sluttresultat, men at folk deltar i prosessen.

Publikum har bidratt med alt fra refleksjoner rundt hva som gjør et museumsbesøk utfordrende – mange strenge regler – til innspill på tekster og forslag til videreutvikling av aktivitetene i utstillingsrommet. En jente fortalte at hun elsket å lage sine egne spill med kritt på asfalten. Basert på samtaler med henne, kom vi frem til en løsning med et stort rutenett på gulvet og nøytrale spillebrikker, som la til rette for denne typen aktivitet.

Et viktig poeng er at dette ikke er en situasjon hvor museet gir publikum akkurat det de ber om. For oss handler det om å forstå hvordan museet kan gå publikum i møte, uten at det går på bekostning av den kunstneriske integriteten.

Medvirkning i praksis

Å sette publikum i sentrum på den måten vi har gjort, hadde ikke vært mulig uten et samarbeid med en kunstner som deler denne interessen. Bringaker har gjort flere prosjekter hvor deltakelse er sentralt, og ser hvilken verdi dette har. Hun var ikke bare positiv til å invitere publikum inn som medskapere, hun ønsket også å inkludere ansatte på museet i sin prosess. I en tverrfaglig prosjektgruppe løste vi flere av utfordringene som oppstod sammen. Prosjektleder, konseptutvikler, arkitekt og kunstner jobbet sammen, og dette – i kombinasjon med publikumstesting – resulterte i et prosjekt som dro nytte av et mangfold av erfaringer og perspektiver.

At Hjernelabyrinten skulle endres og justeres underveis i utstillingsperioden, var et premiss fra oppstarten av prosjektet. Et godt eksempel på dette er hvordan publikum har endt opp med å bruke utstillingsrommet. Utgangspunktet vårt var at det var veggene i labyrinten som skulle fylles med tegninger – men kort tid etter åpning begynte publikum å tegne fritt på utstillingsvegger, sittemøbler og alle andre ledige flater. Når dette skjedde kunne vi svart med å sette opp ekstra vakthold, eller skilt med «tegning forbudt» for å prøve og styre publikum tilbake til vår opprinnelige plan. Men målet var å skape et museumsrom hvor publikum hadde en reell mulighet til å handle fritt, så da valgte vi å stille oss positive til deres initiativ.

Foto: Tove Sivertsen

La stå!

Når publikum slippes fri på denne måten, hvor går grensen for hva som får stå? Vi bestemte oss tidlig for at hatefulle ytringer måtte fjernes, men at utover det var «alt» lov. Det resulterte for eksempel i at mange brukte museumsveggene til å dele telefonnummeret sitt og be om Vipps-donasjoner, mens andre benyttet anledningen til å dekorere med falloser.

Vi sier at museer må gjøre mer enn å invitere publikum til å ytre sin mening i kritt på en utstillingsvegg, så hvordan skiller dette prosjektet seg fra et sånt eksempel? Poenget, slik vi ser det, er museets intensjon. Dette er ikke en leveranse hvor publikums deltakelse utgjør et retorisk grep eller «pynt» på veien ut. Målet er heller å la dem få erfare friheten som finnes i å være i en kreativ prosess.

Befriende og frustrerende

Denne friheten, kombinert med prosjektets vilje til å respondere, har ført til at vi fortsatt endrer, selv om vi i skrivende stund nærmer oss de siste åpningsukene. Det har vært befriende og frustrerende å jobbe med et prosjekt som aldri ferdigstilles, men mest av alt har det gitt oss mulighet til å dykke ned i hva medvirkning kan være.

Det er ikke til å legge skjul på at dette er et ressurskrevende prosjekt for museet. Vi har bemannet utstillingsrommet med verter utover ordinært vakthold, papirstrukturen krever kontinuerlig vedlikehold, og vi har brukt mye tid på publikumsundersøkelser. Men erfaringen så langt viser at denne måten å arbeide på er et dobbelt gode, det gagner både publikum og museet. Ved å være operative og klare til å respondere på publikums bruk, ble Hjernelabyrinten er et levende prosjekt.

Foto: Darja Olsevskaja

Aktive deltakere

Barn er målgruppen for hele Kom Tenk Med Oss!-serien. Vi ønsker å lage prosjekter som tar denne publikumsgruppen på alvor og som anerkjenner dem som aktive og meningsfulle deltakere. Vår erfaring er at dette gjøres best mulig ved å være nysgjerrig på, og i dialog med, barns meninger, behov og tanker fra oppstart og til siste utstillingsdag.

Denne teksten startet med spørsmålet om hvordan vi kan bruke deltakelse, medvirkning og tilgjengelighet til å skape varige endringer i museumsfeltet. Svaret kan være: ved å ha en større bevissthet om at publikum ikke lenger er passive mottakere, men heller aktive deltakere. Publikum besitter rikelig av kunnskap og erfaringer – som bare venter på å bli tatt i bruk, for å lage enda bedre og mer relevante prosjekter.


Christin Fonn Tømte og Tove Aadland Sørvåg er konseptutviklere formidling ved MUNCH.

Denne artikkelen stod på trykk i Museumsnytt nr. 3, der temaet var samarbeid. Les andre artikler fra denne utgaven, f.eks. MuseumsLiv om frivillighet, Maja Museum om digital dårskap, Hanna Mellemsether om hus til besvær og ansatte ved Universitetsmuseet i Bergen om når museet mangler svar.

Les alle artikler i denne eller tidligere utgaver ved å kjøpe dem her, og tegn abonnement her.

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Forrige artikkelNår museet mangler svar
Neste artikkelNær og fjern
Annonse
Annonser