Hvordan gi løven stemme? Hva vil den si om den kan snakke? Hvordan kan samarbeid med interesserte folk med bakgrunn fra DR Kongo være meningsfullt for deltakerne i prosjektet og gi Kongosamlingen et nytt lag av mening og liv i samtiden?
Andre fortellinger enn kolonitidens
Kongosamlingen er en av Kulturhistorisk museums største. Den teller ca. 3000 gjenstander, og et stort antall er samlet inn av nordiske sjøfolk, offiserer og leger som arbeidet i kong Leopolds skrekkregime fra 1884 til 1908. I samarbeidsprosjektet om denne samlingen er det nettopp ikke kolonihistorien som er det interessante, men gjenstandenes bruk og betydning tidligere og samtidig. Det er også et mål å sikre at gjenstandene blir tilgjengelige for mennesker som bor i Norge i dag, og spesielt for dem som selv har bakgrunn fra Kongo.
Prosjektet «Kongo – undring – samling – diskusjon» (KUSD) bygger på langvarige relasjoner og samarbeid mellom personer fra kongolesisk diaspora og ansatte ved museet og er en videreføring av prosjektet Kongoblikk (2016–19), som igjen sprang ut av kontakt gjennom utstillingen Kongospor i 2007.
Prosessen er målet
I prosjektet legger vi vekt på betydningen av prosess og langvarige relasjoner omkring museumssamlinger. Det innebærer at vi alle må ha en stor grad av åpenhet for innspill og uforutsette hendelser underveis. Vi må jobbe fram felles forståelse om at prosessen er målet. En for sterk målstyring fram mot en utstillingsdato eller en rapporteringsfrist kan ødelegge energien, interessen og entusiasmen for prosjektet for interesserte personer fra eksterne miljøer.
Dette er en type arbeid ingen av deltakerne har gjort før. Usikkerhet vil nødvendigvis være en viktig ingrediens. Museet er nødt til å dele autoritet og gi opp makt – og å lytte aktivt til samarbeidspartnerne. Det er nå disse førstegenerasjons flyktningene og -migrantene er her i Norge, med sin spesielle kunnskap og erfaringsbakgrunn. De kan bidra til å gi ny og nyansert mening til de historiske samlingene og kanskje også til å skape bredere forståelse mellom folk med ulike bakgrunner og holdninger til hva kunnskap er.
Tilbakeføring ikke nødvendigvis løsningen
For gjenstandssamlinger som har en historie knyttet til kolonitiden og befinner seg i europeiske museer, er det ofte fysisk tilbakeføring, repatriering, som dukker opp som en type «avkoloniseringsløsning» på den problematiske historien disse gjenstandene vitner om. Men dette er ikke den eneste løsningen. For folk med røtter i (f.eks.) Afrika kan det å knytte gjenstandene til noe annet enn overgrep og imperialisme oppleves vel så naturlig. Kolonitiden var en epoke som absolutt preger samtiden, men samlingen har langt mer å fortelle om.
I dette prosjektet er dermed ikke ideen om fysisk tilbakeføring så interessant. Samarbeidet mellom museet og interesserte personer i ressursgruppa baserer seg på forventninger om at både deltakerne, museet og samlingen vil fortsette å leve, eksistere og å fungere i Norge i framtiden. Forslaget om å lage en forpliktende avtale mellom museet og kongomiljøet kommer fra ressursgruppa. Uenighetsfellesskapet kan sies å foregå mellom prosjektgruppa og museets iboende strukturer, strukturene som kommer til syne gjennom ideer om eierskap og hvordan forvaltningen av disse statlige samlingene foregår.
Kan finne felles historie
I dette prosjektet vil vi ikke kuratere og formidle andres uenigheter, men jobbe for å komme fram til en god avtale som sikrer både tilgang til og informasjonsflyt om museumssamlingene med opprinnelse fra DR Kongo.
Følgende sitat fra Honoratte, deltaker i ressursgruppa, er grunnlaget for avtaleutkastet:
«Samlingene forener kongolesere på mange måter, og gjenstandene er fra hele Kongo, på samme måte som kongolesere i Norge har bakgrunn fra ulike steder i DR Kongo. Dette gir muligheter for å finne frem til felles temaer og kongoleseres felles historie.
Gjennom samlingene eksisterer en relasjon mellom museet og kongolesere i Norge. Gjenstandene er der – de forsvinner ikke i morgen. Det er et felles ønske at gjenstandene skal være tilgjengelige for samtiden og for våre etterkommere. Gjennom dette samarbeidet ønsker vi å realisere denne visjonen.»
Hvem representerer?
Totalt er det ca. 5000 personer i Norge i dag som regnes til diasporabefolkningen med bakgrunn fra Kongo. Ressursgruppa knyttet til KUSD består av kjernedeltakere som teller fire personer, tre som kom i kontakt med museet i 2007 i sammenheng med den store nordiske utstillingen Kongospor – Norden i Kongo, Kongo i Norden, og en som har kommet inn seinere. Fra museets side deltar samlingsansvarlig fra KHM og undertegnede som mangfoldskurator.
Hovedmotargumentet for å etablere denne avtalen er spørsmålet om representasjon. Hvem skal snakke på vegne av diasporagruppa? Spørsmålet om representasjon har blitt foreslått løst ved at en av foreningene som er dannet i det kongolesiske diasporamiljøet, skal stå som partner i saken og signere denne avtalen. Avtalen kan så inneholde en formulering som sikrer at denne foreningen jobber i samarbeid med museet om å tilgjengeliggjøre kunnskap om samlingene til interesserte.
I et internseminar i museet om såkalt avkolonisering av samlingene var temaet kildegruppers tilgang til museumssamlinger. Prosjekter som dette ble karakterisert som «identitetspolitikk satt i system». «Et menneske har ikke noe mer kunnskap om samlingene selv om besteforeldrene var fra Kongo», ble det for eksempel sagt. For å tenke nytt om forvaltning og formidling av denne typen samlinger er det nyttig at slike argumenter kommer fram i diskusjoner.
Også for kommende generasjoner
Prosjektgruppas holdning er at museumssamlinger skal være tilgjengelige for et bredt publikum, og spesielt de som er samlet inn hos folk som har etterkommere her i landet som viser interesse for museet og samlingene. Det å produsere mer av samme type kunnskap som den museet allerede har – hvem som har eid tingene og solgt / gitt / blitt fratatt dem til museet – er ikke hovedmålet.
Derimot er vi interessert i hvordan gjenstandene virker i dag og i framtiden, i de uforutsette koplingene og nye refleksjonene som kan oppstå. Som kildegruppa uttrykte: «Disse gjenstandene er her. Om interesserte mennesker møter dem, betyr det at de får nye betydninger og lag av mening.» Hvis de bare ligger i fred på magasinet, er løven taus.
Forslaget om å opprette avtalen har gradvis møtt mer og mer velvilje. Det diskuteres for tiden i ledelsen i KHM. Målet er at den kan tjene som utgangspunkt i møte med andre grupper som ønsker lignende tilgang til samlingene.
I det aller helligste
Prosjektgruppa har valgt ut gjenstander de vil se nærmere på, og besøkt magasinet på Økern flere ganger. Et utvalg av gjenstandene skulle stilles ut i sammenheng med en markering av Kongos nasjonaldag i Historisk museum først i 2020, men i både 2020 og 2021 ble markeringen avlyst.
Det er høy terskel for å komme inn i det aller helligste, selve magasinet, der gjenstandene oppbevares, spesielt fordi lokalene ikke er bygget som besøksmagasin. Men å skape entusiasme og interesse for de historiske samlingene forutsetter at folk får oppleve dem – og gjerne slik de så omsorgsfullt og ryddig er organisert inne i museumsmagasinet. Det er jo helt vidunderlig å oppleve hvordan gjenstandene blir ivaretatt, det ligger mye kunnskap og omtanke her.
Likevel er det spennende å utforske flere muligheter for å ta vare på, bruke og samarbeide om museumsgjenstander. En effektiv måte å holde liv i samlingene på er å slippe interesserte folk inn og slippe gjenstandene ut – la friksjoner utspille seg – la uenighetene blomstre. Slik, gjennom å åpne opp, gi slipp på kontroll og la folk som er interessert, slippe til, kan løven få en stemme og si viktige ting.
Lørdag 25. juni i år skal Kongos nasjonaldag igjen markeres i Historisk museum. Ungdommer har uttrykt et sterkt ønske om å delta i planleggingen i år. Museet lanserer en publikumsvennlig portal til Kongosamlingen og skal runge av kongolesisk rumba, som fikk status som immateriell verdensarv på UNESCOs liste i 2021. Slik pågår samarbeidsprosessen videre inn i framtiden.
Fakta
Uenighetsfellesskapet er et prosjekt i regi av Nasjonalt museumsnettverk for minoriteter og kulturelt mangfold (Mangfoldsnettverket), koordinert av Oslo Museum; Interkulturelt Museum. Uenighetsfellesskap er egentlig et annet ord for demokrati. Begrepet utfordrer idealet om at alle må være enige, og ser heller på uenighet og konflikt som noe verdifullt, så lenge vi er enige om spillereglene.
«Kongo – samling – undring – diskusjon» (KUSD) er et prosessorientert prosjekt for å samle erfaringer og refleksjoner fra og øke kunnskap om hvordan vi kan etablere gode metoder for å gjennomføre samarbeidsprosjekter og gi flere tilgang til og definisjonsmakt over museumssamlinger.
Denne artikkelen står på trykk i papirutgaven av Museumsnytt, nr 2 22. Les også om arbeidet med utstillingen Memory on the horizon.