museumsnyttlogo_554x
KronikkDigital dårskap

Digital dårskap

Stat og departement har allerede gjort digital formidling til et kategorisk imperativ. Vi bør ta oss en liten prat om dette er ytterligere en museumsoppgave vi tenker vi skal gi oss i kast med.

Ingen vil være imot fremtiden. Selv ikke vi som jobber med fortiden. Ideen om fremtiden er så potent at den kan gjøre selv sindige byråkrater fulle av sevje. Jeg har sett det skje. Da jeg var 18, hadde jeg et (mislykket) forsøk som kommunestyrepolitiker. Støtt og stadig banket det friere på porten til kommunestyret for å gi gode råd. På trappa sto menn utenbygds fra som oste av fremtid og fremmed etterbarberingsvann. Smart Club utenfor bysentrum var fremtiden, den gang da. Og toget til fremtiden, det går nå, understreket fremskrittsagentene.

Hopp på, eller se dølakommunen deres forsvinne fra kartet, sidrumpa bondeknøler.

MAJA MUSEUM: Maja L. Musum er så engasjert i museum at hun fortjener en ekstra e i etternavnet og en fast spalte. Her luftes store, små, viktige, rare eller interessante museale problemstillinger. Foto: Sigrid Tveiten Roholdt

Fort, om bord!

Fremtiden har alltid dårlig tid. Og selv om toget som går er en metafor, er effekten en høyst reell angstfølelse av å bli stående igjen på perrongen. Sånn sett er fremtidsagentene ganske smarte, for ingen har lyst til å bli Tollak til Ingeborg som sitter oppi lia med sagbruket sitt og er sur på Maxbo nedi bygda.

Fremtiden spiller på dype strenger av frykten for ikke å henge med.

Kanskje treffer det oss sterkere i offentlig sektor enn i privat, i bygdene mer enn i byene. Fremtidsagentene pirker borti det såre selvbildet man kan få når man er periferien. Forvaltning, ikke fast track. Fort, fort om bord på toget, så kan vi i det minste gi inntrykk av at vi er med. Så mange spørsmål rekker man ikke å stille når man skal rekke toget.

Man kan og bør si mye om både sidrumpa kommunestyrerepresentanter fra Gudbrandsdalen og den veldig lite sidrumpa dølen Gaute Brochmann. Men om sambygding og Morgenblad-skribent Brochmann har irritert meg aldri så mye med sine estetiske domfellelser, så er jeg veldig takknemlig for motstemmen han har inntatt i digitaliseringen av skoleverket. Brochmann har frivillig tatt rollen som foreldremøtedeltaker fra helvete, digitaliseringens Tollak, og skrevet debattboka «Digitale prøvekaniner». Den handler om toget som gikk så fort på at de løp fra spørsmålene alle sammen, politikere, byråkratene og skoleverket.

Vixen Blog Awards

Noen anstendig analyse har jeg ikke til grunn for det som følger, men jeg har inntrykk av at museene har jobbet med digitalisering lenge og godt. Da jeg begynte, hadde det i mange år vært fullt trøkk på digitalisering av samlinger til glede for både kunnskapstørste publikummere, samlingsforvaltere og ihjelstappa magasin og arkivreoler. Kanskje var det store faglige debatter rundt digitalisering før 2013, men alt dette virket jo særdeles fornuftig.

I min stilling som formidler oppleves det imidlertid som at målsetningen om digital formidling bare ramlet ned i sjappa. Over lengre tid har det plaget meg mer og mer. Vi har fått en ny oppgave som vi har gått i gang med, men uten at vi som fagfellesskap har snakket om dette er noe vi vil, og i så fall hvorfor og hvordan. Med pandemien var det jo greit nok. Det var både koselig og kleint med den plutselige digitale formidlingsinnovasjonen sommeren 2020, men så kom forespørsler om deltakelse i alskens VR-prosjekter og så hendelsen det har blitt bitchet om på mangt et museumsmøte siden: 1. mars 2022. Gud bedre meg:

Etter frustrerende timer med spørsmål om antall likes, målgrupper og tiltak i apper, SOME, spill og brukerprofiler lurte jeg på om jeg rapporterte til Kulturdepartementet, eller om Hadeland Folkemuseum var blitt nominert til Vixen Blog Awards.

Og jo da, Kulturrådet sier vi skal prioritere, men Kulturrådets museumsrapportering har åpenbart en normativ funksjon. Hvis den ikke er tenkt retningsdrivende for museenes prioriteringer, er det jo vært liten vits i å ha den. Men hvor kommer alt dette fra? I alle fall ikke fra de museumsansatte.

Virtuelt bygdetun?

Selv om jeg noen dager kan være tilbøyelig til å ønske meg internetts globale kollaps og tenke at vi må tørre å rendyrke museenes DNA som det sanselige og analoge i en skjermsyk tid, så er jeg ikke mot digital formidling. Jeg ble heftig og begeistret da jeg så de fantastiske sakene Team Digital på Nasjonalmuseet presenterte på Museumsforbundets formidlingsseminar i fjor. Men de færreste museene i Norge er Nasjonalmuseet. Glem Team Digital, vi klarer knapt nok oppdatere vår egen hjemmeside med den stakkaren som til enhver tid får nettsider som tilleggsoppgave til sin egentlige stilling. Er det da halvhjertet digital formidling vi skal bruke skattepengene på?

Vi sliter nok som det er med å få folk til å gå på fysiske museum, og så skal liksom Hadeland Folkemuseum eller Stjørdal museum Værnes være «virituelle museum» som skal trekke digitale museumsgjester et klikk unna Guggenheim og Musée d’Orsay? Og nei, argumentet om at digital formidling bidrar til økt tilgjengelighet og relevans, kjøper jeg ikke.

Vis meg den tenåringen som vil gå på et virtuelt bygdetun, og jeg skal betale deg spenn.

Det som irriterer meg mest, er at dette lukter fremtid lang veg. At en eller annen fiffig fyr med fremmed etterbarberingsvann fra privat sektor har lykkes i å skremme vannet av noen kulturbyråkrater og fått dem til å hoppe på fremtiden uten noe mere om og men. Og i det har vi glemt spørsmålene: Hvorfor; Hvor; Hvordan; Hvem.

Middel, ikke mål

Jeg tar også toget en gang iblant. På Gjøvikbanen sitter jeg sammen med en dame som (nesten ingen i bygda vet at) flere ganger er kåret til en av Norges mektigste tech-kvinner. Astrid Hvattum sa til meg at problemet når vi snakker om digitalisering, er at vi snakker om digitalisering som et mål i seg selv. Det er det ikke, men det kan være et verktøy for å oppnå noe annet. Hva dette skal være, er ikke greit å si når vi ikke har hatt tid til å stille spørsmålene.

Jeg har en grunnleggende tro på at det er sunt å være sur av og til.

Så la oss slå et slag for det sidrumpa og la det digitale formidlingstoget gå.

Det er ganske mange steder det ikke er noe stas å reise til uansett, hverken fysisk eller virtuelt. Stå igjen på perrongen og vær stolt av din egen periferi. Historiens lærdom ble at Smart Club gikk konkurs, mens Lillehammer fremdeles finnes på kartet. Og som vi millenials vet, fremtiden går til helvete uansett.

PS. For alle andre som kjenner seg litt sure på fremtiden, anbefales diktet «Den enøyde gjesten» av Erik Bye som lesetips til denne spalten.

DEN SOM LER SIST… Smart Club er konkurs. Lillehammer finns fortsatt. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB

Denne artikkelen stod på trykk i Museumsnytt nr 3/22. Les tidligere artikler av Maja Museum: De hvite hanskenes opprør, Befri bygdemuseene fra bygningene! og Den man elsker tukter man

Les også andre kronikker og debattartikler.

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Annonse
Annonser