Utstillingen ønsker velkommen inn i Tromsø Herreekvipering, klesbutikken til familien Sakolsky, godt integrerte jøder i byen på snaut ti tusen innbyggere. Med krigens og raseideologiens innmarsj i Nordens Paris snus virkeligheten på hodet. Pappa Selik arresteres i juni 1941 og plasseres i fangeleiren Sydspissen, noen steinkast fra der museet står i dag. Datteren Ruth er seks måneder gammel. Moren Rebekka står plutselig som alenemor med en fengslet ektemann og som representant for en jaget minoritet. Hva skal hun gjøre – bli eller flykte?
Utfordrer publikum
Spørsmålet er lett å besvare med ettertidens fasit: Røm! At internering i Sydspissen er en del av første etappe i norsk Holocaust, der menn settes til å bryte stein, men egentlig skal brytes ned, er noe vi vet i dag, men ikke Rebekka i 1941. Og det er hennes virkelighet vi presenteres for. Slike dilemma står også de fem andre portretterte overfor i Nord-Norge under kaotiske krigsår. En nøktern innledningstekst avsluttes med valget den enkelte står overfor. Vi forstår hvor lite bakgrunnskunnskap de hadde og hvor komplisert det var å ta valgene – også de som i ettertid fremstår ukloke.
“Hvem er du når verden brenner?” er en ladet tittel. Den skaper fallhøyde og kunne fremstått pompøs med en mindre god utførelse, men gjennom estetisk og fortellermessig nøkternhet der virkemidler flettes nøysomt sammen, blir tittelen en sterk rød tråd som stiller oss store, eksistensielle spørsmål. Vi blir mindre skråsikre på om vi ville hatt mot til å stå imot, eller om vi kunne blitt dratt inn noe vi ikke ante annet enn konturene av.
En sanselig suksess
Utstillingsrommet er i utgangspunktet lite velegnet for stille ettertanke, plassert som et “transittrom” mellom to faste utstillinger, med en trapp som inngang. Men her har utstillingsdesigneren fått maksimalt ut av de 150 kvadratmeterne. Med sine krinkelkroker brytes flatene og fortellingene opp, med skuffer og skap som kan åpnes for å lese, kjenne på, lukte og se. Du settes i oppdagerens sko og må selv trå et skritt av gangen og finne veien.
Gjennom lyse flater i hvitt og tre reflekteres det naturlige taklyset og bidrar til å gjøre rommet både luftig, åpent og intimt. Det samme gjør bruken av gjennomsiktig tekstil over gjenstander. Det gir tingene et nærmest drømmende preg, som vage minner vi må lokke frem. Samtidig bryter de opp flatene og gir oss muligheten til å se dem fra ulike vinkler selv når vi forlater den enkelthistorien de hører til.
Utstillingen kan stå som et skoleeksempel på hvor mye du kan få ut av en liten flate uten å overlesse. I alle seks deler er det gitt plass til både film, lyd, bilder og gjenstander – og til og med lukt; fra svovelaktig eim til duften av marigras. Vi får åpne skuffer, skap og kofferter og tar inn utsøkte miniatyrer i titteskap. Der museer ofte dekorerer vegger med overveldende tekst- og bildeflater, kanskje i frykt for å ikke få fortalt nok, er denne utstillingen et særdeles vellykket eksempel på at “less is more”. Tekstene er knappe. Gjenstander får plass til å betraktes.
I eksemplet Herman Olsson, byggentreprenør av brakker for arbeidsslaver i Rana, ville det vært fristende å fortelle hvordan landssviksaken mot ham gikk etter krigen. I stedet må vi åpne et skrin med utklipte utdrag fra rettssaken. Bruddstykkene viser hvor krevende det kan være å vurdere forholdet mellom skyld og uskyld. Og også her er det de enkelte menneskene som trer frem, ikke merkelapper som distanserer oss fra dem. Dermed blir vi tvunget til å dømme – eller snarere bedømme – ham selv, ut fra de bruddstykkene vi er gitt.
Fordomsfri fremstilling
De portrettertes skjebner ville lett kunne falt under kategorier som “krigshelt”, “krigsprofitør”, “offer” og “kollaboratør”. Men slike stempler, som påvirker hvordan vi vurderer dem; deres valg og moral, har utstillerne klokelig holdt seg unna. Hele veien er mennesket fremtredende. Det samme er tittelens spørsmålstegn. Hvordan skal pappa få stoppet de alliertes terrorbombing av Bjerkvik? Skal foreldrene i Finnmark spionere for russerne, når de setter sine åtte barn og seg selv i livsfare?
Fordi det overlates til den besøkende å vurdere dilemmaene, unngår denne utstillingen å bli moraliserende.
Og da trer menneskelig styrke og svakhet frem – slik en sjablong- krigsfremstilling, med sine arketyper av gode og onde karakterer, ikke gjør det. Jeg biter meg merke i hvordan ”krigsprofitørens” dilemma er fremstilt like åpent som “krigsheltens” eller den jødiske mors. Nød i Oslo fikk ham og sønnen til å reise nordover for å søke lykken i en utarmende krig. De søkte gjenreisningsarbeid, hevdes det, men endte med å bygge brakker der slaviske undermennesker skulle stues sammen som husdyr for å fryse og sulte i hjel mellom harde arbeidslag.
Detaljenes kraft
I et historieverk ville slike fortellinger ofte tjent som anekdoter. Her skaper de plass til kontemplasjon. Det er historiske bisetninger som utgjør de sterkeste fortellingene i denne utstillingen: alle de momenter og enkelthendelser som sjelden får plass i et verk eller på en minneplakett. Dette er enkeltmenneskenes slag.
Når allierte sikter sine kanoner mot Bjerkvik og utsletter gård etter gård i kampen om Narvik i 1940, ror Johan Skog ut til de britiske krigsskipene.
Med seg han har han det eneste våpenet han kan slåss med: sitt eget barn. Han holder barnet opp mot skipet, og ilden opphører.
Om han kan noen ord engelsk, får gestikulert, eller om gapende barnehyl stopper dødskulene, vites ikke. Men hans handling stopper nedslaktingen.
Dette er en anekdote i fortellingen om kampen om Narvik. På samme måte som tolv tomme sider i familien Sokolskys fotoalbum er det – et taust vitnesbyrd om utslettingen av hele familien i Holocaust. På vei til sin farseaktige “rettssak” i Bjørnevatn mister spion Dagny sitt nyfødte barn, før hun sendes til fangeleire på kontinentet. Det blir da ekstra gripende å åpne en skuff og finne vesken hun i fangenskap har sydd til sin datters elleveårsdag. Krigen tar, men livet lever.
Aktuelt
Mens broderfolk igjen hakker hverandre i hjel i en del av Europa, kunne ikke utstillingen vært mer aktuell.
Naturlig nok er dette et bakteppe museet har fått med seg, selv om utstillingen åpnet bare tre måneder etter den russiske invasjonen. En filmserie tar opp aktuelle spørsmål om flukt, krig og hva som er verdt å slåss for, gjennom korte snutter med mange medvirkende. Akkurat denne biten tror jeg ikke utstillingen hadde trengt. Den fremstår mer som en meningscollage, og med mindre fortellermessig stringens enn utstillingen for øvrig. Vi ville hatt med oss Ukraina og krigens kompleksitet i tankene også uten denne biten. Men kanskje kan samtidsvitner fungere som innspill til diskusjon for elever med et fjernere forhold til andre verdenskrig enn denne anmelderen?
Dette siste er en pirkete betraktning på en usedvanlig vellykket utstilling som burde blitt langt flere til del enn Tromsøs befolkning. “Hvem er du når verden brenner?” er en utstilling som forteller effektivt, nært og undrende. Måtte den inspirere museer i hele Norge til å gjøre det samme.
Støtte til kritikk
Museumsnytt har i 2022 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord. Vi vil publisere én til tre anmeldelser i måneden. Se alle her.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Per Jynge (50) har jobbet for Jødisk museum i Trondheim og har også lang erfaring som bl.a. tekstforfatter, programleder og produsent av TV-program og podcaster. Han har anmeldt for Museumsnytt i flere år.
