AktueltKampen om historien

Kampen om historien

Museene står i spennet mellom nasjonsbygging, propaganda, sannhet og historiefortelling. Det pågår en kamp også om hvordan historien skal huskes. I Russlands invasjon av Ukraina er minnepolitikken helt sentral.

Under krigen i Ukraina foregår kampen om historien rett foran øynene våre. Både den historien vi snakker om nå, og den vi skal fortelle om i ettertid.

– I den ideologiske kampen som utgjør noe av bakteppet til krigen i Ukraina, så har kampen om historieforståelsen spilt en viktig rolle. Det vil bli en kamp om hvilken historie som skal fortelles i generasjoner fremover, sier Torleif Hamre ved museet Eidsvoll 1814.

– Blir viktig

Han understreker at i denne situasjonen kan det virke som luksus å diskutere hva slags historie partene i krigen vil fortelle seinere. Han følger med gru og frykt situasjonen for sine museumskolleger i Ukraina.

– Det viktigste nå er å redde liv, sier Hamre, som også er koordinator for Demokratinettverket, norske museers nettverk for demokrati og menneskerettigheter.

Men:

– På lengre sikt blir dette store temaer. Vi vet hvor viktig historien er i den offisielle nasjonsbyggingen og den bredere identitetsbyggingen, og hvorfor den da blir så viktig i konflikter. Fra russisk side ser vi nå en aggressiv russisk nasjonalistisk fortolkning av Ukrainas historie, sier Hamre.

I Russland er det ikke lenger lov å omtale invasjonen av Ukraina som en krig, og tilgangen til mange sosiale medier og nettsteder er sperret. Folk risikerer opptil 15 års fengsel for å spre «feil informasjon» om krigshandlingene, som myndighetene konsekvent beskriver som en «spesiell militæroperasjon». Demonstrasjoner slås bokstavelig talt ned med hard hånd.

Ved hjelp av drakonisk streng sensur og fornektelse av egne krigshandlinger, forsøker president Vladimir Putin å la sin historiefortelling bli enerådende i befolkningen. Hans budskap er at Ukraina historisk sett er en del av Russland, og at nabolandet er fascistisk og ikke har noe grunnlag for å være en egen stat. I Ukraina bruker man derimot historien for å vise at de har en helt egen identitet som går langt tilbake i tid.

Ifølge Hamre fins det flere internasjonale undersøkelser som viser at museer har mye tillit i befolkningen, inkludert i land hvor politiske myndigheter har lav tillit.

– Derfor blir kampen om hva museene viser viktig.

Aktiv minnepolitikk

Forsker Jørn Holm-Hansen ved OsloMet forklarer at dette dreier seg om aktiv minnepolitikk, altså hvordan myndighetene ønsker at folk skal se på fortiden. En felles forståelse av historien kan nemlig bidra til støtte omkring politiske beslutninger, som for eksempel å invadere et naboland.

– Ukraina er et veldig tydelig eksempel på dette, der spørsmålet er litt akutt. Ukraina er en stat som først ble helt selvstendig i 1991, og som måtte finne et slags grunnlag for å være en stat og fortelle en historie om dette, sier Holm-Hansen.

Han forklarer at det er regionale forskjeller i Ukraina som gir seg utslag i hvilket språk folk foretrekker i dagliglivet – ukrainsk eller russisk – eller hvilke historiske merkedager man feirer med venner og familie.

– Særlig skarp har striden vært rundt minnet om den andre verdenskrig. Skal man feire de som knuste Hitler eller de som prøvde å samarbeide med de tyske okkupantene for å opprette en ukrainsk stat?

I 2006 ble det opprettet et institutt for nasjonalt minne, som ifølge Holm-Hansen nettopp skulle strømlinjeforme minnepolitikken.

– Etter Euromajdan-opprøret i 2014 og maktskiftet da, som jo ble fulgt av annekteringen av Krim og de såkalte folkerepublikkene i Donbass, gjennomførte myndighetene i Ukraina en ganske stram minnepolitikk. Den har fremstått veldig gammeldags, som en slags 1800-tallsnasjonalisme. Litt sånn: Dette er én stat, da skal vi ha én historiefortelling og den skal være etnisk, sier Holm-Hansen.

Splittende

Holm-Hansen legger til at den ukrainske minnepolitikken har vært splittende, særlig siden 2014.

– Den har ikke tatt hensyn til følelsene til de mange som henger fast ved den veldig skjematiske, sovjetiske og russiske heltefortellingen om den siste verdenskrigen. Tvert imot har vest-ukrainske nasjonalister som massakrerte jøder og polakker under den nazi-tyske okkupasjonen blitt offisielle helter, med gater og torg oppkalt etter seg, sier Holm-Hansen.

I 2015 ble det forbudt med sovjetiske symboler og nazi-symboler, samt å nekte for at det kommunistiske regimet hadde vært kriminelt. Ifølge Holm-Hansen har dette forbudet vært mest av det mer symbolske slaget, og har ikke blitt håndhevet.

– Siden 1991 har valgene i Ukraina vekselvis gitt flertall til krefter som har ønsket tett økonomisk integrasjon med Russland og på den andre siden mer nasjonalistiske krefter, som samtidig har hellet mer mot Europa.

 – Hinsides realitetene

Holm Hansen understreker at når Putin sier han går inn i Ukraina for å av-nazifisere landet, er det «hinsides realitetene».

– Ukraina har ikke noe nazistisk regime. Men her spiller Putin på russisk minnepolitikk, der Russland per definisjon, og uansett hva de gjør, er anti-fascistisk. Fordi de slo Hitler i 1945. Det Putin muligens kan føre til torgs av fakta her, er den ukrainske rehabiliteringen av de ukrainske ultranasjonalistene som bistod nazi-Tyskland og det at Kyiv innlemmet væpnede høyre-ekstremister i militærapparatet i 2014. Men Putin burde i så fall gå i deg selv og feie for egen dør. I talene sine siterer han gjerne russiske ultra-høyreideologer, som Ivan Iljin, Lev Gumiljov og Aleksandr Dugin. Putin sender også tydelige signaler når han opptrer sammen med den ultranasjonalistiske MC-klubben «Nattulvene». Skulle jeg våge meg på en rangering her, vil jeg si at Putin-Russland helt klart ligger nærmere fascismen enn Zelenskyj-Ukraina.

Holm-Hansen ble svært glad da Volodymyr Zelenskyj vant valget i 2019 med et budskap om felleskap mer basert på statsborgerskap enn på en snevert definert etnisk identitet.

– Under valgkampen stod det mellom Zelenskyj og den sittende presidenten Petro Porosjenko,  som sto for det motsatte. I det flerspråklige og multikonfesjonelle Ukraina var hans slagord «ett språk, én tro». Til tross for den kritiske situasjonen Ukraina var i alt da, valgte ukrainerne ikke å gå på den nasjonalistiske limpinnen. Det viser politisk modenhet.

Han forteller at Zelenskyj dessuten har utnevnt en ny direktør for det nasjonale minneinstituttet, som også står for en mer inkluderende tilnærming til historien.

Utstilling om Ukraina og Norge

I februar skulle Historisk museum i Oslo egentlig åpnet en utstilling i samarbeid med den ukrainske ambassaden og nasjonalmuseet i Kyiv, for å markere at det er 35 år siden det ble diplomatiske forbindelser mellom Norge og Ukraina. Nå er disse planene satt på vent.

– Ukrainerne har vært opptatt av mange ting, men en ting som har vært tydeliggjort overfor norske museer og norske myndigheter er den historien de oppfatter som felles mellom Norge og Ukraina, sier museumsdirektør Håkon Glørstad.

Går vi tilbake til vikingtiden, så fantes det et mektig rike omtrent der dagens Ukraina, Hviterussland og de vestligste delene av Russland ligger. Det het Kyiv-Rus, og kan ha vært grunnlagt av skandinaviske vikinger.

– Dette Kyiv-riket var veldig viktig i maktkampen i Skandinavia. De var store og mektige, og kontrollerte mye av handelen i det bysantinske imperiet og i Norden. De representerte en viktig alliert, sier Glørstad.

– Etter østblokkens fall har ukrainerne vært opptatt av å dyrke sin egen nasjonalitet og egen identitet ikke minst basert på historien. Derfor har museene tatt del i gjenfortellingen ukrainsk historie som noe annet enn russisk historie. Interessen for Skandinavia og vikingene kan ses som et uttrykk for det.

Museers autonomi er truet

Glørstad forklarer at museene tradisjonelt har hatt to roller som historieformidler.

– Den mer tradisjonelle er som den harde maktens talerør. Men museene har etter hvert tatt rollen som en talsperson og forsvarer av den myke makten. Det siste handler mer om å skape holdninger, og gjennom kunnskap underbygge og undergrave ulike politiske holdninger.

I noen stater utfordres ofte museene på dette med den myke makten, fordi styresmaktene ønsker at det skal være én bestemt versjon av historien som skal fortelles.

Det har nylig vært eksempler på dette i Ukrainas naboland Polen og Ungarn, i tråd med den autoritære retningen disse landene har tatt de seneste årene. Her har myndighetene blant annet sørget for å skifte ut museumsdirektører og endre utstillinger.

– Hvilken rolle man tenker museene skal ha i samfunnet har blitt et kontroversielt spørsmål flere steder, sier Håkon Glørstad.

Torleif Hamre fra Demokratinettverket og museet Eidsvoll 1814 har lenge fulgt med på presset mot museenes autonomi og handlingsrom i Øst-Europa.

– Rett og slett hvordan nasjonal historie blir en slagmark. I flere land vet vi at det er en kamp om nasjonens sjel. Der snakker man ikke om en armlengdes avstand, sier Hamre.

Prinsippet om en armlengdes avstand kan beskrives som en slags uoffisiell grunnlov for å sikre museenes uavhengighet. Det betyr at myndighetene skal holde seg litt på avstand fra kulturlivet og forskningen, slik at disse viktige samfunnsinstitusjonene får operere fritt, uavhengig av hvem som styrer landet.

Museumsansatte i fare

I skrivende stund er det meste usikkert i Ukraina, inkludert hva som skjer med museene. På grunn av krigen står de nå i overhengende fare for å bli utslettet, hardt skadet eller plyndret. Museumsansatte flere steder i landet jobber nå på spreng for å pakke ned uerstattelige objekter og plassere dem på forhåpentligvis tryggere steder. I den UNESCO-vernede byen Lviv ser vi bilder av utendørs statuer som er dekket til, et fortvilt forsøk på å forberede seg på det verste.

– Mange museer ligger i gamle byer hvor offentlige funksjoner og kulturinstitusjoner lever vegg i vegg, her kan det oppstå store skader, med brann og bombing. En annen bekymring er at gjenstander tas urettmessig og havner i illegale hender. Sånn sett kan Ukrainas kulturarv utarmes, sier Håkon Glørstad.

Kommentator i VG, Yngve Kvistad, skriver i en kronikk at han tror ødeleggelsen av kulturminner er et «kalkulert hovedmål» i den russiske krigføringen. Fordi: «Å sanere ukrainernes kulturarv er helt essensielt for Vladimir Putin. Uten å fjerne det ukrainske folks historie, går ikke hans egen opp.»

Håkon Glørstad understreker at han mest av alt er engstelig for hva som kan skje med kollegene i Ukraina.

– Det er ikke bare gjenstandene vi skal være bekymra for, men også de som tar vare på dem. Det er ikke sikkert at en stilling ved et museum er en sikker og ukontroversiell posisjon i slike sammenhenger. Det er mange eksempler på at museumsfolk har blitt fengslet og drept fordi man har stått frem som forsker, for å forsvare det man mener er sannheten og ikke videreformidler propaganda, sier Glørstad.

Glørstad tror ikke at Russland vil gå direkte etter museumsansatte, slik som IS gjorde da de målrettet ødela historiske monumenter og kulturarv i Syria.

– Men man vet fra andre okkupasjoner at motstandskampen vil arte seg på mange måter, og kultur og historie vil være en viktig del av en slik motstandskamp. Ansatte på universiteter og museer er i slike sammenhenger en svært utsatt gruppe. Vi må også være bekymret for at de kan bli satt under press eller tvang, sier Glørstad.

Les mer om hvordan museum trues i Ukraina og  de ansattes nødrop fra kjelleren i Kvinnemuseet i Kharkiv

Les også om krangel om statuer av menn i Padova og splittende minnesmerker i Bulgaria

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Annonse