Da byggingen av den store plassen Prato della Valle midt i Padova ble påbegynt i 1775, hadde man et tydelig mål. Man ville vise verden hvem som var de viktigste personene med tilknytning til byen.
Den gangen ble det satt opp hele 88 statuer, men antallet ble redusert litt over tjue år senere da Napoleons styrker marsjerte gjennom byen og plukket ut statuer av lokale maktpersoner – som de knuste. Etter dette flyttet bystyret i Padova rundt på noen av statuene, og satte også opp noen obelisker. Men fremdeles sto det to tomme sokler igjen på plassen.
Siden da har de manglende statuene blitt en del av byens etablerte image. 78 menn står der på rekke og rad, og bare én kvinne – som ikke har sin egen sokkel, og symbolsk nok sitter bøyd ved føttene til en av mennene.
To tomme sokler
For en måned siden ble det fremmet et forslag i byrådet i Padova, signert to representanter fra det sosialdemokratiske Partito Democatico, Margarita Colonello og Simone Pillitteri: Hvorfor ikke fylle de tomme plassene ved å sette opp to statuer av berømte kvinner med tilknytning til Padova?
I forslaget, som ennå ikke er ferdigbehandlet, blir det antydet at det kunne passe å tildele en av soklene til Elena Lucrezia Cornaro Piscopia. Hun var født i Padova og avla eksamen i filosofi ved byens universitet i 1678 etter først å ha blitt nektet adgang til teologistudiet. Piscopia var blant de første kvinnene i verden som mottok en akademisk grad fra et universitet, og den første som fikk det i filosofi. Det finnes riktig nok allerede en statue av henne på selve universitetet, men forslaget i byrådet gikk på å sette opp én til, på byens sentrale torg, slik at også de som ikke til daglig ferdes på høyere utdanningsinstitusjoner kan bli minnet om henne.
Forslaget har satt sinnene i kok lokalt, og debatten har spredt seg rundt i hele Italia, samt ut over landegrensene hvor medier har kastet seg over historien (muligens som en kjærkommen distraksjon fra pandemien). For kan man egentlig gjøre om på et historisk monument fra 1700-tallet? Avisa Il Fatto Quotidiano siterer blant annet historieprofessoren Carlo Fumian ved Universitetet i Padova, som sier at å «flytte rundt på monumenter og gatenavn som om det var snakk om LEGO, er en farlig og uintelligent lek.»
Man frykter også at praktisering av såkalt cancel culture, som brer om seg over hele verden, kan true Italias kulturarv. Landet er fullt av kunstgjenstander som man kan argumentere for at uttrykker et foreldet syn på kvinner og religiøse minoriteter. Andrea Colasio er byrådsmedlem med ansvar for kultur, og han har ingen sans for den nye ideen. I lokalavisa PadovaOggi har han foreslått et alternativ, nemlig at man kan finne 78 andre steder i byen og sette opp skulpturer av kvinner der, med argumentet «fortiden tilhører mennene, men framtiden tilhører kvinnene.» Hvor som helst, altså, bare ikke på Prato della Valle.
Visuell historieskriving
Elena Fermi er kurator og kunsthistoriker. Hun er tilknyttet den italienske feministiske organisasjonen SCOSSE, som blant annet jobber for å fjerne kjønnsstereotyper fra skoleundervisningen, og gir oss her sitt bidrag til debatten:
– La meg først slå fast at det ikke nødvendigvis kan settes noe likhetstegn mellom statuer og kunst.
– Når det oppstår en ny samfunnsorden, er gjerne noe av det første vi gjør å sette opp statuer av nøkkelpersoner for å underbygge en fortelling, og for å hedre dem.
På andre siden er vi også gjerne raske med å fjerne dem når de ikke lenger svarer til tidens idealer. De er symboler – bare tenk på statuene av Lenin i Øst-Europa, og kontroversene i nyere tid rundt statuer av folk som i våre øyne hadde uakseptable holdninger. Denne debatten handler ikke om hvorvidt Colosseum er et politisk korrekt monument – fra det bygget er det ingen som ville drømme om å fjerne en eneste stein. Men statuene på torget i Padova ble laget som en politisk kommentar i en tid som vi ikke lenger kan definere som vår egen. Tidene endrer seg, og det gjør også hva man ønsker å hedre.
– Men hvor går grensen? Dersom man i morgen skulle finne en statue av keiser Nero under utgravingene til en ny t-banestasjon, så kaster man vel ikke den vekk bare fordi man ikke kan stå inne for den politiske linjen i hans regime?
– Nei, selvfølgelig ikke, men vi setter den heller ikke opp på et av de sentrale torgene i Roma og døper det om til ‘Keiser Neros plass’. Statuen skal på museum, den er en del av fortiden. Det er ingen som vil ødelegge torget i Padova, men vi snakker altså om en plass med 78 statuer, alle menn. Disse statuene er en slags visuell historieskriving – og en historie hvor det kun opptrer menn, er falsk.
Etter hennes oppfatning handler det om hvilke signaler man sender til jenter og gutter som går tur på torget med foreldrene sine eller springer og leker der.
– Det er mange viktige kvinner som kunne bekledd de to soklene – og det til tross for at kvinner tidligere var nektet adgang til store deler av det offentlige liv. Når vi nå i Padova har en kandidat som Piscopia, hvorfor kan ikke hun få stå på torget?
– Hun gjorde noe som var banebrytende og beundringsverdig, og det handler om å vise barna i vårt samfunn at det fantes kvinner i tidligere tider som tok enormt modige valg. Hvis Piscopia absolutt ikke kan stå ved siden av de andre statuene, så sett henne i midten. Hvis noen hadde foreslått å sette en statue av Dante på en av de ledige plassene, tviler jeg sterkt på at det ville vakt samme oppstyr.
– Men hva med argumentet om at de tomme soklene forteller en viktig del av byens historie, og er et minne om franskmennenes invasjon?
– Jeg gir ikke mye for argumentet om at man bør la soklene stå tomme, fordi det er en del av historien. Etter bombene under annen verdenskrig har vi jo gjenreist halve Italia – eller et nyere eksempel: Hvis et jordskjelv ødelegger en historisk kirke, forter vi oss med å bygge den opp igjen. Så når plassene står tomme på Prato della Valla – la oss da bruke dem til noe meningsfullt!
Det er ennå ikke blitt bestemt hva som vil skje på torget i Padova. Men ettersom Prato della Valle fra begynnelsen var tenkt som et monument over byens viktige personer, ble det i sin tid satt opp kriterier for hvem som kan få plass på soklene. Ifølge Il Fatto Quotidiano står det tre punkter i retninglinjene fra 1776: Vedkommende skal være død, kan ikke være helgen og skal ha en relasjon til Padova.
Altså ikke noe forbud der, mot å sette opp en statue av en kvinne. Hadde de høye herrer den gangen visst at en filosofistudent som allerede hadde vært død i nesten 100 år ville bringe et framtidig bystyre i krise, ville de kanskje ha skjerpet kriteriene. Men slik reglene ble skrevet, står det altså dagens politikere fritt å bestemme hvorvidt Piscopia kan få en egen sokkel, og om denne sokkelen eventuelt kan plasseres på torget eller om Padovas kvinner skal forbli sittende ved mennenes føtter.
Noa Agnete Metz er forfatter og cand.mag. i historie. Hun har jobbet for frilansjournalist for danske og utenlandske medier fra blant annet New York og Jerusalem. For tiden er hun bosatt i Roma.
Artikkelen er tidligere publisert på i nettavisen pov international.
Artikkelen er oversatt fra dansk av Sindre Andersen.
Les mer om Padova i Museumsnytt: Anatomisk teater fra 1500-tallet
