«A museum is a non-profit, permanent institution in the service of society and its development, open to the public, which acquires, conserves, researches, communicates and exhibits the tangible and intangible heritage of humanity and its environment for the purposes of education, study and enjoyment.»
(ICOMs gjeldende museumsdefinisjon fra 2007)
«Museums are democratizing, inclusive and polyphonic spaces for critical dialogue about the pasts and the futures. Acknowledging and addressing the conflicts and challenges of the present, they hold artifacts and specimens in trust for society, safeguard diverse memories for future generations and guarantee equal rights and equal access to heritage for all people.
Museums are not for profit. They are participatory and transparent, and work in active partnership with and for diverse communities to collect, preserve, research, interpret, exhibit, and enhance understandings of the world, aiming to contribute to human dignity and social justice, global equality and planetary wellbeing.»
(Forslaget til ny museumsdefinisjon som ICOMs generalforsamling skal stemme over 7. september)
The Times They Are A-Changin’ sang en hvit CIS-mann i 1964.
På et møte om avhending i Bergen i 2013 reiste en eldre konservator seg for å korrigere taleren – det var ikke en tresker som ble vist på lerretet, det var en lomsk slåmaskin. Hun ble overrasket over den unge talerens manglende typologiske kunnskap. Samme året bidro jeg på et seminar om kosmopolitisme på Universitetet i Oslo. Den australske innlederen kunne lite om slåmaskiner, men mye kulturarvteori; dyrkingen av de engelske middelalderkatedralene som nasjonale monumenter bidro, mente hun, til at nye landsmenn følte seg fremmedgjort.
Mye har skjedd siden nyutdannede etnologer og historikere inntok museene på 1970-tallet. Konservatorene jobbet gjenstandsnært. De intervjuet gamle fiskere og skrev artikler om kvann i husholdet. Men blar man i gamle årganger av Dugnad, Etnologen eller Norveg ser en at det skjedde noe på 1980-tallet. Forskningen ble teoretisert på en ny måte. Man skrev nå like gjerne om eller rundt faget, nærmest utenfra. Vi fikk en smakebit av det vi i dag kan kalle en overteoretisering av det kulturhistoriske skrivearbeidet.
«MUSEER DER KAN NOGET»
I dag har den teoretiske faggrenen kritisk kulturarvforskning slått ut i full blomst. Et friskt innslag i museologien, vil de fleste mene, men færre vil påstå at den ikke har en ideologisk slagside. Noe karikert: I 1970 skrev man om ølbollens utforming og bruk, i dag uttrykker ølbollen en kjønnshierarkisk innsamlingspolitikk som har fortrengt andre former for drikkekultur. Museologi handler stadig oftere om hvorvidt museer opptrer riktig eller galt.
Nylig skrev direktør Julie Rokkjær Birch ved Kvindemuseet i Danmark en appell om mer aktivisme ved museene:
«At bruge museets viden, samling og formidling aktivistisk ligger i virkeligheden tæt op ad museers oprindelige ønske om oplysning, dannelse og ja: samfundsmæssig forandring (hvad udad tabes…). Men det indebærer, at man som museum tør tage et standpunkt.» (Danske Museer, 1. august 2019)
Er det riktig? Innvendingen mot Birch er at museene fremmer opplysning og dannelse slik at publikum er bedre rustet til å ta informerte valg. Og så stopper man der. Faglighet, ikke ideologi. Det er ikke museenes bord å fremme «sosial forandring», slik direktøren går inn for.
Birch tar da til motmæle: Jo, men museer kan ikke være nøytrale, det er en umulighet. Å stille ut er «i bund og grund en politisk handling». Logikken er at museene uansett må kaste seg ut i polemikken fordi alt er politisk. Etter mitt syn kan vi da si farvel til den høye faglige tillitten som er museene til del. Synet røper en mistenksomhet overfor det vitenskapelige resonnementet og at museene kan presentere stoff på en etterrettelig måte. Har man lest nok kritisk kulturarvforskning så mister man troen på nettopp det.
Birch vil ha «museer der vil noget» i en tid der vi trenger «museer der kan noget» – i betydningen institusjoner der redelighet og kunnskap går foran ideologi.
EN UHELDIG DEFINISJON
Den danske direktøren er ikke alene om å anse museer som en arena for aktivisme. ICOMs nye forslag til museumsdefinisjon er langt på vei en politisk appell. Jette Sandahl har ledet kommisjonen som vil friske opp den gamle definisjonen for å møte en ny tid. Hun er tidligere direktør for Värdskulturmuseerna i Gøteborg.
Flere har allerede påpekt at Sandahls tekst er for lang, den er for politisk og kunne like gjerne gjelde et bibliotek. Den norske NOU-bønnen fra 1996 om å gjøre museene til «dialoginstitusjonar» er endelig hørt. All museologisk virke skal nå gjøres i samråd med «mangfoldige miljøer». Den faglige autonomien man aner i den gamle definisjonen er borte. Tilliten til at fagpersoner vet mer om samlingen enn miljøene utenfor – altså at museene besitter en viss faglig autoritet, noe jeg tror publikum ønsker skal være tilfelle – er også borte.
Sandahl har lagt frem en autoritær definisjon kledd i humanitær slåbrok. Autoritær på den måten at innvendinger mot den kan pareres slik: Ønsker du ikke et polyfont rom? Ønsker du ikke like rettigheter? Ønsker du ikke sosial rettferdighet? Skal ikke museer jobbe med mangfoldige miljøer og sikre mangfoldige minner? Ja, hvordan kan du ikke være for menneskelig verdighet?
Men en pyntesyk overlessing av fyndord gjør ikke en definisjon mer treffende, aktuell eller samlende. Den vil tvert om være splittende og underminere ICOMs viktige rolle.
Hva mener Norsk ICOM og Museumsforbundet?
Avstemmingen skjer 7. september på ICOMs generalforsamling i Tokyo.
Kronikkforfatter Petter Snekkestad er konservator ved Nordlandsmuseet
