Et nokså overraskende tilsvar

Debatten fortsetter. FOLK-anmelder svarer på FOLK-kuratorenes tilsvar på FOLK-anmeldelse.

FOLK-utstillingen. Foto: Christer Dynna

I sitt svar på mine innvendinger mot utstillingen FOLK på Teknisk Museum, publisert på Museumsnytt.no 27. februar, skriver de to kuratorene som er ansvarlige for denne utstillingen at de ikke finner at Instagram egner seg som kanal for å publisere kritikk av museumsutstillinger. Ideen om å publisere på en slik plattform oppstod i et prosjekt som utforsker kritikk av nettopp museer. Motivasjonen for eksperimentet er at museene så vel som kritikken bør nå ut til og involvere et større publikum enn man får til i vante rammer av museumsgallerier og enten digital eller analog tekstbasert formidling. Jeg synes kuratorene overraskende raskt gir opp mulighetene for diskusjon på denne sosiale plattformen. De fire punktene som de bringer til torgs kunne fint vært fire kommentarer i de respektive mikro-artiklene på Instagram. Tenk om SoMe-«følgerne» kunne lese museets tilsvar der i stedet, og da kanskje også finne terskelen lavere for å delta selv, fremfor som nå: å bare lese to omstendelige tilsvar på Museumsnytts nettsider mer enn tre måneder fra anmelderiet av FOLK startet på Instagram, og hele to måneder fra den ble avsluttet.

Les anmeldelsen her

Les tilsvaret her

Brunskvetting?

Over til innholdet i tilsvaret. Det første kuratorene Ageliki Lefkaditou og Jon Røyne Kyllingstad «tar meg på» krever ingen imøtegåelse fra min side, men jeg skulle gjerne sett en oppklaring: Hvilket «vitenskapssyn som utstillingen er ment å utfordre» er det kuratorene mener jeg har gjort meg til «talsmann» for? Formuleringen kan lett tolkes som at jeg gjør meg til fortaler for eugenikkens tankegods. Det er for meg uforståelig hvordan museet kan henge meg ut på denne måten, når sitatet de bygger denne slutningen på, er et åpent spørsmål. Dette kan nærmest leses som noe mange kaller for brunskvetting, og jeg blir takknemlig om museet klarer å rydde i opp i dette.

Den vage måten museet omtaler dette «vitenskapssynet» de tillegger meg på, gjenspeiler de gjennomgående vage og uengasjerende formuleringene jeg kritiserer selve utstillingen for å være fylt av. Kuratorene hevder at min anmeldelse «inneholder flere faktiske feil og tegner dermed et skjevt bilde at (sic) utstillingens faktiske innhold». Denne påstanden underbygges imidlertid dårlig i tilsvaret. Det hjelper ikke på dårlig formidling i utstillingen på Kjelsås, at en annen utstilling med bedre formidlingsmateriell omtales som en «satellitt» til FOLK. (Hva kuratorene legger i en status som satellitt, undrer meg oppriktig, for den praktiske betydningen er null: Bonnevie-utstillingen på Blindern ble satt opp flere måneder etterFOLK-åpningen, og tatt ned igjen tolv måneder før FOLK stenger. Følgelig er det heller ingen måte Kjelsås-visningen kan henvise sitt publikum dit.)

Ikke veldig åpen

Jeg takker for den oppklaring kuratorene byr på vedrørende en video som er produsert for deres utstilling. Tankene de meddeler om videoen gir en kjærkommen redegjørelse – og ikke alene fordi jeg her har feiltolket dette dokumentet og trukket min konklusjon for raskt. Svaret de gir reiser etiske problemstillinger. Museet sier videoen er en «reportasje»:  deres kurator har med kamera i hånd reist til laboratoriet i København i rollen som reporter. Konklusjonen på forskningen det «rapporteres» fra, uteblir, fordi den ikke er ferdig (ei heller per i dag, kan Center for Geogenetics ved København Universitet opplyse meg). Da må reportasjen avslutte åpent, men reporteren gir et løfte om å følge opp og dele på Facebook-sidene til Teknisk Museum. Der har det vært taust om forskningen.

Med dette som bakteppe, blir jeg overrasket over å lese nå at kuratorene avviser hele tesen som videoreportasjen beskriver: om å «skille vikinger fra Norge, Sverige og Danmark» fra hverandre. Hvis dette er «en umulig oppgave siden de skandinaviske nasjoner vi har i dag ikke eksisterte i vikingtiden» spør jeg meg hvorfor de lagde reportasjen overhodet: Det later jo her til at utkommet av forskningen aldri egentlig interesserte «reporteren» Lefkaditou? I stedet synes det som hun, som kurator, med dette ønsker å illustrere poenget om at «Slik projeksjon av nasjonale identiteter bakover i historien er imidlertid vanlig i populære oppfatninger og populærvitenskapelig formidling knyttet til dette fagfeltet.» Siden Lefkaditou selv har tilbakevist slike populærvitenskapelige tankebaner for flere år siden, gjennom egen forskning på tilsvarende gresk, populistisk historieforståelse om opprinnelig genetisk purisme, synes den påståtte reporterhatten å være en gedigen tilsnikelse. Og det rammer kurator-troverdigheten om videoen ikke er annet enn en skinn-reportasje, der reporter-kappen svøpes om formidling av forskning man i utgangspunktet underkjenner.

Ikke en håndsrekning til utstillingsprodusenten

For all del, holdninger er bra å ha og målbære når man er kurator – hvis man også greier å gi uttrykk for dem og gjøre seg forstått, og i dette etterstreber transparens. For bare da kan publikum unngå følelsen av å bli ført bak lyset av formidlingen.

Dette er primærankepunktet mitt mot utstillingen, de forskningsresultatene som står igjen etter en sikkert fruktbar femårsperiode, er lagt frem uten nødvendig omtanke for mottaker. Mitt virke som kritiker anser jeg som publikums forlengede arm, og ikke som en håndsrekning til museet. Så som anmelder er det til syvende og sist utstillingens evne til å formidle jeg må forholde meg til.

Den vedlagte omtalen fra et britisk fagtidsskrift som kuratorene vifter med i tilsvaret, er god lesning, og forskjellen fra min anmeldelse er påtagelig. Denne teksten er da også ført i pennen av en forsker som har FOLK-tematikken som sitt spesiale, og han var i Oslo på en forskningskonferanse museet var vertskap for. Han fulgte her entusiastisk omvisninger holdt av kuratoren i utstillingen FOLK. En kritiker ville derimot nettopp unngå å spise av hånden til en utstillingskurator.

Lite inkluderende

Teknisk Museum har ikke laget noen publikasjon eller katalog til FOLK. Men bruker aktivt Youtube og Facebook, samt Instagram og Twitter. Men da de inviteres til å ta en debatt på disse plattformene, viker de. Hvis museet reelt samler inn synspunkter for å drive sin egen «videre forskning på utstillingens mottakelse», hadde det garantert fått mye mer igjen om det viste vilje til å diskutere med sosiale mediers brukere. Tendensen hos museet, som man kan se i vedlagte Facebook-skjermdump fra november, er i stedet å høvle ned på og belære meningsytringer som ikke omfavner deres egne standpunkter, hvilket ikke inviterer til deltagelse.

Skjermdump fra Teknisk Museums facebookside i november 2018
Skjermbilde fra Teknisk Museums facebookside i november 2018

Min holdning er at det verken er Instagram eller ironi som svikter formålet, det er institusjonenes inngrodde holdninger og kompetanse. For egen del er jeg heller ikke strålende fornøyd med resultatet av mitt anmelderi i instagram-formatet, men jeg anser dermed at jeg må prøve igjen og feile bedre, bare.

Les anmeldelsen her

Les tilsvaret her

 



Join the Conversation