KronikkBefri bygdemuseene fra bygningene!

Befri bygdemuseene fra bygningene!

Hvordan lykkes med bærekraftig museumsutvikling? Kan en fyrstikkeske være en del av løsningen?

Maja Musum er så engasjert i museum at hun fortjener en ekstra e i etternavnet og en fast spalte. Her luftes store, små, viktige, rare eller interessante museale problemstillinger. Bildet er fra en fest på Randsfjordmuseet. Foto: Sigrid Tveiten Roholdt

Det finnes 4510 kulturhistoriske bygninger på Norske museer med et samlet restaureringsetterslep på 3,2 milliarder + 400 millioner i årlige vedlikeholdskostnader. Spørsmålet vi bør stille oss er: Skal vi jobbe for at staten skal bevilge disse pengene, eller er det på tide å lese høyt fra Første Mosebok kapittel 3 vers 19?
Fra jord er du kommet, til jord skal du bli.

90% trehus

Skulle man dømt norgeshistorien basert på norske museer, handler 90% av den om trehus fra perioden 1750-1850. Satt på spissen, sikkert. Likevel virker det som det er stor enighet om at dette er viktig. Ofte det viktigste. Styrer. Eiere. Museumslag. Museumsnaboer. Sparebankstiftelsen DNB, og nå også Kulturrådet, og Stortingsmeldingen.

Jeg er ikke sint. Jeg er ikke sur. Jeg er bare så sjukt lei av bygningssamling. Eller, egentlig er det ikke bygningene det er noe i veien med, det alt de står i veien for.
For hvor viktige er de, egentlig?

Jeg jobber på et ganske lite museum, med ganske få ansatte og 70 antikvariske bygninger sprett for alle himmelretninger, mellom Gausdal og Nordmarka, i det som en gang het Oppland- et fylke marinert i laftet tømmer. Gudene skal vite at jeg titt har tenkt stygt om dem som kuraterte disse konsoliderte enhetene i sin tid. Og om dem som grunnla dem, og med en nasjonsbyggers iver påla oss et livslangt forsørgeransvar. Som en av våre eksellente håndverkere svarte retorisk, da jeg spurte om de hadde det travelt: «Du får tenke selv hvor mye jobb du har med ditt hus fra 1965, så ganger du det med 70 og legger til 200 år med vind og vær.» Vi har 1,1% håndverker. Et klimastyrt eskalerende forfall, og hissige vepser som vil at arvesølvet skal se «pent» ut.

Gjenskapt, endret, justert

De kulturhistoriske bygningssamlingene er som en løk, der du bare kan skrelle deg innover av lag på lag med paradokser. Lite veit vi om disse husene. Hvorfor vi har dem, hvorfor de ble valgt ut, og hva som er deres historie. Jeg er folkemuseumentusiast på min hals, men jeg kan fortsatt ikke begripe hva folkemuseene er. Publikum kommer med forventninger om å rusle inn i fordums tid, i det gamle og autentiske fra stedet de er fra.

Det vi i alle fall vet, er at vår bygningssamling er like autentisk som trynet til Jan Thomas. Gjenskapt, endret, justert og iscenesatt som i et Tidemand og Gude-maleri. De ble – hos oss – samlet inn av frivillige fra 1913. Og selv om vi ikke kjenner til disses kompetanse, kan vi med sikkerhet slå fast at deres motivasjon var en annen enn vår, og at de tilstandskravene og vurderingsregimene som museumsfolk nå har pålagt oss selv å følge, ikke var en del av bildet.

Formidling var opplagt en del av planen, men så kom samlingsstatus og alt som følger med av aktsomhet. Nå står husene der med gitter i døra og råtner på rot. Sommeren 2017 gjorde vi undersøkelser. Publikum brukte i snitt 20 sekunder på hvert bygg.

TRAGISK. Synlig forfall i museenes bygningsmasse vekker sterke følelser. Faksimile Oppland Arbeiderblad.

Diskriminerende

Ikke misforstå meg, jeg beundrer håndverk! Den immaterielle kulturarven som forvaltes i det, i bygningsvern og kulturhistorien bygningene representerer. Men hva skjedde med «alt med måte»? Norsk museumsutvikling kveles sakte av sin egen bygningssamling: Ressursmessig, visuelt, symbolsk, og slik også i den offentlige forestillingen av hva et museum er.

Bygningsvernets særstilling oppleves som diskriminerende og strukturelt ekskluderende. Hvor mye kult og viktig kunne ikke norske lokalmuseer beskjeftiget seg med om vi ikke hadde hatt så inni hampen mange gamle hus? Som Jérémie McGowan uttalte i Museumsnytt: Hvis museene tør å reflektere kritisk rundt de sentrale problemene som definerer oss, «kan konsekvensen være at de må forsvinne og gi plass til noe annet». Det er en besnærende tanke.

Det er vilje til å avhende hus. Museumsansatte og Kulturrådet med sier at vi må prioritere i samlingen – at vi ikke kan og bør ta vare på alt. Men har vi malt oss inn i et hjørne? Har vi viklet oss inn i et spindelvev av tilstandsvurderinger og avhendingsrutiner så intrikate at de vanskelig lar seg gjennomføre innenfor daglig drift? Vi snakker ofte som om våre prosedyrer og standarder er naturlover. Men det er da vi selv som har utviklet dem, kan ikke vi da òg justere dem, dersom vi ser at de ikke er funksjonelle? Skulle vi prøvd oss på litt sivil kulturarvsaktivisme?

Knapphet

Vi i offentlig kultursektor vet at penger ikke vokser på trær. Museumsansatte tenker mye på penger, også kalt ressurser. Så mye økonomifokus er det at jeg i fjor studerte samfunnsøkonomi på si. Bare så ingen slipskledd blåruss skulle kunne komme og pelle meg på nesa og forklare hvordan verden egentlig henger sammen. Det viste seg å være kjempespennende, og det koker ned til én ting: Læren om bruk av knappe ressurser for å dekke menneskers ulike behov. Det er knapphet på ressurser, det er mange behov. Putter vi ressursene i en ting, går det ut over en annen.

Det er knapphet på ressurser i museums-Norge, og det er et vell av historier, perspektiver, tidsepoker og fenomener hvis behov ikke er musealt bedekt. Det føltes deilig ulydig å nærme seg bygningssamlingene med økonomiens kjølige rasjonalitet. Hva om vi prioriterte ressursene våre annerledes, og lar noe forsvinne for å gi rom til det og dem det har tatt plassen fra?

Welhavens løsning

En urban myth i museumsverden er damen som sa at løsningen på folkemuseene er en fyrstikkeske. En mer konstruktiv løsning finner vi hos Welhaven, som i 1833 gjorde seg til talsmann for en mer sentralisert tankegang med få, store museer med nasjonalt ansvar.

Kan samling av bygninger foregå på noen få, utvalgte steder, slik at bygdemuseene kan vende tilbake til jobben med å vise lokalt særpreg og mangfold? Et Norsk Folkemuseum. Et Maihaugen. Punktum. Det er kanskje ingen dum tanke? Samle hus, samle kompetanse, samle fagmiljø, samle kunnskapstørste publikummere og lærlinger. Lage miljøer internt og eksternt istedenfor å klatte utover hus og håndverkere i omskjærete stillinger som med økende skamfullhet har den tvilsomme gleden av å presentere råtnende, halv-autentisk kulturarv til et intetanende og uengasjert publikum som forveksler parkpleie med bevaringstiltak?

Bare en tanke.

Kronikken stod på trykk i Museumsnytt nr 1/22.

Les også andre nye kronikker om i overkant mye dialog i museumstenkningen, museumsdebatten og Bjørn Hatterud som er på museumstur i Syden

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Annonse