museumsnyttlogo_554x
KronikkMuseumsdebatten

Museumsdebatten

Kjør debatt. Ikke bare emojis, pliis.

Petter Snekkestad ved Varanger Museum varsler nå en debattbok mot tenkningen som ifølge ham er styrende for museene i dag. I en kronikk i Museumsnytt 1/22 omtaler han selv kritikken sin som verdikonservativ. Jeg må si jeg gleder meg.

REDAKSJONSRÅDET: Medlemmene i Museumsnytts redaksjonsråd veksler på å mene om fritt valgte tema. Først ut: André Larsen Avelin, ansatt ved Eidsvoll 1814.

For egen del ser jeg ikke behov for noe stort ideologisk omslag, men Snekkestads initiativ må uansett berømmes. Museene kan åpenbart ikke forvalte så store samfunnsressurser og så store deler av den felles kulturarven uten en levende refleksjon over egne praksiser. Vi trenger større åpenhet og mer kunnskap om museenes vurderinger, valg og begrunnelser.

SOME ut

Det er et paradoks at diskusjoner om museenes oppgaver og samfunnsrolle i stor grad foregår langt utenfor den allmenne samfunnsdebatten. Mitt inntrykk er det har vært slik lenge, og at tendensen er forsterket under pandemien, da faglige og sosiale møtepunkter har vært få og fagseminarene enda færre. Nå foregår tilløpene til åpne debatter mellom museumsfolk stort sett i grupper på Facebook – en dypt problematisk nettplattform stadig flere av oss anser for å være den ellevte landeplage. Skjønt, debatt: her uttrykkes meningsbrytninger primært i likes og hearts. Et surt fjes, om du er rykende uenig.

Så hvor bør museumsdebatten foregå? I hvert fall ikke først og fremst i skjermede grupper på SOME, vil nok de fleste være enige i. På en eller annen måte må samtalen koples på en bredere offentlighet, til andre fagmiljøer, institusjonsfelt – og ikke minst til et allment publikum, til alle dem museer jobber for å nå ut til og vil ha i tale i så mange andre sammenhenger. Helst bør vel debatten også foregå i fora med plass til argumenter og resonnementer lenger enn en tweet.

Alternativ 1

Noen alternativer finnes. La oss først vende tilbake til Snekkestads bokinitiativ, som kanskje vil kalle noen til gjennomtenkt respons og oppildne andre til å kaste seg inn i ordskiftet med harmdirrende røst. At kraften i debattbøker kan være stor, så vi sist fra viraken som fulgte fra Marte Michelets viktige bok Hva visste hjemmefronten? Tenk om vi kunne få en museumsdebatt i et lignende spor! Det er lov å håpe, selv om lite annet virker mer mobiliserende og har så steile fronter som en debatt om Krigen.

Debattbok er likevel en øvelse der nokså få deltar som aktive meningsbærere, og ikke egentlig noe godt svar på hvor en mer inkluderende museumsdebatt kan finne sted over tid. Dessuten avhenger det hele av interesse fra dagspresse og ukeaviser, som oftest setter agendaen. Og er det noe vi vet, så er det at mange av landets publisister har en blindsone for hva som skjer i museene, i alle fall i de kulturhistoriske og naturhistoriske, der en brorpart av den museale nytenkning og fornyelse foregår.

Alternativ 2

Museumsdebatten kunne kanskje trenge et hjemsted, og i februar i år ble en mulighet lagt på bordet: En mulighetsstudie for det gamle Nasjonalgalleriet i Oslo, et helt palass i renessansestil for forskning, forskningsformidling og faglige arrangementer med nettopp det som skjer i museene i sentrum. Det er en god idé. Ikke fordi bygget ligger i Oslo, men fordi studien vektlegger verdien av det åpne sosiale samlingsstedet. En hovedingrediens i det faglige arbeidet som vi nå må gjenoppfinne etter to år med pandemi. Samtidig er det lett å se at en slik ny institusjon har et potensiale til å bringe debatten om museenes oppgaver og samfunnsrolle ut til en større allmenhet. Vi får tro at også de kulturhistoriske og naturhistoriske museer får plassen de fortjener i dette palasset.

Alternativ 3

En annen hjemhavn for museumsdebatten ligger snublende nær. Over gaten fra Nasjonalgalleriet ligger Museumsforbundets lille gule murgård, som også rommer Museumsnytt. Her er det oppriktige intensjoner og ambisjoner om å få til noe, et forum for kritikk, god meningsbrytning, utfordrende og nysgjerrige blikk på noen av landets viktigste samfunnsinstitusjoner. Et mer allmentrettet alternativ til de ellers viktige vitenskapelige museumstidsskriftene. Kan det fungere? Ja, hvorfor ikke starte med å ta debatten Snekkestad vil reise nettopp her i Museumsnytt – og ikke i skyggene på Facebook? Som allmentidsskriftet The Atlantic nylig slo fast på sin nettutgave: «Social media is broken. Converce here instead!».

Kanskje leser du nå Museumsnytt på et pauserom, en kantine eller kafé på et museum. Kanskje er halve svaret på spørsmålet om hvor museumsdebatten bør foregå så enkelt: Over utallige lunsjbord der tusen stemmer summer. Og så får alt det andre som er nevnt her komme attåt.

Dette er første utgave av den faste spalten RedaksjonsRådet, der medlemmene i Museumsnytts redaksjonsråd mener om et fritt valgt tema. I Museumsnytt nr 2 22: Marianne Olsen, Perspektivet museum.

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Forrige artikkelVerdensarv på utstilling
Neste artikkelHvem danser?
Annonse
Annonser