Jérémie McGowan begynte som direktør ved landets eneste kunstmuseum nord for Trondheim, Nordnorsk kunstmuseum (NNKM), i mars 2016. Fire år senere, i starten av koronapandemien, ble han sagt opp, og fikk 36 timer på å rydde kontoret. Det var ikke lett å forstå hvorfor. Museet var inne i en god trend, med stigende besøkstall og mye positiv oppmerksomhet. I 2017 vant det fire priser, deriblant Årets museum. –En helhetsvurdering, sa styreleder Grete Ellingsen. McGowan anmeldte museet for usaklig oppsigelsen. Rettssaken fant sted våren 2021, museet fikk medhold. McGowans kontrakt ga NNKMs styre rett til å fjerne ham uten begrunnelse.
Dette er kjent stoff for mange, saken har blitt mye omtalt, særlig i nordnorske medier. Samtidig er det delte meninger om hvorvidt den har blitt nok omtalt, gitt hvor spesiell og viktig den er.
Hva sier McGowan selv? Vi tok en lang telefonsamtale.
– En selvfølge at museene skal delta i samfunnsdebatten
– Jeg defineres ikke av den saken. Men alle mine meninger, som sikkert er grunnen til at jeg ble fjernet, står jeg ved. Det jeg gjorde, er det minimum jeg syns må gjøres i museumsfeltet.
– Hva gjorde du?
Jeg brukte museet aktivt som et eksperimentelt, positivt og generativt verktøy for å skape endring. Kanskje det er min bakgrunn som designer som gjør at jeg tenker mye mer som en skapende person enn hva som er vanlig for museumsdirektører. Museumsfeltet henger fast i påstander om faglig objektivitet, nøytralitet og autoritetstro. Det gjelder nok over alt, men kanskje særlig i Norden. Jeg mener dette er fullstendig faglig utdatert. For meg var og er det en selvfølge at museene skal delta i samfunnsdebatten og bidra til transformasjon. De er nødt til å anerkjenne og jobbe med den makten de har. Makten til å velge ut og velge bort – til å skape samfunnet.
– Ja, la oss snakke om den makten. Hvordan skal museene bruke den fornuftig?
– Museer er jo veldig forskjellige, men har ofte og til felles noen grunnleggende problemer i sin kjerne: en mørk historie eller tvilsomme finansieringskilder, for eksempel. Om jeg snakker spesifikt om NNKM vil jeg si følgende: Det er et uomgjengelig problem at vi, etter Áltá-kontroversen har et kunstmuseum i Sápmi, 100% finansiert av Staten, som utelukker det samiske rent strukturelt.
– Drop the c-word
– Hva mener du med at museet utelukker det samiske strukturelt?
Det er synlig fra starten av: Ordene Sápmi, same og samisk er totalt fraværende i NNKMs vedtekter og mandat, i alt som museet er formelt bygget på. Jeg understreker: Dette er etter Áltá, i Sápmi. Hvordan er det mulig?
–Sápmi skulle oppdras i hva kunst er. De fikk kunst fra «elsewhere», fra et konstruert Norge. Det nasjonalromantiske, bønder og landskap, Tidemand og Gude, Balke, Munch. I et kunsthistorisk perspektiv vil jeg påstå at det å privilegere og prioritere den versjonen av «nord» er å fjerne det samiske fra Sápmi. Og da kan vi «drop the c-word». Nå er vi midt i kjernen, midt i en blindsone som stadig dukker opp i museuer og akademia i Norden: en fornektelse av at kolonialisme har noen betydning eller relevans «her hjemme».
– Så derfor laget dere utstillingen There is no i 2017?
– Det var ikke en utstilling! Sámi Dáiddamuseax var en museum performance, konseptualisert og produsert sammen med RiddoDuottarMuseat i Kárášjohka. Vi tok på alvor problemet at NNKM stod i veien for Sápmi, og fjernet det; fysisk, virtuelt og konseptuelt.
Må kanskje forsvinne
– Kanskje potensialet – og trusselen – som ligger i dette er følgende: Hvis museene er selvkritiske og reflekterte nok til å anerkjenne og ta ansvar for de sentrale problemene som definerer dem, kan konsekvensen være at de må forsvinne og gi plass til noe annet. Det sa jeg hele tiden: Dette er noe vi må snakke om.
– Forsvinne? Museene skal jo bevare for evigheten?
– Nei, museene må kanskje forsvinne for å gi plass til det de har tatt plass fra. Sånn kommer vi frem til genuine alternativer.
– Her kommer en av mine store metaforer: Det finnes et bilde i Louvre som heter Vue imaginaire de la Grande Galerie du Louvre en ruines. Det er fra 1796, av Hubert Robert. Han var sentral i å realisere og kuratere det som faktisk ble Musée du Louvre. Samtidig malte han dette fantastiske bildet, som fabulerer et framtidsscenario hvor institusjonen han selv er ansvarlig for står i ruiner. Jeg så det for noen år siden, og tenkte «Yes!». Bildet har vært viktig for meg, en påminnelse på hvor essensielt det er å utforske, eksperimentere, leke, spekulere og være uredde. Museer trenger mer av dette tankesettet. Vi må kunne tørre å spekulere rundt vår egen ruintilstand.
Institusjonell objektivitet og anonymitet
– De fleste som blir spurt om hva som gjør museum til museum er, vil si samlinger. Du har åpnet for ideen om ikke å ha det?
– Ja, samlinger er på en måte det mest grunnleggende, det hellige, for museumsfeltet. Jeg er på den siden som mener at vi må være åpen nok til å spekulere rundt alternativer. Museer som samlinger er en så objektbasert definisjon. Er det gjenstander som døde fysiske objekter vi er interessert i, eller alt de ellers står for?
– Sammenlikn kunstmuseene med andre kulturinstitusjoner, for eksempel store teatre eller symfoniorkestre. Denne typen kulturinstitusjoner bruker penger på å ansette 70-100 utøvende kunstnere. Hadde ikke det vært et spennende kunstmuseum? Et museum som fokuserer på det levende, det menneskelige, det som skapes – ikke det objektifiserte?
–Du har snakket mye om kunstmuseene. Hva med de kultur- og naturhistoriske?
Disse tingene gjelder alle museene. Museene gjenspeiler kunstige skillelinjer som knyttes til en bestemt forståelse av kunnskap. Vi opererer med noen båser som vi må frigjøre oss fra. Mye relevant kritiske teori kommer fra de fagene som ellers underbygger de kultur- og naturhistoriske museene, som sosialantropologi. Men det er sjelden at vi finner kritisk teori manifestert og materialisert i disse museene, i deres utstillinger. Museer engasjerer seg altfor lite i de kritiske mulighetene som ligger der, rett foran dem.
– Vi bygger en fasade av institusjonell anonymitet og objektivitet. Se på ICOMs definisjon: Det drivende og forferdelig maset om nøytralitet. For ofte reflekterer museer den verden der de selv har makt og kaller den for nøytral. Den fortellingen må vi jobbe mot. Jo mer penger og makt som er i spill, jo mer må vi kunne kreve, særlig av dem som leder. De må stilles til ansvar. «Hva gjør du som leder?», må vi spørre. «Hva skaper du?»
– Mitt bidrag er Punk Rock Museology. Jeg sa det veldig tidlig i mitt direktørskap, at museer må være mer punk rock i alt de gjør. Nå har jeg laget et alter ego som heter Museum Punk. Ham kommer dere til å høre mer fra!
