Viker unna de vesentlige debattene

Slavegjort forteller gripende fra kun ett perspektiv – så for få og feil stemmer kommer til orde.

Slavegjort. Foto: Christer Dynna

Vår anmelder har vært på Kuben i Arendal og sett utstillingen «Slavegjort». I løpet av en drøy uke i juni 2019, har Christer Dynna formidlet sine kritiske refleksjoner om utstillingen i en rekke innlegg på Instagram.

På denne websiden samles alle insta-postene, og de fleste bildene tilknyttet hver post. For en mer autentisk leseropplevelse, besøk Museumsnytt på Instagram!

ANMELDT! KAM-prosjektetANMELDT – gjennom KAM-prosjektet:
«Slavegjort», KUBEN, Arendal


 

1.

Foto/collage: Christer Dynna
Foto/collage: Christer Dynna

«Slavegjort» forteller om et 250 år gammelt forlis av et norsk-dansk slaveskip døpt Fredensborg. I tillegg til denne hovedbolken om «Fredensborgs siste reise» (som handler om lasten fra skipet og livet ombord frem til det forliste utenfor Arendal) vises også en film om det arkeologiske utgravningsarbeidet. Funnet ble gjort for 40 år siden og var da en verdenssensasjon. Foruten den spennende filmen har museet også supplert med en ett-romsutstilling: «Våre slaver». Denne er viet FNs bærkraftsmål. Her benyttes virkemidler som er uten intensiteten som preger den dystre fortellingen om Fredensborgs siste reise.
Åpningen som fører inn til det hele, er likevel sterk: for en frakt-kontainer tjener som portal inn til utstillingene.

Inne i stålkontaineren henger skjermer med videoportretter av navnløse enkeltmennesker og menneskerettighetene i teksts form.

Spørsmålet denne menneskerettighets-slusen reiser peker i flere retninger fordi rettighetene er vidtfavnende. Jeg kan likevel tenke meg frem til at målskiven her er samvittigheten vår som forbrukere. Men jeg finner ikke helt at dette kobles på beretningen om slaveskipet Fredensborg og kolonihistorien.

Den sammenheng som sannsynligvis kan fremkalles mellom den gangen og i dag, blir vag, den lar seg ikke etablere ordentlig. Ikke i noen av de tre delene av «Slavegjort» blir publikum særlig direkte utfordret på ansvars- og skyldspørsmål før eller nå.

2.

Foto: Christer Dynna
Foto: Christer Dynna

Den heller vage relasjonen mellom del-utstillingen «Våre slaver» og «Fredensborgs siste reise» henger sammen med at sistnevnte utstilling er en nymontering av en 30+ år eldre utstilling museet lagde som et bidrag til UNESCOs Slave Route, et prosjekt som «Slavegjort» i dag også er en del av. Dette og annen bakgrunnsinformasjon om utstillingen er forklart på en plakat i kontaineren, så orienteringsgrunnlaget museet har lagt for oss er fint løst og funksjonelt.

Før funnet av Fredensborgs vrakrester var det lite allmenn viten om dansk-norsk deltagelse i tvangsflyttingen av mennesker fra Afrika til andre deler av verden, som Karibia og Amerika.

Funnet av Fredensborg og skipets eksotiske last har gjort Norges del i dette historiske profittjaget mer synlig, men likevel – i dag, førti år etter funnet av vraket – er norsk involvering i slavehandelen ikke så godt kjent som det man kanskje kunne forvente.
Dokumentarfilmen i utstillingen er engasjert og lett å følge med på. Den oppgir også at så mange som 80.000 afrikanere kan ha blitt tvunget ombord på skip eid av dansk-norske rederier. Og over en periode på nesten 300 år kan så mange som 30 millioner mennesker ha blitt offer for disse reisene over Atlanterhavet, lenket sammen to og to, som skikken var – både barn, kvinner og menn. Jeg finner ikke disse tallene igjen i utstillingen, og skulle gjerne sett at den også formidlet ditto anslag for slik å formidle dem bedre, og også for å kvalitetssikre tallene. (På Norgeshistorie.no oppgis ditto tall for dansk-norske skip som er 50% høyere.)

Selskapet som har laget dokumentarfilmen som museet viser, er nå i gang med en ny filminnspill om Fredensborg og den norske deltagelsen i trekanthandel – så snart vil historien nå et bredere publikum via NRK.

3.

Foto: Christer Dynna
Foto: Christer Dynna

Skipet Fredensborg seilte sommeren 1767 ut fra København mot Afrikas kyst, før det via Karibien seilte tilbake hit – og gikk på grunn utenfor Arendal, i desember 1768. Besetningen ble berget sammen med skipets viktigste dokument: loggboken, eller skipets dagbok. Loggboken har vært en helt sentral kilde for forskning og formidling. I utstillingen blir den brukt indirekte, så dermed oppdager ikke publikum at historien til slavene – som nettopp skal være en vesentlig del av historien her – nærmest står udokumentert, fra slavenes eget perspektiv: eller rettere sagt, det er her et enormt kildeproblem ettersom fremstillingen av livene til slavene som «Slavegjort» gir, farges av nettopp kapteinen og rederiets perspektiv.

Kuben har gjort en god jobb med å gjengi loggen via twitter – i form av en møysommelig strøm som eksakt følger bokens datoer. Dette virkningsfulle formidlingsarbeidet startet opp i april i fjor.

Twitter-meldingene gjengir den ordknappe loggens logikk – for det ligger mye mellom de korte linjene som beskriver mannskapets helse og arbeidskapasitet, som ble omtalt fordi det var av betydning for fartøyets funksjonsevne. Under de månedene av ferden da det fantes slaver i lasten, noterte kapteinen samvittighetsfullt antallet og tilstanden på disse menneskene. Men fra loggføringens perspektiv var deres verdi rent økonomisk og var, på linje med andre varer, noe som skulle telles – enten som tapte inntekter eller helst lønnsomhet. Det gjaldt å holde dem i live sett fra et spedisjons- og rederiperspektiv.
Loggboken som beskriver Fredensborg siste reise er bevart i Danmark. Den er nå også digitalisert og tilgjengelig online fra danske Rigsarkivet. Kuben viset et blekkhus som man fant i vraket, monteret er et av enkelte dioramaer i utstillingen og iscensesettes med en fjærpenn, en faksimile av loggbokens omslag og et bakgrunnsbilde av en dykker.

4.

Foto: Christer Dynna
Foto: Christer Dynna

Utstillingen viser gjenstander berget opp fra havbunnen, som krittpipene mannskapet fyrte opp tobakken sin i, og elfenben, samt alminnelige handelsvarer fra datiden (og ettertiden): sukker, bomull, fargetre, elfenben. I montrene vises en blanding av funn og rekvisitter. I noen montre er gjenstandene organisert som dioramaer, liksom et vindu til funnstedet og sjøbunnen med vrakrester, mens andre ligner mer velorganiserte utstillingsvinduer. Midt i utstillingen troner en stor kano med ordene «All shall die» på skroget. Hva sier objektet, som er plassert på en sokkel og har en veldig prominent plass til rekvisitt å være? Uttrykker det at museet kanskje har liten tillit til selve gjenstandene fra funnstedet til Fredensborg? Kanoen ble kjøpt inn da den første utstillingen ble laget, og den sånn sett blitt er en del av museets samlinger. Den er grafisk veldig fremtredende, nesten Disney-aktig, og en anslag som virker, men likevel ikke, for den er for løsrevet fra resten.

En annen rekvisitt her viser at det går an å få frem en følelse med slaveriets fornedrelse, nemlig en haug fotlenker som er montert under en benk for publikum: lenkene fremkaller umiddelbart en følelse av fortiden, under meg, mellom bena, og så nær at det et kort øyeblikk visker ut den trygge avstanden mellom virkelighet montrene viser frem og min egen. Å skape latent gru gjennom forsiktig bruk av rekvisitter, er en kunst. Det synes også gjort med glimt i øyet, og det oppleves dermed som det står engasjerte mennesker bak, og at dette rommet bærer noens signatur. (Den siden av enhver historiefortelling – at den er redigert av noen, som står for noe – er et selvstendig poeng jeg mener kan formidles langt tydeligere, samt også problematiseres: for med museumsinstitusjonen som sin utsagnsposisjon får en jo en stemme båret av makt, og den kan således gjerne anskueliggjøres for publikum da det kan bygge ned litt av autoriteten og innby til en annen dialog med besøkende enn «bare» historiens innhold).

5.

Foto: Christer Dynna
Foto: Christer Dynna

«Slavegjort» gir én skriftkilde stor vekt ettersom den er et nært tidsvitne. Ordene Reimert Haagensen er sitert på beskriver St Croix-kolonien – og er rystende lesning av holdningene hans overfor afrikanske slaver. Haagensen utga beretningen i 1758, tretti år etter at han – 18 år gammel – ankom øyene i Karibien som embetsmann. At sitatet er slått stort opp og kilden viet så god plass, har muligens sin forklaring i hva den sier – og ikke nødvendigvis i hvor vektig kilden i seg selv er. For var Haagensens ufølsomme og sjåvinistiske oppsummering av koloniøkonomien en hevdvunnen sannhet, eller var den – også etter datidens standarder – å anse som en reduksjonistisk umenneskeliiggjøring av afrikanere i slaveri? Heller ikke i sin formidling av datidens kritikk av slaveriet gir utstillingen tematikken særlig stor prioritet. Men slik kritikk fantes, også i norske periodika: som «Provinzialblade» Claus Fasting utga fra 1778 av, og – ti år senere – i form av Minervas referat av slik kritikk fra det britiske parlamentets debatter, som pågikk frem til et vedtak om avskaffelse av slaveriet – i 1807. (kilde: norgeshistorie.no)

Museet avbilder afrikanernes liv på slaveskipene gjennom tegninger hentet fra et vittighetsblad, Vikingen, som utkom i mellomkrigstiden. Disse illustrasjonene preges av rasifisering som ikke burde fått en plass her. Utstillingen sier intet om dette valget, så bildene medvirker motstandsløst til å gi «Slavegjort» et datert uttrykk. Kanskje skal dette skrives på kontoen for at utstillingen er en redigert utgave av den museet lagde for over tretti år siden, men den kontoen skulle jeg ønske Kuben ikke brukte så mye. «Slavegjort» er jo en permanent utstilling, og særlig rart blir dette materialet i lys av at «Slavegjort» inngår i et UNESCO-prosjekt, har de ikke tilgang til andre fremstillinger fra kollegaer i Unesco Slave Route Project?

6.

Foto: Christer Dynna
Foto: Christer Dynna

Elefant- og flodhesttennene fra lasten ombord på Fredensborg er blant de vrakfunnene som har fått en særlig prominent plass i utstillingen. Dette store elfenben-funnet viser også hvordan den historiske trekanthandelen som Fredensborg var involvert i, var viktig for Europas utvikling:

Gjennom 300 år regjerte europeiske redere verdenshavene med sine respektive myndigheters velsignelse og hjelp. Disse skipene hentet råvarene og også noe av den arbeidskraften som trengtes for å drive den industrielle revolusjon fremover. Bomull fra India ble fraktet til England og der vevde man stoffer som så ble skipet ut og byttet mot andre varer, som elfenben. Våpeneksport til Afrika gjorde også rederne rike, og de fraktet elfenben tilbake til europeiske håndverkere, som da kunne levere høyt skattede kunstobjekter til fornemme kunder. De nanvløse, afrikanske menneskene som gjorde tvangsarbeidet på plantasjer var uløselig forbundet med datidens europiske forbrukeres hang til kaffe og sukker. Sammen med andre produkter (kolonialvarer) som man frem til våre dager handlet av «kolonialen» nådde produktene en stadig økende andel av befolkningen i Vesten, men hva visste de egentlig om det de drakk den gangen?

«Slavegjort» gir en viss føling med og innblikk i slike historiske dilemmaer, og tematikken er enkel å koble til dagens uoversiktlige virkelighet og gjennomglobaliserte økonomi – vi deler nok i dag noen av disse perspektivene med 1700-tallets velskodde forbrukere: vi er både lykkelig utvitende og også innbitt naive og uvillige til å stille spørsmål til produkter og ting som er helt innvevd i vår kultur. Nest etter Finland er Norge det landet i verden som har høyest konsum av kaffe…

7.

Foto: Christer Dynna
Foto: Christer Dynna

«Slaveskipet Fredensborgs siste reise» er fokusert og engasjerende – men man fornemmer at utstillingen er skodd over en lest etablert i og med versjonen som ble laget for tretti år siden. Det er ikke nevnt her at mange myndigheter i tidligere kolonimakter i dag har beklaget behandlingen som slaver fra Afrika ble til del. Det forunder meg at jeg ikke finner noen opplysninger om hvilke stater som har fremsatt offisielle beklagelser for sin rolle i slavehandelen. Gitt at det i 2006, til 200-årsjubileet for avskaffelsen av slaveriet, ble fremsagt flere slike – og flere steder debattert om oppreisning av etterkommerne til slaver var lurt, og mulig – burde utstillingen vist til slikt materiale. Her bøyer Kuben unna, og en mulighet til å utfordre publikum til refleksjon går dermed tapt.

Museet bøyer også unna en mulighet for å snu perspektivet: og å se konkret på hvordan lokal økonomi og livsstil ble beriket av trekanthandelen og slaveriet. Dette perspektivet vektes ganske tungt blant noen havnebyer og turistdestinasjoner i for eksempel Frankrike som formidler hvordan lokal arkitekturhistorie er relatert til formuende redere som skodde seg på slavehandel. Villaene i idylliske Dinard, ved Saint Malo på Bretagnes kyst, taler sitt tydelige språk når man blir oppmerksom på denne koblingen. Arendal sentrum teller også arkitektur som kunne vært sett i sammenheng med rikdommen som rederiene førte til byen den gang mennesker fra et annet kontinent ble ansett for å være lite annet enn en lukrativ handelsvare.

8.

Foto: Christer Dynna
Foto: Christer Dynna

Den delen av «Slavegjort» som knytter opp til FNs bærekraftsmål og til Menneskerettighetene, er kalt «Våre slaver». Dette rommet bæres av verdenskart som viser gangen rundt kloden for sentrale importvarer som kaffe og klær og dette er fulgt opp med diverse plansjer, tekst og skjermer med filmer man aktiverer etter ønske. Fremfor gjenstander i montre, har man brukt hvitmaling som dekker såvel møbler som gjenstander. Elektronikk og andre forbruksvarer fremstår generisk og anonyme, og malingsstrøket symboliserer hvor lite forbrukere egentlig vet om produktene de konsumerer. Utstillingen oppmuntrer på sin side til et mer aktivt forbruksmønster, men rådene man gir publikum er skrevet på en plakat og er i grunnen ganske sløvt som svar på en kompleks problemstilling. Ifølge plakaten henger det slik sammen: «Vet butikken hvor det du kjøper er produsert, og hvem som har levert råvarene? Dersom mange kunder spør, kan det bidra til at butikker og leverandører også må bry seg.»

Her er det tydelig at «Våre slaver» fremfor å mane til lovendring og regulering, forsøker å gi forbrukerne selv ansvaret. En annen plansje har henvisninger til organisasjoner som kan hjelpe oss i orienteringen, og det fungerer i beste fall som en telefonkatalog. Men ikke helt, for listen preges av vilkårlighet. Det føles her heller ikke som om museet selv har tro på disse formaningene. Hvordan kan man egentlig i dag få bukt med «dårlig forbruk» (i betydningen at man uvitende bidrar til å holde mennesker nede i fattigdom og avhengighet eller også utbytter naturressurser som ødelegger for dyre- og planteliv)?

9.

Foto: Christer Dynna
Foto: Christer Dynna

Kubens ett-romsutstilling «Våre Slaver» påskynder oss å bli mer bevisste forbruke som stiller kritiske spørsmål. Men i praksis viser museet uforvarende hvor vanskelig dette er gjennom sitt eget eksempel på et rettferdig produkt: I denne beretningen, som formidles på skjerm i form av et filmet intervju, presenterer museet en kaffehandler hvis konkurransefortrinn er at han har et transparent produkt og ikke har noen ting å skjule.
Vi får forklart «konseptet» som går ut på at: du «som kunde kommer i kontakt med bonden som har dyrka frem den kaffen som du drikker. Da kan du sjekke at handelen har gått rettferdig for seg, og da kan du sjekke at bonden har fått betalt det han skal ha fått betalt.»

Denne kaffen som får så flott presentasjon, er den en lokal byboer som står for og dette lukter av velvillig produktplassering, muligens. For her svikter museet i sin formidling da viljen til å gå i dybden mangler. Skjermen er merket «Helt gjennomsiktig kaffe», morsomt nok! (Det er jo ofte kaffe brygget veldig tynt, sånn at den er noe udrikkelig skvip…!) Så også her – målt på hva som meddeles på kaffefirmaets hjemmeside, som er tynt: én webadresse for en sertifiseringsordning og én epostadress til Kenya og en farmer der – og verken lenken eller eposten virker.

Det illustrerer også hvor vanskelig det er for enkeltforbrukere å orientere seg på en hensiktsmessig måte: for om bøndene mottok mine eposter og måtte besvare dem, hva – foruten større arbeidsbyrde – skulle komme ut av dette? Egne NGO’er har ordninger som forsøker å bistå oss i dette, og noen har en viss rekkevidde. Andre ingen.

Og det øvrige filminnholdet i «Våre slaver» er til stor del fremstilt av ulike NGO’er, og derned er dette på engelsk, bare – så her kan det ikke ha gått inn særlig mye av museets ressurser. Det er likefullt viljen og evnen museet viser til å se og sette dilemmaer på dagsorden som er den mest akutte mangelen her, synes det meg?

10.

Foto: Christer Dynna
Foto: Christer Dynna

Det er for enhver og særlig for et museum en stor munnfull å behandle betente temaer som slaveri og utnyttelse, det være seg i fortid eller nåtid. Og for meg fremstår «Slavegjort» som langt mer enn et hederlig forsøk, og jeg opplever at utstillingen formidler historien korrekt, sobert og også nokså fryktsomt. Men slikt stoff påkaller tydeligere holdninger, føler jeg – dog ikke i form av overskrifter, men gjerne sidenotater eller andre former for klare hilsner fra dem som står bak.

Enerommet viet «Våre slaver» gir nødvendigvis en forenklet fremstilling av dette sakskomplekset men håndterer også alt innholdet og informasjonen på et vis som er generelle og vage. Dermed mister den litt av brodden, og får ikke frem situasjonen og dilemmaet publikum står i (som forbrukere i vår tid). Angår dette oss, liksom?
Ofrene for slik utnytting blir fremvist med en respekt, men også gjennom fotografier som illustrerer den problematiske avstanden til oss i Vesten: vi ser (noen få) mennesker uten nærmere spesifisering av hvem de er, hvor, eller i hvilken situasjon.

De Andre blir da bare vist som de Avmektige enda det også er sterke individer og organisert rettighetsarbeid i flere utviklingsland i dag. Hvorfor har ikke museet brukt ressurser på å vise hvordan deres arbeid pågår konkret, gjennom samarbeid, koordinering og bruk av ny teknologi? «Våre slaver» står seg dårlig alene, og betraktet som oppgradering og tilskudd til ny-utstillingen om slaveskipet Fredensborgs siste reise, holder rommet heller ikke mål. Det er synd, for problemstillingen er ekstremt viktig. Òg et museum som Kuben er nettopp til for slike diskusjoner.

Selv om utstillingen som form og medium ikke makter å løfte frem et slikt budskap på en virkningsfull måte, utelukker det ikke at gode omvisere og museumspedagoger kan gi publikum en annen opplevelse, mer å bryne seg på og større uttelling.

11.

Foto: Christer Dynna
Foto: Christer Dynna

Det kan fremstå som om tittelen «Slavegjort» gaper over for mye og lover mer enn den kan holde. Tross dette lykkes utstillingen(e) med å ta frem kompleks saksforhold og mye spennnende informasjon uten at det blir tung eller vanskelig, og den historiske delen er solid og rommer mange lag og fortellinger: her kan man altså få bruk for både sansene òg hodet. Et lite glimt av lystighet trer frem i et av montrene som er laget som et diorama over utgravningene. Under en stabel morkent skipstømmer skimtes en tannprotese, som ble funnet under utgravningene. Den har jo ingenting med Fredensborg å gjøre direkte, men byr på sin egen lille sidehistorie. Dette virker uerbødig gitt tematikkens dysterhet, men den friheten bør museet ha da det inviterer til å bruke fantasien og til også å lese av tiden fra skipet sank til det ble funnet rett under havoverflaten.

Men tiden leger ikke alle sår, og det mest sentrale spørsmålet – om hvordan fortidens slaveri stadig kaster skygge over samtiden vår – er et fraværende moment, og noe museet ikke burde overlate til fantasien eller den enkeltes interesse. Så sent som i inneværende uke tok Kongressen i USA fatt på enda en debatt om hva som kan gjøres for å gi oppreisning for overgrepene mot slaver begått i USA mellom 1619 og 1865. Hvis det nye lovforslaget vedtas i sin nårværende form, skal en kommisjon foreslå formater på en statlig unnskyldning og ordninger som kompenserer for diskrimineringen Afro-amerikanere ble gjenstand for direkte og indirekte som følge av slaveriet.

Slaveskipet Fredensborg sank i 1768 og historien kom opp i dagen først etter 250 år – men fremdeles legges nye blad til denne historien og den tradisjonen som skipet var en del av.


Fakta // «Slavegjort»

Utstilling på KUBEN i Arendal
Består av «Slaveskipet Fredensborgs siste reise», «Våre slaver» og filmen «Til bunns i historien».
Åpnet juni 2018. Fast.
Prosjektleder: Ingrid Velure/Kuben
Produksjon og design: Kuben


KAM-prosjektet

ANMELDT! KAM-prosjektetAnmeldelsen er den femtende – og siste –  i en rekke museumsutstillingskritikker som blir publisert på museumsnytt.no som en del av KAM-prosjektet: Kritikk av museumsutstillinger. Prosjektet har fått støtte av Kulturrådet og Fritt Ord. Les mer om prosjektet her: Flere utstillingsanmeldelser gjennom KAM


Om anmelderen

Christer Dynna:
Lenge før han tok hovedfag i kunsthistorie og skrev sitt akademiske epos om fransk surrealistisk fotografi, inngikk Christer Dynna i flere ulike redaksjonsmiljøer. Koblingen av virket som journalist med en akademisk grad førte ham inn på anmelderiet, og dernest inn i flere redaktøroppdrag som frilanser. Museumserfaring fikk han under studietiden som pedagog ved blant annet Kunstindustrimuseet i Oslo. Også pressekortet hans er mye fremvist på museer under reisene til Paris, der han også tok ‘storfag’ i fransk. Christer Dynna er en kunsthistorie-bastard, en krysning av terrier og Bernard Senner, for han berger klenodier i kategorien brukskunst når han ikke gneldrer mot vedtatte sannheter om hva som utgjør betydningsfulle kunstverk eller skjønnhet.



Join the Conversation

1 comment

  1. Flere utstillingsanmeldelser gjennom KAM - Museumsnytt

    […] Slavegjort. KUBEN, Arendal (5. juli 2019) […]