De samiske museene havnet på siden av norsk museumspolitikk da Sametinget overtok forvaltningsansvaret for dem i 2002. Sametinget ble da sittende alene med ansvaret, men mangler økonomiske muskler. Det gir seg utslag i problemer med å gjennomføre større løft som tilbakeføringsprosjektet Bååstede og investering i magasin og museumsbygg, men også i den daglige driften sliter Sametinget med å gi museene et godt nok driftsgrunnlag.
Se også lederkommentaren Lammende selvbestemmelse
– UNNLATELSESSYND
Samfunnsøkonom Stein Storsul har fulgt nøye med på de samiske museene siden museumsreformen. I 2010 skrev han rapporten «Mål- og behovsanalyse for de samiske museene» på oppdrag fra Sametinget. Her kommer det fram at de samiske museene har helt andre økonomiske forutsetninger enn de norske for faglig utvikling og profesjonell museumsdrift.
Den dårlige økonomiske situasjonen er blitt vist til i flere sammenhenger og det er bred enighet om at de samiske museene trenger et økonomisk løft. Sametinget – som får alle sine inntekter fra den norske regjeringen – sier selv at de ikke makter dette løftet alene.
«Fellen» som Storsul refererer til, består blant annet i at de samiske museene mistet praktisk talt all støtte fra regionene, dvs. fylker og kommuner, i det øyeblikket Sametinget fikk forvaltningsansvaret. Han ser ingen ting i ansvarsdelingen mellom forvaltningsnivåene som skulle tilsi at de samiske museene kunne strykes fra regionenes budsjetter den gang.
– Sametinget kom jo bare inn i statens sted. Men da de samiske museene ble overført til Sametingets ansvarsområde anså de regionale forvaltningsleddene – helt feilaktig – det som at deres forpliktelser overfor disse museene falt bort, mener Storsul. Han mener fylkeskommunene siden da har begått en dramatisk unnlatelsessynd.
PRESISERING OM «SAMISK» OG «NORSK»:
I artikkelen brukes begrepsparet «samiske museer» og «norske museer». Dette viser kun til at de samiske museene hører inn under Sametingets forvaltning. «De norske» museene brukes om øvrige museer i Norge, og her spesielt om de museene som hører inn under KUDs forvaltning (det nasjonale museumsnettverket). Begrepsbruken skal ikke tolkes faglig eller etnisk, og betyr selvsagt ikke at de samiske museene ikke er norske, eller at det ikke finnes norske museer med samiske samlinger eller fagområder. Begrepsbruken er imidlertid i tråd med den bl.a. Sametinget bruker i budsjetter og årsmeldinger og andre dokumenter.
– VILLE HA SELVBESTEMMELSE
Sametingsråd Henrik Olsen (NSR) med ansvar for bl.a. kultur, mener også at fylkene og kommunene bør betale for museene.
– Vi mener på prinsipielt grunnlag at de samiske museene må behandles likt med de norske, også finansieringsmessig. Midlene Sametinget fordeler er statlige. Da må fylke og kommune også bidra med midler til den samiske kulturarven, slik som til den ikke-samiske, sier Olsen.
– Hvorfor har man da ikke en tredelt finansiering?
– Jeg mener dette må ha vært intensjonen da Sametinget overtok forvaltningsansvaret. Men av ulike grunner ble ikke fylkeskommuner og kommuner med videre, sier Olsen.
Fylkesrådsleder i Nordland, Tomas Norvoll (Ap), har en annen oppfatning av hva som skjedde da Sametinget fikk museumsansvaret i 2002:
– Min oppfatning har vært at da Sametinget overtok forvaltningsansvaret for de samiske museene fra Staten, så mente de – på prinsipielt grunnlag – at de ville ha selvbestemmelse over de samiske museene, og derfor er de omtrent ene-finansiør av disse. Dette har medført at de samiske museene har hatt en tilbakegang i utviklingen sammenlignet med de norske, da budsjettrammen til Sametinget ikke har økt tilsvarende, sier han.
Imidlertid kan vi lese følgende i Sametingets årsmelding for 2004:
«Fylkeskommunene har ansvar for å bevilge de regionale midlene til de samiske museene. Dette er et ansvar enkelte fylkeskommuner ikke har fulgt opp etter at Sametinget overtok forvaltningsansvaret for museene.»
Og:
«Sametinget forventer at fylkeskommunene følger opp sitt ansvar for samisk museumsvirksomhet ved også å gi de samiske museer i sine fylker tilskudd.»
Det ser altså ut til at det hele tiden vært en forventning fra Sametinget om at regionene skulle bidra.
Lars Magne Andreassen, direktør ved Árran lulesamisk senter, tror noe av grunnen til at forvaltningen ligger unna de samiske museene er en frykt for å tråkke på den samiske selvråderetten.
– Respekten for selvbestemmelsesretten til Sametinget går utover viktige faglige hensyn. Jeg er for det prinsipielle ved at Sametinget skal ha forvaltningsansvaret, men det betyr ikke at andre aktører av den grunn ikke skal ta ansvar, sier han.
(artikkelen fortsetter under bakgrunnsboksen)
BAKGRUNN
Sametingets overtakelse av ansvaret for de samiske museene i 2002, sammenfalt med museumsreformen i resten av landet. De samiske museene var en del av denne; de slo seg sammen og profesjonaliserte seg (konsolideringer), og skulle løftes faglig og økonomisk på linje med de norske. Men i stedet for at de samiske museene fikk en tredelt finansieringsmodell på samme måte som de norske, der den eneste forskjellen kunne vært at Kulturdepartementet (KUD) var byttet ut med Sametinget, så har Sametinget i praksis blitt sittende alene med ansvaret. De samiske museene får i gjennomsnitt 9 prosent av de offentlige bevilgningene sine fra regionene i de fire aktuelle fylkene Finnmark, Troms, Nordland og Trøndelag. De resterende 91 prosentene kommer fra Sametinget, som igjen får alle sine midler fra regjeringen. Tilsvarende er den gjennomsnittlige fordelingen for de norske museene i det nasjonale museumsnettverket (de konsoliderte museene under KUD) 67 prosent fra KUD og 33 fra regionene (2017).I denne artikkelen spør vi hvorfor de samiske museenes finansieringsmodell ble så annerledes enn de norske i kjølvannet av museumsreformen. Der ikke annet er oppgitt har vi brukt KUDs budsjetter, Sametingets budsjetter og årsmeldinger, de samiske museenes årsmeldinger og Kulturrådets museumsstatistikk som kilder til tallmaterialet.
HVOR MYE VILLE DET KOSTET?
Om regionsleddet i Nordland hadde bidratt med 30 prosent til museumsdelen av Árran (jf. landsgjennomsnittet for øvrig, se bakgrunnsboks), i stedet for 0,- som i 2017, ville det kostet ca. 2 mill. kroner. Til norske museer gikk det til sammen 51,7 mill. kroner fra fylket og kommunene i Nordland. For Árran kunne de to regionale millionene betydd to fagstillinger ved museet.
– Disse ville vi brukt til å fylle den rollen vi ønsker for regionen. Vi ønsker å tilby gode faglige opplegg til fylkeskommunens elever i videregående skole. Det ville vært vinn-vinn, sier Lars Magne Andreassen.
Prinsipielt mener han at det er fylkeskommunen som burde finansiere disse stillingene.
– Vi har egentlig et flott samarbeid med både kommuner og fylkeskommunen. Men vi mener i utgangspunktet at hvis vi skal tilby undervisningsopplegg etter læreplanene for videregående skoleelever, så er fylkeskommunen nå nødt til å bidra økonomisk. Vi skal både utvikle og tilby slikt, og det koster.
For Árran er likevel det aller viktigste å få en avklaring på hvordan det er meningen at finansieringsmodellen skal være.
– Dersom det faktisk er vårt mandat og oppdrag fra Sametinget at vi skal undervise skoleklasser fra videregående uten at fylkeskommunen betaler for seg, da må vi få klar beskjed om det fra Sametinget, sier Andreassen.
– VANSKELIG Å FINNE FORKLARING
Sven Roald Nystø var sametingspresident (NSR) fra 1997 til 2005, dette skjedde altså på hans vakt. Nystø bekrefter at det må ha vært intensjonen fra Sametingets side, at regionene skulle fortsette å bidra.
– Likevel tror jeg det er vanskelig å finne en god forklaring. I disse årene økte Sametingets virksomhet kraftig, og vi hadde også mange andre store saker som vi fokuserte på, enn språk og kultur. Blant annet jobbet vi med Finnmarksloven som krevde svært mye, sier han.
Nystø er likevel tydelig på at han mener Sametinget ikke har overtatt ansvar etter noen andre enn staten.
– Derfor burde en tredeling være riktig, sier han.
Ingen av de andre kildene Museumsnytt har vært i kontakt med, har villet eller klart å svare konkret på hvorfor den regionale andelen forsvant da Sametinget overtok forvaltningsansvaret for de samiske museene. Så langt Museumsnytt har klart å bringe på det rene, finnes det ikke noe politisk eller administrativt vedtak om praksisen.
Kulturdepartementet rakk ikke å besvare vår henvendelse innen bladet gikk i trykken, men vil antakelig kommentere saken på museumsnytt.no i etterkant.
SVAK ØKONOMI
KUDs bevilgninger til Sametinget har økt mer enn KUDs bevilgninger til de norske museene siden 2002 (se tabell). Sametingets bevilgninger til de samiske museene har imidlertid økt enda mer. Hvordan de samiske museenes økonomi til tross for en relativt stor økning likevel må kunne anses som svak, handler om flere ting. Både de samiske museene og Sametinget opplever at de ikke har fått være med på det økonomiske løftet som de norske de siste 15-20-årene. Andreassen minner om at mange av de samiske museene på konsolideringstidspunktet fortsatt var i en startfase, og burde fått et skikkelig løft den gangen.
– Selv om vi har fått en viss økning er det ikke tilstrekkelig til å imøtekomme de faglige behovene. Alle de samiske museene har jo knapt 40-45 fagstillinger til sammen, sier han.
Sametingsråd Olsen mener man er langt unna at de samiske museene kan gi et fullt operativt tilbud.
– Den satsen vi har til museumsdrift er altfor lav, både med tanke på bygninger og magasiner, kompetanse og fremtidige tilbakeføringsprosjekter, sier han.
I rapporten «Mål- og behovsanalyse» fra 2010 trakk Storsul fram bortfallet av regionale bevilgninger som en av årsakene til museenes svake økonomi. Videre hevdet han at de statlige bevilgningene som Sametinget har fordelt «knapt nok dekket prisstigningen, mens de norske museene er tilført utviklingsmidler og stimuli som oppfølging av den fortsatte museumsreformen».
– Prosentvise endringer mister verdi som målebegrep når utgangspunktet er så lave budsjetter som fortsatt gjelder for de samiske museene, mener Storsul.
(artikkelen fortsetter etter info-boksen)
De seks samiske museene
Nøkkeltall 2017
(Kilder: Museenes årsmeldinger 2017 og Sametingets budsjett 2017)
TANA OG VARANGER MUSEUMSSIIDA, ØST-FINNMARK
Øst-Finnmark
Off. driftsmidler:
– 8,5 mill fra Sametinget
– 483 790 fra Finnmark fylkeskommune
– 1,8 mill. fra kommunene
10,8 mill. totalt.
11,5 årsverk
26 811 besøk.
RIDDODUOTTARMUSEAT
Vest-Finnmark
Off. driftsmidler:
– 11 mill. fra Sametinget
– 483 790 fra Finnmark fylkeskommune
– 753 700 fra kommunene
12,3 mill. totalt
15 årsverk
9 930 besøk.
SENTER FOR NORDLIGE FOLK, SAMTIDSMUSEET
Midt- og Nord-Troms
Off. driftsmidler:
– 2,4 mill. fra Sametinget
2,4 mill. totalt
2,1 årsverk
8 450 besøk
VÁRDOBÁIKI MUSEUM
Nordland og Sør-Troms
Off. driftsmidler:
– 2 mill. fra Sametinget
– 63 000 fra Nordland fylkeskommune
2,1 mill. totalt
1,3 årsverk
679 besøk.
SAEMIEN SIJTE – MUSEUM
Nord-Trøndelag
Off. driftsmidler:
– 4,3 mill. fra Sametinget
– 326 000 fra Nord-Trøndelag fylkeskommune
4,6 mill. totalt
7,5 årsverk
1 699 besøk.
ÁRRAN LULESAMISK SENTER – MUSEUM
Nordland
Off. driftsmidler:
– 6,3 mill. fra Sametinget
6,3 mill. totalt
5 årsverk
2 086 besøk
– MUSEENE ALDRI ET HOVEDPOENG
Siden både de samiske museene og Sametinget mener at fylkene og kommunene skal spleise på driften bør det kanskje være mulig å finne en løsning?
Sametingets uttalte ønske om at de samiske museene burde ha en tredelt finansieringsmodell, gjenspeiles verken i Sametingets siste budsjett, eller i Sametingets samarbeidsavtaler med fylkeskommunene som reforhandles med noen års mellomrom.
– Har dere kommunisert ønsket om regionalt medfinansieringsansvar til fylkene?
– Ja vi tar opp dette på fast basis når vi reforhandler samarbeidsavtaler med fylkene. Her kommuniserer vi at det er en klar forventning fra vår side at fylkene bidrar til de samiske museene på lik linje med de norske. Resultatet i samarbeidsavtalene vi har inngått har likevel blitt at museene ikke har fått økte tilskudd. Men ja, det er en kontinuerlig diskusjon, sier Olsen.
– Dere har forsøkt å få det til men ikke nådd fram hos fylkene?
– Ja, det kan du si.
Heller ikke på dette punktet har fylkesrådsleder Tomas Norvoll samme virkelighetsoppfatning som Olsen:
– Det er riktig at Sametinget har tatt opp museene ved reforhandlinger, men dette har aldri vært noe hovedpoeng. Derimot bruker vi mye penger på språk, som har første prioritet. Jeg minner om at det også har gått prosjektmidler til museene fra Nordland fylkeskommune.
– Hva skal til for at fylkeskommunen tar dette opp til seriøs vurdering?
– Sametingets politiske ledelse må gi oss en tilbakemelding på hva vi skal prioritere ned. Min oppfatning er at vi har en god dialog om bruken av de samiske midlene fra fylkeskommunen, noe som er nedfelt i samarbeidsavtalen, svarer Norvoll.
ANNERLEDESFYLKET FINNMARK
Troms og Trøndelag fylkeskommuner har ikke svart på Museumsnytts spørsmål, og i Finnmark er situasjonen litt annerledes. Fylke og kommuner bidrar her med tilsammen 14 prosent av driftsmidlene til de samiske museene (mot 38 prosent til de norske), og man har nylig vedtatt en strategi for å heve denne andelen.
– Vi ønsker å bidra til å løfte de museene i fylket som vi ser at det ikke er nok midler til. Det er ikke bra nok slik det er nå, sier Geir Ove Bakken (AP), leder av Hovedutvalget for kultur, folkehelse og samferdsel i Finnmark fylkeskommune.
Bakken forteller om en økning i samisk bevissthet og stolthet i fylket, som særlig gir seg utslag på kulturfeltet. Det gir en økning i ønsket om å prioritere det samiske også blant fylkespolitikerne i Finnmark.
– Oppfatter du at det er et konkret og uttrykt ønske fra Sametinget om at Finnmark fylkeskommune skal være med på å finansiere de samiske museene på samme måte som dere finansierer de norske?
– Sametinget har gitt utrykk for at de ønsker at vi skal følge opp de samiske museene. Fylkeskommunen løftet problemstillingene til alle museene i Finnmark i museumssaken til fylkestinget i fjor. Her kommer det tydelig fram at de samiske museene mottar forholdsvis beskjedne midler fra fylkeskommunen og jamfør vedtaket som ble fattet, ønsker vi å utjevne forskjellene. Men økonomien er stram og dette er et langsiktig arbeid, sier Bakken.
– SITUASJONEN ROPER PÅ AVKLARING
I et referat fra et møte mellom Sametinget og Samisk museumslag i november 2018, framkommer det at Samisk museumslag mener at Sametinget kan løfte denne saken mer og tydeligere. Vi kan bl.a. lese følgende:
«Samisk museumslag framhevet at de samiske museene må synliggjøres som et felles anliggende mellom Sametinget og fylkeskommunene. I de ulike samarbeidsavtalene bør det derfor presiseres at Sametinget er en statlig aktør og at fylkeskommunene dermed har det regionale ansvaret også for samiske museer. Dette må gjenspeiles i fordelingsnøkkelen mellom stat og region».
– Prioriterer ikke Sametinget museene høyt nok? Er det derfor fylkeskommunene ikke bidrar?
– Jeg ønsker ikke å fordele skyld, sier Lars Magne Andreassen ved Árran.
– Det var dårlig håndverk da konsolideringen ble gjennomført. Forventninger ble ikke avklart eller fulgt opp. Kapasiteten til Sametinget er ikke god nok, fylkeskommunene viser til prinsippet om selvbestemmelse og fraskriver seg mer eller mindre med rette sitt ansvar. Kulturdepartementet toer sine hender av samme grunn og hele situasjonen roper på behovet for en avklaring, sier han.
REGIONREFORM KAN GI MULIGHETER
Geir Ove Bakken peker på regionreformen som en mulighet til å få gjennomført Finnmark fylkeskommunes mål om å få bedret økonomien til de samiske museene, og til å få jevnet ut den regionale andelen av tilskuddene:
– Nå skal vi inn i et nytt og større fylke, og da må vi finne en god politikk på dette sammen. Her vil også staten bli nødt til å se at de har en jobb å gjøre, ved å bidra til at det nye fylket har økonomi til å ta oss av dette regionalt, sier han.
Sametingsråd Henrik Olsen tenker i samme baner. Han mener det samiske ansvaret som regionene skal ha, bør presiseres i disse prosessene.
– Dette er en mulighet til å få til endringer. Nå bør man benytte anledningen til å sidestille de samiske museene med de norske, sier han.
– Tolker du signalene fra KUD i den retningen?
– Det er litt tidlig å si. Men i og med at fylkene nå skal få overført ansvar, så mener vi at KUD kommer i en posisjon hvor de vil kunne legge føringer på dette spørsmålet.
Lars Magne Andreassen istemmer, han mener arbeidet med både regionreform, museumsmelding og evaluering av museumsreformen gir mulighet til å ta finansieringsmodellen opp på nytt.
– Om situasjonen ikke endres vil de samiske museene kanskje be om at konsolideringen oppheves og at vi tilbakeføres Kulturdepartementet eller regionalt nivå, sier han.
– Det ville vært prinsipielt feil, men jeg foreslår at Sametinget, Kulturdepartementet og fylkeskommunene heller tråkker hverandre litt på selvbestemmelsestærne i tiden som kommer.
Også Stein Storsul mener den politiske timingen kan være riktig.
– Det ser jo nå ut til at fylkene skal få større ansvar for kulturpolitikken. De samiske museene ber ikke om noe annet enn likebehandling, og da handler det bare om å gjøre jobben sin, sier han.
– Vi har forpliktelser nedfelt blant annet i Unescos urfolkskonvensjon, og denne saken handler om helt praktiske elementære ting som å ta vare på og utvikle kulturarven til det samiske folk. Her er det altså bare å sette i gang og få dette gjort, oppfordrer Storsul.
Se også lederkommentaren Lammende selvbestemmelse
Denne artikkelen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt (nr. 2-2019). Kontakt redaksjonen for abonnement (kr. 300,- pr år).
Visste du at…
De seks samiske museene hadde til sammen 38,7 mill. kroner i offentlige driftsmidler i 2017.
Til sammen hadde de 42,4 årsverk, og 49 655 besøkende. Dette tilsvarer én «mellomstor» museumsorganisasjon slik Kulturrådet beskriver det i vurderingene av museenes virksomhet i 2017, f.eks. Telemark museum som hadde 37,7 årsverk og driftsinntekter på 47 mill. kroner og 51 531 besøkende.
Kilder: Kulturdepartementets budsjetter, Sametingets budsjetter og årsmeldinger, de samiske museenes årsmeldinger, Kulturrådets museumsvurderinger og Kulturrådets museumssatistikker. Alle summer er ordinære driftsmidler. Ikke f.eks. prosjekttilskudd.
REGIONAL ANDEL
Diagrammet viser den regionale andelen av offentlige driftsmidler til henholdsvis de norske og de samiske museene. Med regional andel menes fylkeskommuner og kommuner til sammen. Resten av de offentlige driftsmidlene til museene kommer fra Sametinget (de samiske museene) og Kulturdepartementet (de «norske» museene). Tallene er fra 2017.
Visste du at…
Visste du at…
Visste du at…
