LAMMENDE SELVBESTEMMELSE 

Landets seks samiske museer er i praksis fullfinansierte av Sametinget.

SAMETINGET. Foto: Sara Marja Magga / Sametinget

Fylkeskommunene og kommunenes bidrag til driften av disse museene opphørte i 2002; Da ble forvaltningsansvaret overført til Sametinget, i tråd med prinsipper om samisk selvråderett. Med dette oppsto en situasjon som etter alt å dømme ikke var tilsiktet fra verken Sametinget eller museene: De andre delene av kulturforvaltningen i Norge trakk seg ut, ved å vise til samisk selvbestemmelse. De samiske museene er i dag dermed prisgitt Sametinget, som igjen er prisgitt regjeringens årlige tilskudd.

Se også artikkelen Selvbestemmelse til besvær

Etter arbeidet med denne utgavens hovedsak, om nettopp finansieringsmodellen til de samiske museene, står det igjen noen ubesvarte spørsmål. Det mest påtrengende er spørsmålet om hvordan man kan ha så ulike virkelighetsoppfatninger i 17 år, tilsynelatende uten å ha kommet et eneste skritt nærmere en omforent tolkning av hva ansvarsoverføringen skulle innebære. Noen oppfatter at ansvarsoverføringen i 2002 skulle bety at Sametinget hadde ansvar for å fordele og prioritere de statlige midlene i stedet for Kulturdepartementet, ikke noe annet. Andre oppfattet det som at Sametinget alene skulle være ansvarlig for alt som har med drift og utvikling av disse museene å gjøre. Og det var slik det ble, og det er slik det fortsatt er (med noen små unntak). Denne tolkningen vant fram, uten noe belegg i noe politisk vedtak.

Det kan virke som om denne tolkningen av prinsippet om samisk selvbestemmelse står i veien for de samiske museenes økonomiske og faglige utvikling. Det kan også virke som om den står i veien for de samiske museenes mulighet til å ha betydning for regionene. Dette var neppe intensjonen i ansvarsoverføringen.

I denne saken fraskriver fylkesleddet seg ansvar for drift av de samiske museene ved å vise til ønsket om selvbestemmelse, samtidig som Sametinget selv sier at de ønsker å dele finansieringsansvaret med regionene. Det kommer riktignok også fram i artikkelen at Sametinget muligens ikke har løftet denne saken høyt nok når de forhandler med fylkene om samarbeid og prioriteringer av det samiske i de respektive fylkene.

De samiske museene har et nasjonalt ansvar for å ivareta den samiske kulturarven i sine respektive områder – og for sine respektive samiske grupper. Dette gjør disse museene på vegne av hele befolkningen, ikke bare den samiske. Derfor er det vanskelig å følge logikken bak henvisningen til den samiske selvbestemmelsen, særlig hvis vi sammenligner med de norske museene. Andre norske museer har også et nasjonalt ansvar. Samtidig har de også betydning for den regionen de tilhører, hvor både fylker og kommuner bidrar med en betydelig andel driftsmidler til disse museene.

Denne tolkningen vant fram, uten noe belegg i noe politisk vedtak

Det kan nesten se ut som om regionene gjemmer seg bak prinsippet om selvbestemmelse for å slippe å være med på å finansiere den samiske kulturarven. Om man velger å ikke tenke så dårlig om regionene, kan ting i alle fall tyde på at de glemmer at de samiske museene har og bør ha en regional forankring, og at den samiske kulturarven er en del av kulturarven nettopp i den regionen de hører til i.

Se også artikkelen Selvbestemmelse til besvær


Lederen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt: nr 2/2019. Kontakt redaksjonen for abonnement (kr. 300 pr år)



Join the Conversation

1 comment

  1. Selvbestemmelse til besvær - Museumsnytt

    […] Se også lederkommentaren Lammende selvbestemmelse […]