Nesten umulig å formidle fra

ANMELDELT – gjennom KAM-prosjektet:
«Kroppen som slagmark», Nobel Fredssenter

Etter mange uker med medieoppmerksomhet har vi kommet på fornavn med de to fredsprisvinnerne som får Alfred Nobels utmerkelse i 2018. Nadia (Murad) og Denis (Mukwege).

Som et vitne til deres beretninger, gjennom dokumentarer og intervjuer i fjernsyn og aviser, nettaviser og i facebookfeed med mer, spør jeg meg likevel hvor lenge denne virkeligheten kommer til å oppta plass i hukommelsen min, i vår hukommelse. Med erfaringen fra utstillingen «Kroppen som slagmark», ved Nobels Fredssenter, som formidler erfaringer med seksualisert vold, tenker jeg at denne nye kjennskapen kommer til å vedvare en stund. Å nærme seg seksualisert vold når den sorteres under «midler i krigføring» og behandles som et «krigsvåpen», duker for lengesittende innsikt som ikke forlater hodet eller kroppen igjen med det aller første.

Tekstene

Dette er nok den første utstillingen der jeg har opplevd at andre publikummere ved sitt blotte nærvær blir en trøst og en nødvendighet som gjør det lettere å bevege seg langsetter rommets vegger. Disse veggene er ikke lange eller mange. Og et par av dem er behengt med sitater, eller korte, saklige tekster som innimellom er veldig eksplisitte og grafisk beskrivende. Ord om vold. Voldtekt. Fødsler. Isolasjon. Mord. Selvmord. Enkelte setninger gjør at det rykker i nakken, hodet gjør et lite, ufrivillig kast som for å slippe unna noe farlig, hvis nå bare føttene også birdo til å få meg ut herfra.

På et slags vis er disse tekstene fine i all sin enkelhet. Ordene i starten er satt opp med en løkkeskrift, en ansats før en ordinær font med stor lesbarhet sørger for å levere poengene. Ikke mange i hver tekst, men sterke i hele utstillingen. De får fylle en side av rommet, uten å være insisterende tilstede eller konfronterende. Men de er på en måte over det hele når du har lest et par. De er likevel ikke montert tettere enn at det går an å unngå dem, dukke unna. Så jeg kan utsette å fokusere blikket. Og heller la en sval litt dus gulgrønn farge gjøre sin virkning. Denne fyller veggene og rommet, og er også bakgrunnsfargen som er brukt for disse korte, eksplisitte tekstene. En grønntone slik høsten kan være her hjemme, ikke vårlig. Kan hende tar den opp både det sandgule Sinjar-fjellet til Nadias folk og Mukweges grønne skoger i østlige Kongo i kombinasjon. I ethvert tilfelle er den beroligende her.

Fotografen

Så er det bildene til Cristina de Middel, en spansk fotograf. Portrett som viser de to prisvinnerne i deres respektive situasjoner i dag i henholdvis Paris og Kongo. Nadia Murad, flyktning fra hun var 21 år og talsperson for jezidiene, en religiøs minoritet på noen hundre tusen mennesker. De har levd i områder i Syria og Irak frem til forfølgelsene fra islamister for fire år siden, da selvutnevnte hellige krigere iverksatte et folkemord som jaget dem på flukt, drepte eller tok dem til fange.

Og Dennis Mukwege er barnelegen som for snart 20 år siden ankom landsbygden øst i Kongo og viet seg til en for ham ny pasientgruppe, kvinner lemlestet av menn i uniform. Nærmere femti tusen pasienter med slike skader har frem til i dag fått hjelp på klinikken han leder. Og stadig kommer det nye pasienter til. Han har stått i dette lenge og har en sterk stemme.

Umulig å formidle

De øvrige fotografiene til de Middel er iscenesatte illustrasjoner, også disse tatt i ukene rett før utstillingen åpnet. Hun siteres på blant annet at: «Volden er i mange tilfeller så brutal at den nesten er umulig å formidle gjennom dokumentarfoto». Hennes iscenesatte tolkninger fungerer fint til denne anledningen. Motivene omhandler indirekte seksualisert vold, og bildene er tatt med statister i Nigeria. Her er variasjon, og noen av bildene er nærmest banalt enkle. Mens andre er mer direkte. Og i sum rammer de godt, både tematikken og solar pleksus. Et barn i en hvit kjortel med rød blink malt på midjen gir en egen virkning, en som ellers er sjelden i fotoutstillinger. Som tolkninger byr bildene på en form for bearbeidelse av tematikken – de døyver detaljene i de korte tekstene, gjengir ordene der mer abstrakt – det er håndterlig visuelt, og derigjennom blir kan hende også tematikken det, rent kognitivt. Tolkningene gir ørlitt avstand fra tekstene, som på sin side graver seg ned i tanken, og borer videre inn i hjertet og får nakken til å rykke. Kroppen kjenner på dette.

Men det som gjør aller mest vondt handler igrunnen ikke om penetrering, og det handler ikke om skudd, eller det fornedrende i at man gjør kjønnsorganer og kroppsåpninger som vi dekker til i alle kulturer, til mål for vold. Det disse tekstene sier og som siger inn etter å ha gått noen få skritt her inne, handler om at de som rammes av denne typen vold får et stigma, og holder dette skjult.

Fornedrelse

Mukwege selv beskriver i en av videoene som vises hvordan kvinner som rapporterer om slike overgrep selv stilles til ansvar når de får spørsmålet om «hvorfor» de ble voldtatt. Han sier her også noe om at denne volden på et vis er fundert i logikk, for det er en virkningsfull strategi. Man går etter disse kroppsdelene nettopp fordi de er omgitt med skam. Så ofrene tier, da de må. Selv om volden mot dem kan ha vært så brutal at den nesten er umulig å formidle gjennom dokumentarfoto, og skadene de får og også ettervirkningene deretter.

Jeg henter frem fra hukommelsen en for meg helt abstrakt innsikt i hvordan torturister søker å knuse viljen hos sine ofre ved å bruke vold mot kroppsdeler som ikke får merker, som fotsålene og helen. For jeg leste en gang at de slår og slår og slår der det ikke gir fysiske bevis. Slik tortur virket, særlig over tid, da den ikke lot seg meddele utenforstående, og dette isolerte ofrene som sjelden ble trodd.

«Kroppen som slagmark» fremviser dette resonnementet og denne utspekulertheten i en helt annen målestokk. Fredsprisen handler da også om å bryte med et tabu og snakke om systematisk bruk av voldtekt som våpen. Som har funnet sted gjennom flerfoldige tiår, på mange kontinenter, på begge sider av forskjellige konflikter, og som begås mot barn, mot kvinner og mot menn. Det fremstår på et vis uhorvelig logisk å høre Mukweges sindige ord. Rasjonelt. Fordi det bryter ned – ikke ett annet menneske, ikke ti, ikke tusen, men et helt fellesskap.

Selvmord

Kvinner som må bære frem barn av krigerne som erobret dem. Kvinner som må velge enten å bli hos sine barn eller forlate dem (for å vende tilbake til samfunn som kanskje ikke er i stand til å ta hånd om dem, enn si i det hele tatt å ta imot dem).

Jezidienes kultur og religion er konservativ og holder æresbegrepet i hevd liksom mange andre kulturer i regionen. Ofrene her og i andre samfunn som rammes, har kanskje et eneste veivalg: å få det som kalles Stocholmsyndromet og bli hos sine små, og hos gisseltagere. Voldtektsmenn som er fedre til barna. I samfunn tuftet på vold og undertrykkelse – og på denne prokreasjonen som søker en utradering av et helt folk. Nadia Murat har mange ganger meddelt verden nytt om disse jezidikvinnene og -barna som holdes i fangenskap og voldtas, og om hvordan «hustruer» til såkalte IS-krigere begår selvmord. De ventet på frigjøringen, sier Nadia.

Publikum

Å bevege seg langsetter en vegg og lese brokker av ulike menneskers historier får hver lille del til å gå inn i en større «orden». Ingen enkelttekst fremstår her som løsrevne, fragmentariske elementer. Betraktet som utstilling gir det en helt annen opplevelse enn når jeg leser artikler og intervjuer eller ser dokumentarer. I avisenes reportasjer står vitnesbyrdene gjerne i en spesifikk kontekst, mens her trer gruvekkende erfaringer frem nokså direkte i sitater – som er så mange og ens i formen at man tar innover seg at de er ikke unike i betydningen sjeldne.

Det å bevege seg i et rom og ta dette rommet innover seg er noe ganske eget, som inkluderer også de andre som er der. Det oppleves litt som om skyggene etter menneskene som beretter i tekstene, får falle inn i dette rommet hvor de blander seg med oss.

Jeg forsøker å lytte til publikum, og oppfatter at alle beveger seg uten å sette fotavtrykk med lyd. Vi som er der, er lydløst tilstede sammen. Og når jeg tar på hodetelefonene mens jeg sitter foran en skjerm i en installasjon med seks monitorer midt i rommet, opplever jeg nærhet i at vi er to som noen minutter sitter overfor hverandre, selv om vi bare kan se toppen av hodet på den andre. Dette er bra løst, og vi deler og beveger oss i dette som er umulig å helt ta innover seg. Og et enkelt besøk her er ikke nok. Denne utstillingen må jeg komme tilbake og se i alle fall en gang til. Jeg kan da forsøke å være følelsesmessig bedre forberedt, men hvordan annet enn ved å få tilbake avstanden jeg alltid har hatt til dette?

Etter opplevelsen

Hukommelsen funderer og virker videre etter besøket, og en tanke melder seg om at kampen mot denne formen for vold også kunne betone skadene som påføres den andre siden av dette våpenet – de uniformertes egne rekker: Hvis voldtekter og overgrep også skader de soldatene som utøver denne volden psykisk, er jo dette også relevant i kampen mot ondet. Alle parter taper i krig, het et fortidig slagord, og Historisk Museum i Stockholm minner om det i en kompakt og sterk utstilling med tittelen «Massakern vid muren – slaget om Gotland 1361» – ved at museet her spør hvilke traumer væpnede soldater som hugget ned 1800 mann for fote kan ha fått. Ingen har svaret  – men spørsmålet er veldig godt.

(Sist oppdatert 22.12:
Anslaget på tallet jezidier er rettet til: noen hundre tusen.)

Fakta // Kroppen som slagmark

Fredsprisutstillingen
Nobel Fredssenter
12. desember 2018 – 24. november 2019
Foto: Cristina De Middel

KAM-PROSJEKTET

Anmeldelsen er den åttende i en rekke museumsutstillingskritikker som vil bli publisert på museumsnytt.no som en del av KAM-prosjektet: Kritikk av museumsutstillinger. Prosjektet har fått støtte av Kulturrådet og Fritt Ord. Les mer om prosjektet her: Flere utstillingsanmeldelser gjennom KAM

Om anmelderen

Christer Dynna: Lenge før han tok hovedfag i kunsthistorie og skrev sitt akademiske epos om fransk surrealistisk fotografi, inngikk Christer Dynna i flere ulike redaksjonsmiljøer. Koblingen av virket som journalist med en akademisk grad førte ham inn på anmelderiet, og dernest inn i flere redaktøroppdrag som frilanser. Museumserfaring fikk han under studietiden som pedagog ved blant annet Kunstindustrimuseet i Oslo. Også pressekortet hans er mye fremvist på museer under reisene til Paris, der han også tok ‘storfag’ i fransk. Christer Dynna er en kunsthistorie-bastard, en krysning av terrier og Bernard Senner, for han berger klenodier i kategorien brukskunst når han ikke gneldrer mot vedtatte sannheter om hva som utgjør betydningsfulle kunstverk eller skjønnhet.