Slava Ukraini! Ære til Ukraina!
I mars i år ropte jeg dette foran Stortinget, i protest mot Russlands angrep på Ukraina. Omgitt av ukrainske flagg og tårevåte øyne, hogg krigens grusomheter tak i hjertet.
Tankene mine gikk tilbake til sommeren 2017, da samboeren min og jeg bekymringsløst vandret rundt i Lviv vest i Ukraina. Nølende sa vi de samme ordene for å slippe inn på et turistopplegg i restauranten Kryjivka, smilende drakk vi kaffe til summingen av blide mennesker.
– Dra til Lviv!, har jeg sagt til vennene mine siden. – Nyt den vakre arkitekturen, finn de eksentriske og gøyale temarestaurantene og barene, fryd dere over den alltid tilstedeværende humoren.
Samtidig: Da vi besøkte Lviv ble vi stadig minnet om at lenger øst i Ukraina var det blodig alvor. Den gang var det godt over tre år siden Russland annekterte Krim, og den væpnede konflikten i Øst-Ukraina hadde vart omtrent like lenge.
Men som guiden Tymur Zakriiaiev sa til oss: – Flere turister burde få øynene opp for Lviv. Det er trygt her. Krigen er jo langt over 1000 kilometer unna.
Kulturminner i fare
Så kom 24. februar. I dag er Lviv et transittsted for flyktninger og militære, museumsgjenstander er pakket ned, eldgamle statuer er dekket til og folk forbereder seg på angrep fra de russiske invasjonsstyrkene. Flyalarmen går jevnlig, og i slutten av mars ble et drivstofflager truffet av missiler. Fem mennesker ble skadet.
Om Vladimir Putin ønsker å destruere ukrainsk kulturmangfold og historie, så er byen et åpenbart mål. Svært mange av Ukrainas kulturminner ligger i Lviv, og fra 1998 ble den historiske gamlebyen en del av FNs verdensarv.
Ifølge Unesco har minst 53 kulturminner i Ukraina blitt skadet eller ødelagt siden Russlands fullskala angrep på nabolandet. Dette inkluderer 29 religiøse steder, 16 historiske bygninger, fire museer og fire monumenter.
Lviv slapp unna de verste ødeleggelsene under annen verdenskrig. Hva har byen i vente nå?
– Livet vårt har endret seg totalt
På den offisielle turistnettsiden LvivTravel, står det nå «World, Ukraine needs help» på forsiden, og det er flere artikler om hvordan man kan bidra. Brått kjenner jeg igjen ansiktet til Tymur på en oversikt over lokale turguider.
– Vi prøver alle å komme oss gjennom dette. Jobber, hjelper til det vi kan, skriver Tymur til meg når jeg kontakter ham på meldingstjenesten WhatsApp.
Noen timer senere snakker vi sammen på telefon.
– Livet vårt har endret seg totalt. Ett hundre prosent, sier Tymur.
– Når du ser på folks ansikter, så ser du at de er i krig.
Mulige krigsforbrytelser
Vanligvis jobber Tymur frilans som turguide, oversetter og tolk. Nå har han vært hyret inn som fikser og produsent for australske ABC News.
Hver dag våkner han til stadig verre nyheter om Russlands nådeløse krigføring lenger øst i landet. Nylig kom de grusomme bildene og øyenvitneskildringene fra Kyiv-forstaden Butsja, hvor drepte mennesker lå strødd i gatene etter at de russiske styrkene hadde trukket seg ut.
En dypt preget president Volodymyr Zelenskyj omtaler det som «et folkemord», og Natos Jens Stoltenberg sier at «Russland viser en brutalitet som ikke er til å bære.» FNs generalsekretær António Guterres er «dypt sjokkert» og krever en uavhengig granskning for å avdekke mulige krigsforbrytelser. Amnesty International har allerede dokumentert ulovlige drap på sivile etter at krigen startet.
Det er uklart hvor mange mennesker som hittil har mistet livet. Ifølge FN-tall fra 7. april har minst 1611 sivile blitt drept, blant dem 63 barn. For hver dag stiger tallene, og FN regner med at de i realiteten er atskillig høyere.
Familien har flyktet
Tymurs kone Elena og datteren Eva (9) har flyktet til Elenas far i Wien, men selv har ikke 34-åringen lov til å reise fra landet. Ukrainske menn mellom 18 og 60 år må være klare til å gå inn i forsvaret ved behov.
– Jeg er ingen god soldat. Jeg kjemper fra den andre siden, ved å jobbe med journalister og la folk få vite hva som virkelig skjer her.
Men:
– Hvis det blir nødvendig, så vil jeg gå i krigen for å beskytte fedrelandet mitt.
En av guide-kollegene hans er allerede innrullert i militæret. Andre jobber som fiksere slik som ham, bidrar med humanitært arbeid eller hjelper hæren på andre måter.
Lvivs latinske navn er Leopolis, løvenes by. Det er egentlig en passende beskrivelse av stemningen i byen nå. Kampviljen er stor.
– Dette kommer definitivt til å ende med vår seier. Men vi kan få en slutt på dette raskere om vi får flere luftvåpen. Vi ber verden om å hjelpe oss med dette, sier Tymur.
I spennet mellom øst og vest
Da vi møtte Tymur i 2017, guidet han oss rundt i to travle timer. Ukrainas sjette største by har mye å by på – den vernede gamlebyen er som et utendørsmuseum.
Lviv ble grunnlagt på 1200-tallet, men det var bosettinger her allerede i det femte og sjette århundret. Opp gjennom tidene har byen blant annet vært en del av Polen, Østerrike-Ungarn og Sovjetunionen, og siden sistnevntes oppløsning i 1991 har Lviv tilhørt Ukraina.
Den varierte arkitekturen vitner om Lvivs mangslungne historie.
– Lviv er en av de viktigste byene i Ukraina, en gjemt perle i Europa. Vi har arkitektur fra en rekke stilarter og veldig mye å tilby, både kulturelt og kulinarisk, sier Tymur.
Tomme museer
Ifølge LvivTravel er det mer enn 50 ulike museer i byen. Blant dem er Nasjonalmuseet i Lviv, som er et av landets største. Museumsdirektør Ihor Kozhan har fortalt magasinet Time at for første gang siden 1905 er utstillingsrommene tomme. Alle gjenstandene er pakket ned og gjemt på hemmelige steder.
– Når du snakker, så hører du gjentagende ekko i de tomme rommene. Det gjør vondt. Det er veldig trist, sier han til Time.
I 2009 ble Lviv utnevnt til Ukrainas kulturhovedstad, og har fått midler til å restaurere og pusse opp bykjernen. En kamerat av meg har vanskelig for å tro at bildene mine tatt i 2017 er fra samme sted som han besøkte i 2005.
– Lviv har absolutt forandret seg, bekrefter Tymur. Selv er han opprinnelig fra Kyiv, men har bodd i Lviv de siste syv-åtte årene.
Fra øl til molotov-cocktails
Når jeg ser på bildene mine fra Lviv, husker jeg at temarestauranten Kryjivka også var som et lite museum. Restaurantens omdiskuterte konsept var å være det siste skjulestedet til en ukrainsk opprørsgruppe som kjempet mot sovjetisk okkupasjon fra annen verdenskrig.
I bakgården var det utstilt en rekke gjenstander fra denne tiden.
– Stedet er fortsatt i drift. Nå fungerer det også som et bomberom, og det er fremdeles en restaurant. Når du kommer inn er det fullt av ulike mennesker, inkludert journalister. Atmosfæren er ikke som før krigen, selv om de prøver å bevare noe av den samme følelsen, forteller Tymur.
Det er for lengst innført unntakstilstand i Lviv. Det er ikke lov å selge alkohol, og det er portforbud for folk flest mellom 22 på kvelden og 06 om morgenen.
Under vårt besøk i Lviv kjøpte vi øl og ølglass ved det lokale bryggeriet Pravda, som betyr sannhet. Da krigen brøt ut 24. februar sluttet de å brygge øl, og begynte å lage molotov-cocktails (hjemmelagde eksplosiver) i stedet. I nettbutikken deres kan man donere penger til dette arbeidet ved å bestille «For Molotov», illustrert med en anti-Putin-øl med flammer ut fra tuten.
De første dagene av krigen var det kaos og forvirring, forteller Tymur. Men nå prøver folk å leve livene sine som best de kan. Flyalarmen har han blitt vant til.
– I dag har det ikke vært noen, men i går skjedde det fire ganger. Vanligvis går vi til bomberommene. Mitt nærmeste er fem minutter unna der jeg bor.
Tymur medgir at det er ikke alltid han tar turen dit.
– Noen ganger har jeg ignorert flyalarmene, og bare sittet i gangen hjemme, med lukkede dører. Men her om dagen fikk jeg litt kjeft av kameraten min. Når myndighetene sier vi skal gå dit, så bør vi gjøre det.
Kultur som motstandskamp
Foreldrene hans, som driver en usbekisk restaurant, er fremdeles i Lviv. Å holde forretninger og restauranter åpne er også en måte å vise motstand på.
– Presidenten vår og statsministeren vår har fortalt oss at for å kunne kjempe, så trenger vi at økonomien holdes i gang. Hvis du ikke kan kjempe med riflen eller pistolen, så gjør det du kan som er nyttig for landet. Jobb, produser, kjøp ting, sier Tymur.
På Lviv Municipal Art Center og Green Sofa Art Gallery er det allerede satt i gang utstillinger som handler om krigen.
– Det gjør at utlendingene kan se hva som foregår. Hele verden må få vite nøyaktig hva som skjer. Det er ikke bare noe som finner sted langt unna dem, det er noe kan skje med alle. Dette var ikke noe vi forventet at skulle skje i det 21. århundre, hvor vi lever etter etablerte regler i en sivilisert verden.
Etter krigen oppfordrer Tymur museumsfolk og andre i kultursektoren til å sette kursen mot Lviv.
– Vi kan organisere møter mellom folk fra ulike museum, slik at man kan dele erfaringer. Vi har mange interessante museer i Lviv, men de trenger å endre seg litt, for eksempel bli mer multimediale. Det ville vært supert med innspill til hvordan vi kan modernisere oss.
Han forteller at de følte seg forlatt i krigens første dager. Nå har den følelsen endret seg.
– Vi vet at hele verden står sammen med oss, og det takker vi for.
Kilder
https://time.com/6161734/ukraine-war-history-museums/
https://whc.unesco.org/en/list/865/
https://snl.no/Lviv
https://lviv.travel/en
https://www.ohchr.org/en/news/2022/04/ukraine-civilian-casualty-update-7-april-2022
Les andre artikler fra Ukraina i Museumsnytt: Kampen om historien og om de ansatte ved Kvinnemuseet i Kharkiv i fare
