Det min kritikk sier, er at Drammens Museums fremstilling av 1900-tallet virker forflatende fordi besøkssituasjonen er innrettet «mer mot sansene enn publikums kognitive kapasitet til å reflektere og kontekstualisere». Kritikken etterlyser altså en annen og bedre gradering.
I anmeldelsens begrepsbruk lar det seg ikke spore noen motsetning eller gjensidig eksklusjon begrepene imellom. Spørsmålet handlet om vekting. Av blant annet kulturhistorie og kunsthistorie, noe som relaterer seg til Drammens Museums mandat. Dette mandatet er vel forskjellig fra museer hvis oppgave er å formidle en ren (kunst og) gjenstandshistorie?
Teksten i utstillingen
I sitt svar påstår Thorkildsen at momentene som utstillingskritikken min savner mer av, er å finne der jeg leter. Argumentasjonen for dette virker dog ikke særlig oppklarende da Thorkildsen sier at «Økt forbruk bygger ned og rister smakshierarkiene [og s]like refleksjoner, som tar utgangspunkt i det utstillingen viser, gir en kontekstualisering av utstillingens gjenstander.»
I stedet fremtrer alt det utstillingen viser konsekvent strippet for en materiell forbindelse til virkeligheten.
Dette egentlige spørsmålet består ubesvart, nemlig hvor og hvordan publikum tilegner seg en slik bakgrunnsforståelse og relevant kunnskap for overhodet å reflektere over gjenstandsmaterialet. Jeg anser også tekst, som sådan, som en kanal for å fremmane kontekst og å nære refleksjonsaspekter. Men som medium vil tekst sjelden fungerer godt alene som formidling. (Museets forsøk ble selvsagt både lest og vurdert for anmeldelsen, som kommenterer utvalgte vurderingsmomenter.) Jeg vil påpeke at tekstformatet tenderer sterkt mot «det spektakulæres logikk» – så direkte refleksjonsfremmende blir ordene i utstillingsteksten neppe da tekst og tablåer kommer publikum i møte med ett eneste fortellergrep. Betrakterrollen det resulterer i, er vindusshopperens, og ingenting annet.
I innledningen av museets utstillingstekst er det en ansats til å meddele informasjon om refleksjon og historiske forhold, men jeg savner at utstillingen, så konkret som mulig, også stiller til skue tingenes plass i en større virkelighet – og gir innsyn bakenfor dette at alt en gang stod i et butikkvindu. I stedet fremtrer alt det utstillingen viser konsekvent strippet for en materiell forbindelse til virkeligheten.
Forsoningen som Thorkildsen peker på, er så skjematisk og ullent skissert at den blir vanskelig å ta innover seg. (Og Marx’ estetikk som lovet en alternativ forsoning til den forsoning som transendent ‘borgerlig kunst à la det Kant ga rom for, kan etter min oppfatning heller ikke fremstilles slik.)*
Retusjert og ukritisk
Det finnes i Norge hele tre kunstindustrimuseer som fra gammelt av har bedrevet en idealisert form-formidling, gitt deres mandat om å influere produsenter og forbrukere til gagn for nasjonens utvikling – man kan si at disse museene implisitt hadde et retusjeringsmandat, som deres plass i samfunnet den dag i dag er beheftet med gitt deres samlingers opprinnelig logikk og innretning.
Betraktet man beretningen om 1900-tallet som kulturhistorie, synes retusjeringen å bli overhengende ved Drammens Museum, som også de konsekvent utelater alle kritiske innvendinger samt ethvert perspektiv om de komplekse sammenhenger som alle gjenstander og ting oppstår, og brukes, i. Da påkaller det spørsmålet om hva som er poenget med å lage utstillinger, om man ikke der vil se på og vise fortiden – på godt og på vondt?
Oljelampe i dansk design utført ved L. Hjorths fabrikker en gang mellom 1902 og 1927.
Foto: Christer Dynna
Det er ikke noen moralprediken som er påkrevet, men å speile forrige århundret bare i butikkvinduet skaper ingen reflekser av verken imperialisme eller globalisering, rasisme eller xenophobi, og heller ikke miljøsak, bærekraft, eller forbrukersamfunnets destruktive dynamikk. En åpenhet i utstillingens montering og presentasjon, kunne trigge publikum til å stille spørsmål og til å bidra med svar, og til å engasjere seg i bakenforliggende problemstillinger som knytter an til det utstillingen (re-)presenterer. Slikt forventer jeg av en utropstegnutstilling over et århundre som nettopp var infisert med radikale ideer, og særlig da museet anser seg for å bedrive «utstilling og museumspraksis som nettopp dekonstruerer».
Tar man på alvor at utstillingens logikk er et bilde på 1900-tallets butikkvinduer, må man også svare på hva slags kundeforhold man inviterer til i og med de historiske tablåene. Det synes her ikke som museet har prøvd å innrette «sig mere efter tilskuernes individualitet enn efter den enkelte dekoratørs»** – slik man foreskrev som vindusdekorasjonsfagets standard i 1933. Oppmerksomheten de som den gang skapte butikkvinduer ga publikums rolle som deltagende betrakter, bidro til at: «utstillingsvinduet hevet seg fra den kunstnerisk utførte priskurants nivå til en håndbok, i hvilken kjøperen kan hente sine opplysninger, ikke bare hva angår priser, men også angående motespørsmål».
Endimensjonal mesterfortelling
Innenfor rammen av et museum kunne dette (opplysninger om motespørsmål), handle om å føre an og fôre publikums vilje og evne til å reflektere over både hva som er tatt inn i en utstilling og hvorfor det kan anses som verdig en plass der. Med en slik innfallsvinkel eller noen slike momenter i utstillingen, kunne Drammens nye utstilling også fått «en åpen fortellerform som inviterer til å reflektere over flere ulike uløselige temaer», slik museolog og museumsleder Barbara Kirchenblatt-Gimblett forfekter som god praksis for museer i vår tid. Blant andre Museum der Dinge i Berlin bedriver en slik gjenstandsformidling, liksom flere andre museer ute i verden. Drammenserne har i stedet fått det Kirchenblatt-Gimblett ville beskrevet som «en endimensjonal mester-fortelling med en klar konklusjon».***
Det blir interessant å se hvordan det ene spørsmål som museet møter publikum med, blir tatt videre når svarene deres kommer. For på museets nettside skal responsen på et spørreskjema med tittel Hva syns Du? fremvises i form av publikums innsendte bilder av gjenstander de savner i fortellingen om 1900-tallet. Å poste publikums bilder på nett er for så vidt en dialog mellom institusjonen og brukerne, men synes i denne anledningen ikke som mer enn et tilleggsmoment, et løsrevet appendiks – som ikke rokker ved selve grepet for utstillingsformatet, som har en sterk hegemonisk karakter og hegner om sin status som mesterfortelling.
*) Bull Knut Astrup, En ny diskurs for kunsthåndverket : en bok om det nye konseptuelle kunsthåndverket, Akademisk publisering Unipax, Oslo 2007
**)Schefstad Knut (chefdekoratør), Moderne vindusreklame: lærebok i vindusdekorasjon og vindusreklame, Oslo, 1933
***Se opptak av B. Kirshenblatt-Gimbletts foredrag «POLIN Museum of the History of Polish Jews» i en Aaron-Roland Special Lecture for Stanford Jewish Studies, (youtube.com/TaubeJewishStudies) publ. 06.06.16.
Anmeldelsen av utstillingen 1900-tallet! Gjenstander for det moderne livet, kan du lese her: Med smak skal historien skrives
Kurator og museumsdirektør Åsmund Thorkildsens svar på kritikken kan du lese her: Tingene i den moderne verden
