Tingene i den moderne verden

Ved å sette begrepspar som estetikk og kulturhistorie opp mot hverandre, går anmeldelsen av «1900-tallet – Gjenstander for det moderne livet» glipp av et sentralt poeng ved utstillingen, hevder kurator og direktør ved Drammens Museum Åsmund Thorkildsen.

VINDUSSHOPPING: Det moderne utstillingsvindu er et av utstillingens fortellergrep, forklarer kurator og museumsdirektør Åsmund Thorkildsen. FOTO: Drammens Museum

 

En kyndig og grundig anmeldelse av en utstilling kan noen ganger sette i gang en refleksjon over hvilke verdier og forutsetninger som ligger til grunn for både arbeidet med utstillingen og for vurderingene i anmeldelsen. Christer Dynnas og Museumsnytts anmeldelse av Drammens Museums nye faste gjenstandsutstilling, 1900-tallet – Gjenstander for det moderne livet, er en slik anmeldelse. Dette er den beste form for tilbakemelding et museum kan håpe på, særlig når den som i dette tilfellet stort sett er meget positiv til utstillingen. Takker og bukker!

Problematiske motsetningspar

Men jeg vil, som utstillingens kurator og museets direktør, knytte noen kommentarer til de tankemodeller og forutsetninger som anmeldelsen bygger på og som jeg mener vi må problematisere i vår forståelse og formidling av gjenstandskultur og visuell kultur i nær og fjern fortid. Tankemodellen viser en klassisk konstruksjon der verdier og begreper settes opp som motsetninger. Disse vendes i dette tilfellet mot en utstilling og museumspraksis som nettopp dekonstruerer slike motsetningspar.

Les anmeldelsen her: Med smak skal historien skrives

Dynna opererer med estetikk satt opp mot kulturhistorie, kunsthistorie opp mot kulturhistorie, det diakrone mot det synkrone, patina opp mot det nyrestaurerte, og estetikk opp mot det sosiale og politiske. Ved å holde seg innenfor gjerdene som innhegner disse kategoriene går Dynna glipp av et sentralt poeng, nemlig at i den spektakulære vareomsetningen i industrikapitalistiske samfunn bryter det estetiske rett inn det sosiale ved å påkalle brukeren som kunde. Foran det moderne utstillingsvindu, som er et av utstillingens fortellergrep, utjevnes smaks- og habituskategorier. Økt forbruk bygger ned og rister smakshierarkiene. Slike refleksjoner, som tar utgangspunkt i det utstillingen viser, gir en kontekstualisering av utstillingens gjenstander. Det er denne urbane praksis – å vindusshoppe – som inspirerte den utfordrende sammenblandingen av «High and Low» som på 1900-tallet forstyrret freden på Parnasset.

Tankemodeller og begrepspar av den typen som er skissert her er nyttige og kan ha en funksjon for å argumentere for noe ved samtidig å argumentere mot noe. Det har man gjort i vår vestlige sivilisasjon i tusenvis av år så det er en gammel vane som er vond å vende. Problemet oppstår når slike motsetningspar brukes i forsøket på å heve tankene opp for å nå Det Absolutte i det som ender i en uttenkt Metafysikk (som f.eks. Kunstreligion) eller når det blir til en form for sjargong. Sjargong forstått som sekkebegreper som kan anvendes mer eller mindre automatisk, som ready mades. Disse motsetningenes organisering i tankemodeller har en ideologisk side, og kan dersom de brukes mer eller mindre automatisk, som jeg mener at de blir brukt i anmeldelsen, komme feil ut.

En del av den kulturelle logikken

Å etterlyse kontekst, det sosiale og det politiske blir nærmest en reflekshandling når disse begrepsmotsetningene brukes på autopilot. Det som er problemet med anmeldelsen er at den er så blendet av det spektakulære ved utstillingen at det ikke reflekteres inn at dette «spektakulært stilt til skue» nettopp er en del av en kulturell logikk under 1900-tallets produksjons- og samfunnsform i vår vestlige sivilisasjon. Jeg aksepterer Museumsnytts behov for å være kritisk. Det er jeg glad for og vi i Drammens Museum tar gjerne imot kritikk, og vi er vel forberedt fordi vi reflekterer kontinuerlig over de skiftende ideologiske og kultur- og sivilisasjonskritiske begrepsmodeller som er lansert de siste par hundre årene. Men ved å gå rett i den ferdige formen der gjensidig motsatte begreper og verdier ekskluderer hverandre, hindres man fra å se at forholdet mellom estetikk og det sosiale og mellom kultur og sivilisasjon og mellom kunsthistorie og kulturhistorie blir forsonet i den virkelige verden der ting blir laget og skapt og der ting blir både opplevet (verdsatt) og omsatt (verdsatt). Drammens Museum ønsker å være en del av denne komplekse verdenen.

Kritikk til å lære av

Når det etterlyses kontekst og det sosiale og politiske i formidlingen av utstillingen, er det vanskelig å se den innvendingen som relevant dersom vi leser de tekster som ledsager utstillingen både som tekst i utstillingen og i et hefte som publikum får i hånden. Der står det om de tingene som etterlyses. Etter å ha nevnt det store hamskiftet og før dette med det moderne byborgerskap, overklassens- og adelens smak før ca.1850, forholdet nye livsformer versus nye gjenstandsformer, forholdet håndverksutførelse versus industriell serieproduksjon, fremmedgjøring, fragmentering, nye design-, distribusjons-, markedsførings- og omsetningsformer, skriver jeg i utstillingen:

«Den gang skiftet samfunnet i Europa ham, fra et tradisjonelt og lokalt spredd jordbrukssamfunn til et sentralisert urbant industrisamfunn. Karl Marx’s analyser av det borgerlige industrisamfunn som et samfunn preget av utbytting og klassekamp, inneholdt også en radikal nytolkning av hvordan tingene under industrikapitalismen ble produsert og hvordan de ble byttet og sirkulert gjennom kjøp og salg. Den endringen som har størst betydning for vår forståelse av moderne designhistorie var hans innsikt i at tingene gikk fra å være «bruksgjenstander» til å bli «varer»».

Dette får publikum å lese med det samme de begynner på vandringen gjennom de tre rommene. Her er både det sosiale og det politiske lansert som grunnlag for publikums egen refleksjon. Grunnen til at jeg påpeker dette er at jeg ønsker kritikk og innvendinger, men de må være til å lære av. Jeg advarer derfor mot å bruke de nevnte begrepsmotsetninger så ukritisk – og lett kolporterbare – som de brukes i anmeldelsen.


Åsmund Thorkildsen er direktør ved Drammens Museum, og kurator for museets nye faste utstilling «1900-tallet – gjenstander for det moderne livet». Utstillingen ble anmeldt av Christer Dynna i Museumsnytt nr. 5-2017. Anmeldelsen finner du her.

Kontakt redaksjonen om du ønske abonnement på Museumsnytts papirutgave (kr. 300,- pr år)



Join the Conversation

3 comments

  1. Med smak skal historien skrives - Museumsnytt

    […] (Se Åsmund Thorkildsens svar på kritikken: «Tingene i den moderne verden«) […]

  2. Handlegate som grep og rollen man tildeler sitt publikum. - Museumsnytt

    […] I sitt svar påstår Thorkildsen at momentene som utstillingskritikken min savner mer av, er å finne der jeg leter. Argumentasjonen for dette virker dog ikke særlig oppklarende da Thorkildsen sier at «Økt forbruk bygger ned og rister smakshierarkiene [og s]like refleksjoner, som tar utgangspunkt i det utstillingen viser, gir en kontekstualisering av utstillingens gjenstander.» […]

  3. Museologistudenter om «1900-tallet!» – Åpner ikke for refleksjoner - Museumsnytt

    […] her, kommentar til svar her) og kurator og direktør Åsmund Thorkildsen (se svar på anmeldelse her)  rundt 1900–tallet! fra vår […]