Fremtidens mat og drikke

Spritmuseet i Stockholm viseren en stilren og uprovoserende utstilling om fremtidens mat og drikke – men hvor er smakene?

ANMELDT! KAM-prosjektetANMELDT – gjennom KAM-prosjektet:
«Fremtidens mat och dryck», Spritmuseet Stockholm


«Hva vil du ha til frokost?» spør moren. «Det vanlige», svarer sønnen ved spisebordet. «Det vanlige skal bli», sier moren, snur seg rundt og trykker på knappene på en maskin. Ordene «melk», «frokostblanding», «bacon» og «egg» dukker opp på skjermen. Sekundet etterpå spretter et fulldekket serveringsbrett opp fra et rør i midten av spisebordet. «Takk, mamma», utbryter sønnen.

Jeg er på Spritmuseet i Stockholm og har akkurat sett det første halve minuttet av tegnefilmen «The Jetsons – Domestic Efficiency» som vises i det du kommer inn i utstillingen Fremtidens mat och dryck. Gjennom markedsføringen annonseres det at utstillingen er for alle som er nysgjerrige på hva vi putter på tallerkenen i fremtiden og hvordan du blir «fremtidsspiser». Fremtidsvisjoner, helsetrender og klimasmart mat – utstillingen konstaterer at vi er midt i et historisk matskifte der folkets fokus på mat aldri har vært større. Med et befolkningsestimat på 10 milliarder mennesker i 2050 er selvfølgelig maten et stort spørsmålstegn – hvordan skal alle bli mette samtidig som jordas ressursgrunnlag ikke ødelegges for fremtidige generasjoner? Problemene har vi hørt om før, men byr museet på noen nye tanker og løsninger?

«Det vanlige», svarer sønnen ved spisebordet. 1960-tallets fremtidsvisjoner får plass på Spritmuseet i Stockholm.

Mat i mørke

Utstillingen ser på forbruk av mat fra tre ulike perspektiver; Fremtiden da, Fremtiden nå og Utforskning 2050. Førsteinntrykket avslører en stilfull utstilling, men vekker den publikums matglede og kommer jeg til å bli mett? Riktig nok har jeg gått gjennom Spritmuseets restaurant og museets basisutstilling med jevne dryss av luktestasjoner, men i utstillingen jeg nå tar for meg er det ikke den smakfulle maten som møter oss.

Det scenografiske uttrykket i utstillingen minner først om en liten landsby av små brune leirhytter. Det er minimalistisk. Hva gjemmer seg bak de brune konvekse veggene? I et ellers mørklagt og avlangt rom er det nettopp de ca. 10 krumme små rommene som lyser opp det beige, brune og mørkegrå rommet. Tekstene i utstillingen er presise og omtaler alle installasjoner og gjenstander. Det er mange innslag av lyd i utstillingen. Det er også mye emballasje, både moderne og gammeldags. Visning av matvarer går altså igjen i utstillingen. Det er lekkert, men ikke originalt fremstilt. Ei heller noen smaker. Jeg leter etter sammenhengen mellom arkitektur, scenografi og innhold. Skal den fortelle oss noe? Kanskje er referansen jord, siden over 90 prosent av alt vi spiser tross alt kommer opp av matjord.

Sci-fi til middag

Tegnefilmen beskrevet ovenfor er fra utstillingens første del – Fremtiden da. Her blir vi introdusert for 50-tallets matvisjoner og hvordan man «før i tiden» trodde fremtidens mat kom til å bli. Teknologioptimismen rår ikke bare i Jetsons robotkjøkken; Gjennom video, tekst og gjenstander, blant annet i en annen tegneserie laget av kunstneren Arthur Radebaugh fra 50- og 60-tallet, reiser vi tilbake til fortidens fremtid. Her vokser grønnsakene i vannfylte satellittuber, næringsrik sopp dyrkes frem på havets bunn og kjøtt dyrkes frem i veksthus. Husmorens befrielse er også med. Før i tiden var industrimaten fremtiden, og i statlige reklamefilmer for husmødre – husmorsfilmene – lærte damene om en hverdag fylt med konserveringsmidler, pulvermos og dypfrys. Og vips, er maten klar! Heldigvis finnes fortsatt intensiv forskning, kunnskapsutvekling og innovasjon. Klarer utstillingen å vise frem dette? Jeg går videre for å se.

Visning av matvarer går igjen i utstillingen.

Fremtiden er nå

Det er lett å humre av fortidens fremtidsscenarier, men hva tror vi på i dag? Bærekraftig, klimasmart og smakfullt – hvilke nye veger går forskningen, industrien og folket for å mette munner uten å risikere mer global oppvarming? Jeg er i utstillingens andre del som tar for seg dagens matinnovasjoner og maten som er rett rundt hjørnet. Gjennom velformulerte veggtekster i avdelingen Fremtiden nå maler utstillingen et velkjent bakgrunnsbilde av industriens maksfart og hvordan forbrukernes matvaner påvirker miljøet. Vi må altså sette på bremsepedalen, men hvem får tildelt ansvaret? Er det vi forbrukerne som må endre vaner? Det grønne skiftet promoterer grønn mat og et tungt proteinskifte. Utstillingens normative innhold lener seg nettopp mot mer plantebasert kost. På en enkel hylle ser vi proteinvekster på gjennomsiktige glass. Selv om det er fint å se variasjoner og mangfoldet av disse planteproteinene er det en lite nyskapende fremstillingsmåte, og jeg undrer meg over hvorvidt effekten hadde vært større dersom vi faktisk kunne spise disse.

«Impossible burger»

Den sirkulære økonomiens grunntanke er at ingenting går til spille, det gjelder maten også. Matsvinn får derfor en selvfølgelig plass i utstillingen. Selve matproduksjonen har fått en beskjeden plass i utstillingen. Når den trekkes frem er det gjennom at bonden (og forskerne) bryter ny mark med presisjonsjordbruk, der plantevernmidler og gjødsel presist og etter behov distribueres utover åkrene. Fremtiden byr også på skummel sjømat; trollhummer, strandsnegle, sjøagurk, hestereke og sukkertare er bare noen av det nye matvarene vi får servert i en filmatisert fremstilling av prosjektet Scary seafood. Video er et mye brukt medium i utstillingen, og det er også en filmatisering som byr på utstillingens høydepunkt; Jeg nærmer meg dagens biohackers.

Mikroskopisk høydepunkt Ta en tarmbakteriepille!

Det finnes en pille for alt, sies det. Pillene i utstillingen er riktig nok ikke ernæring i seg selv, men skal fungere som en hjelp på veien til individtilpasset mat. For hva om du kunne skreddersy ditt eget kosthold som får mikrobene i fordøyelsessystemet ditt til å stortrives? I dag kan vi hacke vår egen biologi! Midtveis i utstillingen blir vi presentert for en elektronisk pille som fra innsiden av kroppen din identifiserer bakterietyper og deres gener. Det er ikke videoen i seg selv som gjør dette til utstillingens mest fascinerende installasjon, men det er det faktum at publikum i møte med denne videoen blir provosert til å tenke over hvilke matvalg vi hadde gjort, dersom teknologiske hjelpemidler kunne «fortalt» oss hva vi trengte. Det er ved slike øyeblikk utstillingen vekker følelser.

Utstillingsmediets natur kan være noe vrient. En kurators oppgave er å oversette kunnskap til opplevelser for publikum. Irène Karlblom Häll skrev i sin artikkel «Riktiga utställningar, för tusan bövlar» i boken «Museumsutstillinger», redigert av Hege Børrud Huseby og Pia Cederholm, en sjekkliste for ekte utstillinger. Utstillinger skal ikke være dårligere enn Kinderegg, sier Cederholm, de skal minst inneholde en overraskelse. Utstillinger skal også inneholde øyeblikk av uspesifiserte følelsesmessige opplevelser. Både videoen Scary Seafood og Biohackers pirker ved våre fastgrodde tanker om hva mat er. I en ellers trygg og uprovoserende utstilling, er nettopp slike innslag kjærkomne.

Det scenografiske uttrykket i utstillingen minner først om en liten landsby av små brune leirhytter. Det er minimalistisk.

Futurisme 2050

Den siste delen av utstillingen, eller den første om du begynner i andre enden, er en utforskning av år 2050. Vi blir møtt av Matometeret – en spådom over hva vi har på tallerkenen i 2050, basert på Sveriges største undersøkelse av hverdagslige matvaner.

«I 2050 har svensker lært seg å spise det som er bra for kroppen, psyken og planeten,» sier spådommen. Vi spiser proteiner basert på andre råvarer enn kjøtt, noe som får en mer kunstnerisk forklaring i videoverket Proteinfantasi (et verk av mat- og opplevelsesdesigneren Yunwen YU). Videre beskriver en videopresentasjon ulike fremtidsscenarier, presentert av forskere og andre eksperter. Men det er ikke bare kunnskapstørste voksne som ivaretas i utstillingen. Utstillingen har en egen rute for barn, der de gjennom hele rommet kan åpne små bokser på veggen med spørsmål og fakta. Når vi på slutten av utstillingen får øye på en telefon, kan du ringe fremtiden og barna får et innblikk i hva fremtiden bringer. «Spis mer plantebasert», sier de i andre enden av linjen. Budskapet er klart og tydelig, men er det progressivt nok? Hva fremtidens mat faktisk er kommer kanskje best frem i modellen av burgeren laget med melbillelarver. Denne gir en konkret idé om hva vi kan spise. Denne ville jeg gjerne hatt servert.

Alle skal med – demokratiets uprovoserende resultat

Utstillingen svarer på sitt eget innledende spørsmål; Fremtidens mat produseres og spises allerede i samfunnet vårt. Jeg kan derfor ikke si at utstillingens innhold ikke står til dens egenerklærte definisjon. Det jeg derimot kan si, er at de kunne stilt mer provoserende spørsmål til seg selv, i håp om at utstillingen virkelig tok et dypdykk i grensesprengende løsninger. Fremtidens mat och dryck har blitt til gjennom hjelp av et trettitalls eksperter, alle på ulike felt innenfor mat og drikke. Og her er vi kanskje nettopp i kjernen av «problemet». Når så mange kunnskapspersoner inviteres inn til å si sin mening, blir utstillingens innhold som et kompromiss. Alle skal med. Og provokasjonens spisse pil blir avslipt.

Min personlige forventning om provoserende spørsmål, sansespill og en mer multisensorisk opplevelse, ble ikke innfridd. Vi ble invitert inn i en verden av fremtidsspenning, men den dirrer ikke. Fremtidens mat och dryck er likevel en løsningsorientert og velstøpt utstilling. Og hvem vet, kanskje er ikke fremtidens mat og drikke mer spennende enn det utstillingen legger opp til og det du allerede spiser hver dag?

Fakta // Fremtidens mat och dryck

Spritmuseet, Stockholm
Åpnet 7/2–5/11, 2019
Produsert av Spritmuseum med støtte av Änglemark og Konsumentföreningen Stockholm
Utstillingskurator: Anna-Karin Svanberg
Assisterende kurator: Maria Asplund
Utstillingsdesign: Note Design Studio
Hovedtekster: Maria Arnstad, redaktør og vitenskapsjournalist på Språktidningen/Vetenskapsmedia

 


ANMELDT! KAM-prosjektet

KAM-PROSJEKTET

Anmeldelsen er den ellevte i en rekke museumsutstillingskritikker som vil bli publisert på museumsnytt.no som en del av KAM-prosjektet: Kritikk av museumsutstillinger. Prosjektet har fått støtte av Kulturrådet og Fritt Ord. Les mer om prosjektet her: Flere utstillingsanmeldelser gjennom KAM


Elise Matilde Lund
Elise Matilde Lund

Om anmelderen

Elise Matilde Lund er utdannet museolog fra Universitet i Oslo (2012) og jobber i dag som kommunikasjonsrådgiver på Vitenparken Campus Ås med arrangement, utstillinger og formidling. I sitt masterprosjekt i museologi jobbet Lund med naturhistoriske museer og utstillingsanalyser, og hun har i senere tid publisert både bokkapitler (se særlig «Museologer på museum», red Christine Snekkenes og Janne Dalbu 2014), anmeldelser og artikler om natur- og vitenskapshistorie i utstillingssammenheng. Lund har årlige gjesteforelesninger i museologi og naturhistoriske museer/utstillinger ved UiO. Lund har også jobbet som frilansskribent og spaltist i Klassekampen, og har anmeldt utstillinger for Museumsnytt tidligere. Etter en tilleggsutdannelse i agronomi (Høgskolen i Hedmark), har hun også skrevet mye om forskning, landbruk og økologi. Lund er særlig opptatt av hvordan natur presenteres i utstillinger og andre museale rom.



Join the Conversation