ANMELDELT – gjennom KAM-prosjektet:
«Fargerikt fellesskap – kvitt raseri», Valdres folkemuseum
Kanskje er det dumt å legge mye i omstendighetene rundt et utstillingsbesøk – hva som er i nyhetene, hva som skjer hjemme, hva anmelderen sitter og tenker på, på bussen fra Oslo gjennom et vått, mørkt novemberlandskap innhyllet i hvit tåke. Utstillingen står der jo og er den samme for alle, bør man ikke prøve å legge fra seg egne fordommer og kjepphester, og tre inn i rommet som en nøytral observatør?
Kongen og kvikklunsj
Selvfølgelig bør man ikke det. Og i hvert fall ikke når utstillingen tar tak i et tema som mer enn de fleste skifter farge og valør avhengig av vinkelen man ser det fra: norsk nasjonalisme etter andre verdenskrig. Når jeg kommer inn i det lille rommet på Valdres folkemuseum som er viet denne utstillingen, tar jeg med meg inn at enkelte mener Aps varaordfører i Oslo Kamzy Gunaratnam ikke er egnet til å lede 17. mai-komiteen. Jeg tar med meg spørreundersøkelsen som jeg svarte på underveis om i hvor stor grad jeg som nederlender i utlandet holder fast ved egen kultur. Jeg tar med meg Utøya i sidesynet, og noen litt uklare tanker om norsk svartmetall. Ikke minst tar jeg med meg fjellsidene og fjorden, og resten av museet, der man finner noe av det vakreste fra den norske kulturarven, fra langeleik til bygdetun.
Alt dette tar jeg med meg inn i rommet, og det er nok delvis derfor at det oppleves så tettpakket med mening. Men det er også noe i måten utstillingen er satt opp på, som aktiverer tankestrømmer og assosiasjoner.
Kong Harald ser mildt på meg når jeg kommer inn døra og blir stående, forvirret. Hva i all verden er dette? En rekke rotnorske matvarer står plassert på pidestaller – vafler, brunost, grøt og Kvikklunsj, foran et stort norsk flagg i kvikklunsjens farger. Fargepaletten går igjen gjennom utstillingen, i kontrast til de svarte veggene. Man får også øye på et stort glassmonter midt i rommet, der ulike bunader og folkedrakter er plassert på utstillingsdukker. Ved siden av står to vetter fra OL på Lillehammer.
Kampene om det nasjonale
Det første som slår meg er at utstillingen må være ment som satire; at den vil gjøre narr av ideen om den koselige norske nasjonalismen, kjennetegnet av fokuset på nettopp matvarer, ski og barnetog. Men fullt så enkelt er det ikke, og det er når man går nærmere og leser tekstene på veggavisene og skilt som hører til de ulike objektene, at alt begynner å bevege seg rundt meg.
Ta bunadene. I et folkemuseum som dette, som samler det beste av norsk håndverkstradisjon, virker det både logisk og forutsigbart å sette noen bunader i et monter. Til man ser etter, og forstår at det som er utstilt her ikke bare er plagg, men kamper og debatter om det nasjonale. Hardangerbunaden ble et politisk symbolsk plagg for hele Norge i kampen for selvstendighet. Her står den ved siden av designer Helland Githnes «EU-bunad», et tvetydig kunstnerisk bidrag til EU-debatten i 1994. Sammenstillingen av de to bunadene trekker oppmerksomhet mot det faktum at mye av det vi tenker på som «autentisk» og tradisjonelt, også bygges opp og brukes ideologisk – med ulike agendaer.
Et annet bunadspar illustrerer dette ytterligere. Her er Sverigedemokratene-leder Jimmie Åkessons folkedrakt fra Blekinge, som han hadde på seg under åpningen av Riksdagen i 2010. Det vekket voldsom debatt i Sverige. Og her er Olemic Thommesens bunad fra Gudbrandsdalen, som førte til en fin samtale om mangfold og norsk tradisjon. Forskjellen er ikke bare det politiske klimaet, men også ulike tradisjoner for hvem som «eier» og er opptatt av folkekulturen.
En bunad er ikke alltid bare en bunad, og en vaffel er ikke alltid bare en vaffel. Tilsynelatende uskyldige gjenstander kan lades med mening – noe særlig ytre høyre har vært flink til å utnytte. Det er lett å fnyse av «kvikklunsjnasjonalismen» (noe jeg selv ofte gjør meg skyldig i) – men hva skjer når man mister slike samlende symboler?
Utstillingen tar opp en rekke debatter og hendelser som alle handler om «det norske»: fra bunader laget i Kina til bunader med hijab, fra statens fornorskingspolitikk og overgrep mot tatere og reisende til kong Haralds inkluderende nyttårstale i 2016, fra friidrettsstjerna Ezinne Okparaebotil Arne Myrdals motstand mot det fargerike fellesskapet på 1990-tallet.
Hvem skal ut?
Der er vi også inne på den andre viktige tråden i utstillingen. Landssvikoppgjøret etter andre verdenskrig vies mye veggplass, og er det første man møter hvis man går gjennom rommet med klokka. Veggplakater forteller at én gruppe ikke fikk ta del i det nye norske fellesskapet, symbolisert i 17. mai: nazistene og deres tilhengere. Dette narrativet, der de fleste nordmenn var «gode», mens noen få var «dårlige» og kunne snus ryggen til, kjenner jeg igjen fra Nederland. Men, der som her, ble ikke de «dårlige elementene» bare borte. De organiserte seg i egne miljøer og alternative medier, som avisa Folk og Land. I hele Europa er høyreradikale nå igjen i oppmarsj, og ofte kan man følge trådene tilbake fra det nye til det gamle hatet. Ikke minst har utestengelsen fra «det gode selskap» blitt en viktig del av høyrepopulisters fortelling om seg selv.
Utstillingen konstaterer dette uten å felle noen dom, eller si at noe burde ha blitt gjort annerledes. Men de vanskelige spørsmålene om utestenging og inkludering som aktiveres her, går igjen i hele rommet. Hvem skal få være med? Hvem skal ut?
I det hele tatt er tonen mer beskrivende enn belærende. Tekstene refererer debatter, for eksempel den om bunad og hijab: noen mener det er upassende, andre mener at religiøse hodeplagg er en viktig del av en persons kulturelle identitet og dermed bør tillates til nasjonaldrakten. Likevel tar museet klar stilling mot den ekskluderende nasjonalismen, som sees på som negativ og farlig. Det er ikke overraskende, siden utstillinga er del av Norsk kulturråds samfunnsrolleprogram og har blitt til med faglig støtte fra Holocaustsenteret. Men den gjør fortellingen vanskeligere ved å gi såpass mye plass til hvordan også motstandere av den inkluderende linja har blitt behandlet til enhver tid.
Kritikk av kulturministeren
Mye av konklusjonen vil komme an på hva den enkelte tar med seg inn i rommet, og det går an å mene at det er feigt av museet å ikke gjøre premissene sine klarere. Jeg synes likevel at nettopp det flertydige, ikke-uttalte, gjør at utstillingen funker så bra. Det skjer noe mellom objektene og tekstene i rommet, som lader dem med mening og får tankene til å spinne. Og det skjer noe når man plasserer en slik utstilling på et folkemuseum, der man formelig kjenner auraen fra kulturarven piple gjennom veggene. Det er ikke første gang Valdres folkemuseum og direktør Ole Aastad Bråten pirker bort i det komplekse – og noen ganger grumsete – forholdet mellom kulturarv og ideologi. I 2013 fikk museet en del oppmerksomhet for utstillingen «Folkemusikk og nasjonalisme». Et slikt prosjekt kjennes viktigere enn noen gang.
Den skarpeste teksten i utstillingen er ikke myntet på rasister eller nynazister, men på tidligere kulturminister Linda Hofstad Helleland. I 2016 skrev hun en julehilsen på Facebook: «Vær stolt av det norske! Kvikk Lunsj og brunost. Marit Bjørgen og Ole Einar Bjørndalen. Dugnad og grøt. Generasjoner har skapt det typiske norske.» I utstillingen kalles dette «kulturkonservativt og ekskluderende». Her er det nok også personlig for museene: Den blå regjeringens terping på kulturarv og det rotnorske har blitt ledsaget av kutt i budsjettene til institusjonene som nettopp bevarer og forvalter denne kulturarven.
Når jeg seinere går ut på museumstunet, der det lukter godt av regnvått treverk fra stabbur og loft som nordmenn bygget i middelalderen, slår det meg igjen hvor mye av krafta i «Fargerikt fellesskap – kvitt raseri» som kommer fra stedet den står på. Å sitte og analysere ubehaget i kulturen fra et kontor i Oslo kan gjøre en nærsynt. Her er kulturarven til å ta og føle på. Skal vi i det hele tatt kunne ha meningsfulle samtaler om «det norske», så må noen ta vare på materielle og immaterielle tradisjoner – og stille de riktige spørsmålene rundt dem. Spørsmålene og tankene denne lille utstillingen har klart å virvle opp, kommer til å kverne i hodet mitt lenge.
Fakta// Fargerikt fellesskap – kvitt raseri
STED: Valdresmusea, Valdres Folkemuseum
TID: Åpnet juni 2018. Skal stå lenge.
PROSJEKTLEDER: Ole Aastad Bråthen
PROSJEKTGRUPPE: Espen Olavsson Hårseth, Solveig Strand og Ingar Ranheim
ARKITEKTUR OG DESIGN: Snøhetta og Velour
KAM-PROSJEKTET
Anmeldelsen er den sjette i en rekke museumsutstillingskritikker som vil bli publisert på museumsnytt.no som en del av KAM-prosjektet: Kritikk av museumsutstillinger. Prosjektet har fått støtte av Kulturrådet og Fritt Ord. Les mer om prosjektet her: Flere utstillingsanmeldelser gjennom KAM
Om anmelderen:
Carline Tromp er litteraturkritiker i Klassekampens Bokmagasin og kritikkredaktør for det feministiske tidsskriftet Fett. Til daglig jobber hun som redaksjonssekretær i Klassekampens debattredaksjon. Hun har en mastergrad i norrøn filologi og har skrevet mye om formidlingen av det norrøne i vår tid. Tromp er opptatt av hvordan vi som samfunn skaper fortellinger om vår historie og kultur, og er interessert i å utforske museumsutstillingers historiefortelling: Hvem snakker, hvem snakkes det til, hvilke historier fortelles og hvilke utelates? I tillegg er hun opptatt av hvordan museene tar tak i aktuelle samfunnsspørsmål; hvilken rolle kan utstillinger spille i den offentlige debatten?
