museumsnyttlogo_554x
KronikkDe hvite hanskenes opprør

De hvite hanskenes opprør

Begrepet museenes samfunnsrolle har ridd museene i mange år. Debatten om faglighet og formål ulmer. Kan vi ane konturene av en motbølge?

MAJA MUSEUM: Maja L. Musum er så engasjert i museum at hun fortjener en ekstra e i etternavnet og en fast spalte. Her luftes store, små, viktige, rare eller interessante museale problemstillinger. Foto: Sigrid Tveiten Roholdt

Årets årsmøte i Museumsforbundet var i Telemark. Vertskapet på Telemark Museum var ikke snauere enn at de lot sitt nasjonale museumskollegium få en sniktitt i den nye utstillingen, Alt dette er ditt. Kun dager før åpning, også kjent som de verste dagene i museumsansattes liv.

Gjenstanden seg selv nok?

Utstillingen var stor, vakker og fascinerende. De ellers så utilgjengelige samlingene var åpnet opp og tømt utover: porselen, gilde tekstiler, glass og malerier. Alt dette er ditt – se på det, oppdag det! Museet innledet med å fortelle om tanken bak utstillingen: Her er ingen rød tråd, ingen kronologi og ingen orden. Bare gjenstander. Samlingen, i seg selv.

RAUS: – Alt dette er ditt, sier Telemark museum, og ønsker velkommen til nytt bygg i Brekkeparken med en rik og vakker, gjenstandsbasert utstilling. Foto: Telemark museum

Besøket i Brekkeparken fikk meg til å tenke på andre relativt nye utstillinger, for eksempel Impulser på Lillehammer museum, Maihaugen, Tidsrom på Norsk Folkemuseum og Bevare meg vel på Sverresborg Trøndelag Folkemuseum.

Også de vakre, spennende, også de preget av en overflod av gjenstander. Riktignok er utstillingene på ingen måte like og har hver sin overordnede, tydelige tematikk, for eksempel at samlingene er felleseie, at de har røtter i ulike steder og kulturer eller er viktige å bevare.

Men utstillingene har likheter i sitt tydelige gjenstandsfokus, den store mengden av dem, og i fraværet av den kritiske og kontekstualiserende metoden som kjennetegner samfunnsrollearbeidet.  I museenes presentasjoner av utstillingene understrekes også volumet av gjenstander som en attraksjon eller kvalitet i seg selv.  Kan vi ane konturene av en ny trend i kulturhistoriske utstillinger? En dreining tilbake til gjenstanden som seg selv nok?

Det ulmer

Det er ikke sikkert at dette er en riktig observasjon. Det er heller ikke sikkert at det er en riktig hypotese at denne antatte gjenstandsdreiningen er en reaksjon på samfunnsrollen. Gjenstand og samfunnsrolle kan naturligvis sitte sammen på kjellerlemmen. Men hvis det økte gjenstandsfokuset er en motreaksjon, hva er de i så fall en reaksjon mot?

Petter Snekkestad påpekte i siste Museumsnytt fraværet av alvorlige konfliktlinjer i det norske museumsmiljøet. Jeg skal gi ham rett i at det er vrient å få museumsfolk til å debattere. Du skal smelle relativt hardt med døra før det avstedkommer noen reaksjon, ytret i offentlige fora i alle fall. Men jeg kan sverge på at jeg kjenner at det ulmer. Motbølgen kan man allerede ane konturene av i museumsmeldingene som gradvis har gått fra sevjefylte appeller til mer balanserte betraktninger om museenes samfunnsrolle.

VAKKERT. Vakre gjenstander fra norsk by- og embedsmannskultur i 300 år i utstillingen Tidsrom. Foto: Stian Nyborg, Norsk Folkemuseum

Kulturrådsbingo

Samfunnsrolle-begrepet har klart bragden på samme tid å ikke få ordentlig fotfeste og å oppleves som noe utslitt. Museenes samfunnsrolle er heller ikke et begrep det er beint frem å definere. Det blir fort store, fine ord. Den (institusjons)kritiske, problematiserende og dialogiske fomålsforståelsen. Fra det objektive til det ambivalente; fra det autoritative til det polyfone, og så videre og så videre. Det er ikke det at gjenstandene i dette ikke har vært viktige, men deres relevans har i noen tid kanskje i større grad vært knyttet til at de evner å formidle eller støtte opp under den overordnede fortellingen.

Det er den letteste ting i verden å drite ut samfunnsrollen.

Og det finnes mange unge, intellektuelle menn der ute med et nostalgisk blikk på fortidens praksis som står parate til å forfekte litt kontrær konservatisme i et påstått PK-kulturfelt på speed. Mangfold, deltakelse, dialog og møteplass. Kulturrådsbingo, check, check, liksom. Og visst er det irriterende med fjonge begreper med stor font og grunn dybde. Jeg innrømmer gladelig at samfunnsrolle er et begrep som vokser i munnen på meg. Det betyr likevel ikke at det er feil.

Det ulmer i museumsbransjen. Det popper opp initiativ på SOME, kronikker, bøker og neonfargede hettegensere med slagord om at museene ikke er nøytrale. Det ulmer en debatt om museenes hvorfor, som også kan anes i våre utstillinger. Og det er en debatt det er verdt å ta.

Den hvite hansken er kastet, la oss plukke den opp.

DET ULMER: Neonfargete hettegensere er et av flere tegn på opprør i museumsbransjen.

Denne artikkelen er publisert i papirutgaven av Museumsnytt, nr. 2 22.

Les flere kronikker og debattinnlegg og flere innlegg fra Maja Museum:
Befri bygdemuseene fra bygningene
Den man elsker tukter man

 

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Annonse