Bevegelser Vigeland verdig

Å slippe til dansere i Vigelandsmuseets lett fastfrosne saler ga på sitt beste et nært møte mellom verk og publikum. Det åpnet omgivelsene, og løftet situasjonen og stedets egenart.

Foto av to dansere inne på vigeland-museet

Dialogen mellom dans og skulptur ble til tider overlesset, men å danse i museet er klart verdt å ta videre, og kanskje særlig for et unikt museum som ellers må leve i skyggen av det store «enmannsmuseet» i Oslo som snart åpner på Sørenga.

Oslo Kommunes minste enmannsmuseum, Vigelandmuseet, ble gjennom fire kvelder skueplass for flyktighetens kunst, fremførelse av dans og sang. Koreograf Damien Jalet fra Belgia og diverse samarbeidende utøvere, solgte ut hele syv forestillinger av DuEls, et drøyt times langt program med Jalets koreografier fra de seneste 15 årene. Denne publikumsmagneten pumpet opp selvbildet til kommunens minst oppmerksommede biografiske museum, og bør kunne legge et fundament for videre forventninger.

VOLK: Et prestisjeoppdrag for filmen Suspiria, som koreograf Damien Jalet lot fremføre på Vigelandsmuseet for første gang live, men med nytt navn: Volk. Danset av Thyri Huld Arnadottir, Judith Arupa, Anna Einemo Froysland, Cathrina Vehre Gresslien, Christina Guieb, Nadege Kubwayo, Vilja Kwasny, Benjamin Larsen, Elin Signy Ragnarsdottir, Guro Nagelhus Schia, Hanne Elisabeth Svenning, Halla Thordardottir. Kostymer: Giulia Piersanti. Foto: Antero Hein / Hein Creations

Vigelandmuseets saler og samling fremstår nærmest som et frosset kulturminne, en fortidens relikvie. Nyklassisistisk logikk preger utstillingssalene og denne arkitekturen utgjør en tung ramme. De mange gipsutgavene av kjente verk fra Vigelands skulpturanlegg i parken utenfor står seg godt mot denne bakgrunnen, som mimer i mindre målestokk symmetrien som preger Vigeland-anlegget. Rigiditeten rundt dem gjør godt som bakteppe og kontrast for menneskefiguren, skikkelsene som Vigeland evnet å gi liv. Dette er spennende kvaliteter for en koreograf, som jo gir en fullstendig flyktig form til menneskekroppen.

«Scenekant tjener som sokkel»

DuEls kom til i samarbeid mellom koreografene Damien Jalet og Erna Omarsdottir. Duoen har samarbeidet i en årrekke, og i 2014 peppet Jalet opp de enorme salene til Louvre-museet med koreografiske verk. Til forskjell fra i Louvre, ble Vigelandsoppsetningen fremvist utenom museets ordinære åpningstider. Visningene her ble holdt i et ellers lukket museum, og publikum ble forflyttet som en gruppe gjennom et program med fem ulike koreografier, som utspant seg etter tur i de forskjellige i salene. Seansen varte i overkant av en time. I Vigelandsmuseet var lyset slukket, og danserne fremhevet i sterkt lys fra lyskastere. Dette markerte klart avgrensede områder som scene for dansen og tok vekk noe av byggets intime kvalitet. Mørket gjorde logistikken litt tyngre, da publikum (ca 50) måtte følge museumsvaktenes anvisning til visse soner. Man kunne dermed ikke bevege seg omkring eller betrakte forestillingen fra forskjellige vinkler (selv om det kunne vært mer i tråd med den moderne skulpturen som har frasagt seg å stå på sokkel). DuEls’ sorte boks skuslet bort en mulighet til å kommunisere dans uten scenekant. Til tross for dette manifesterte noen sterke dansenumre et uttrykk av nettopp nærhet, mens andre koreografier var i overkant effektsøkende.

Vektløs hviskelek

Sterkest var fremføringen Trio, med tre mannlige dansere. Koreografien var laget for museet og ble urfremført i Oslo. Denne koreografien gikk i dialog med Vigelands visuelle univers, i billedhuggerens staute og heftige menneskekropper. En ser hos Vigeland den dynamikken som finnes i mellommenneskelige relasjoner. Da er det fint å se hvordan tre dansere i Jalets koreografi maktet å strekke grensene – både for hva som er fysisk mulig og for tilliten de må vise hverandre. Publikum lød her som de pustet med danserne, og lo lettet ut da dansernes bevegelser gjenfant respekten for tyngdekraften. Dansernes enkle kostymer stod i fin kontrast til denne intensiteten, og ga nummeret et anstrøk av vår egen hverdag. «Hviskelek» er et motiv som beskriver denne koreografiens innhold, samtidig som Jalet her leker med betrakterrollen – hvordan vi ser på skulptur eller skulpturer betrakter oss.

TRIO: Bevegelsene til de tre danserne i Trio stod i kontrast til de neddempede kostymene til Line Maher. I sum kunne Damien Jalets koreografi ikke blitt mer poetisk. Danserne: Jon Filip Fahlstrøm, Shintaro Oue og Vebjørn Sundby. Foto: Antero Hein / Hein Creations

Vigeland verdig

Koreografien Sin, som åpnet programmet, ble fremførte av en duo. I mine øyne var ikke teknikken hos danserne på det nivået som denne krevende koreografien trenger for å virke. Louvre-versjonen som kan ses på Vimeo fremstår bedre. Vigelands marmorskulptur Ung mann og kvinne stod likevel som en fin pendant til Oslo-visningen. At Sin derimot ender med at han blir kastet i bakken av henne, utfordrer den klassiske fremstillingen av et romantisk par, og kunne sikkert vært noe Vigeland visste å sette pris på trass det i overkant søtladne ved hans eget marmorarbeid fra 1906.

SIN er en D. Jalet-koreografi som ble danset av Thyri Huld Arnadottir og Shintaro Oue fremfor Vigelands skulptur Ung mann og kvinne. Kostymer: Alexandra Gilbert. Foto: Antero Hein / Hein Creations

Sluttnummeret Aleko var også en koreografi for en duo – hva Aleko som tittel skal vise til, har jeg ingen formening om. Innsatsen til danserne, Guro Nagelhus og Vebjørn Sundby, var av en slik styrke at de forvandlet dette rommet. Et tomt og mørklagt museumsrom maktet de å forvandle til et personlig og intenst kammerspill. Fremføringen var både intim og voldsom, og den slapp også publikummet tett på. Her som i Sin kom en vesentlig del av stemningen fra sangeren Miriam Andersén som fremførte a cappella (georgisk sang, ifølge programmet). Som avslutning var dette veldig solid, og på høyden med Vigelandsmuseet som et sted med både historisk sus og institusjonell tyngde.

ALEKO: Koreografien Aleko ble første gang vist i 2006. Med innsatsen til danserne ble det en verdig avslutning på det litt over en times lange programmet. Damien Jalet og Sidi Larbi Cherkaoui er koreografene bak Aleko, men tittelen forble et mysterium for anmelder. Dansere: Guro Nagelhus Schia og Vebjørn Sundby. Kostymer: Alexandra Gilbert. Foto: Antero Hein / Hein Creations

Programmet forøvrig bød på to koreografier som hver drev opp tempoet med en flokk dansere. De ga alle sammen «jernet» – laget noen heftige og synkrone bevegelser mens de ropte og gjorde mye grimasering.. Dette ble i overkant med effektmakeri, for min del – men kunne kanskje fremstå som veldig bra på film (det ene verket var skapt for filmen Suspiria). I mørklagte rom ble det fort litt overlesset og tungt. Litt sånn som egen-omtalen på museets hjemmeside, som beskrev hvordan hele kvelden handlet om: å frigjøre den sterkt komprimerte energien som er til stede i Gustav Vigelands skulpturer. Ved å omfavne deres mytologiske egenskaper, forsøker danserne å portrettere de menneskelige indre kampene med natur, teknologi, kjønn, kjærlighet, tro og død. (Sic!, – og sukk…)

Fra skjærsilden til dåpen

Solodanseren som tolket Venus in furs gjorde også en iherdig innsats, men en slik kostymedrevet koreografi ble litt tam og fremstod som mer av en barneforestilling. Men, da danseren avslutningsvis tok til å hamre på metalldørene inn til neste sal, aktiverte nummeret med ett også bygningen – noe som gjorde situasjonen mer akutt og publikums del i dette mer spennende, for så gikk vi etter henne da fløydørene ble slått vidt opp!

VENUS IN FURS: Solisten som fremførte Venus in furs fremstod som sørgekledd etter endt koreografi, og banket da hardt i døren til neste sal, som åpnet seg for publikum. Foto: Antero Hein / Hein Creations

 

PORTAL: Enkelte øyeblikk mellom de seks dansenummerne gjorde maksimalt ut av museumsomgivelsene og Vigelandsmuseets samlinger, her en portal av dansere som publikum ble ført gjennom. Foto: Christer Dynna

Samme nærværende virkning skapte forestillingen på et punkt der publikum måtte bevege seg gjennom en levende portal av dansere: Fortsatt svette, varme og pesende tok hele skokken, i hudfargede kostymer, oppstilling lik en trupp akrobater. De laget en lett pesende portal av kropper, og det stod forunderlig godt til Vigelands egne arbeider. Men var helt flyktig, så klart. Motivet fremkalte for mitt indre øye også Auguste Rodins Helvetesport, og dørene på dåpskapellet i Firenze, som er fem hundre år eldre og prydet med mer enn seksti bronserelifeff. Med andre ord en fulltreffer – som det dessuten neppe er rom for i dans som blir fremført på scene, med publikum sittende i salen.

Viltvoksende guide

DuEls’ løsning på utfordringen med å ha «frittgående publikummere», var å sette inn en «guide» i form av Erna Omarsdottir. Hun løste dette på en virkningsfull måte, som den vokalkunstneren med sann islandsk stemmekraft og -kontroll som hun er. «Guiden» gestaltet et snakkende tre – en løsning god som noen, kanskje. Men uregjerlige Erna som ur-tre luktet av flørting med nordisk mystikk og naturkraft, og kunne kan hende hatt godt av å ha vært trimmet.

Ut av Munchs skygge

Vigelandsmuseets samlinger er jo velegnet som ramme for dans, ikke bare samtidsdans. Akkurat denne duellen – mellom forgjengelige kropper og de andre (både de i stein og publikums) bar uansett i seg kimen til et nytt syn på og tilstedeværelse i museets saler. Kan være har museet funnet en vei for å skape en nødvendig bevegelse i Oslos monografisk museum nummer to? Dersom man kan lykkes med det, vil det av Oslo kommunes portefølje ikke lenger utelukkende forventes at det er Munch-museet som setter Oslo på kartet.

Åtte dansere i formasjon opp mot en vigelandskulptur så det ligner en fontene
MED THE DARK FOUNTAIN  slås det på stortromma, og kreves kraftanstrengelse fra danserne: Thyri Huld Arnadottir, Judith Arupa, Stian Bergdølmo, Jon Filip Fahlstrøm, David Forsberg, Anna Einemo Froysland, Cathrina Vehre Gresslien, Christina Guieb, Nadege Kubwayo, Vilja Kwasny, Benjamin Larsen, Erna Omarsdottir, Shintaro Oue, Elin Signy Ragnarsdottir, Guro Nagelhus Schia, Vebjørn Sundby, Hanne Elisabeth Svenning, Halla Thordardottir. Koreografi ved Damien Jalet og Erna Omarsdottir. Foto: Antero Hein / Hein Creations

 

Fakta // DuEls

Koreografi: Damien Jalet og Erna Omarsdottir
Lysdesign: Martin Flack
Lyddesign: Terje Wessel Øverland
Prosjektleder: Kristin Hjort Inao
Produsent: Tara Ishizuka Hassel
Produsert av: Nagelhus Schia Productions
Co-produsert av: Iceland Dance Company, Vigelandsmuseet og Bærum Kulturhus



Join the Conversation