museumsnyttlogo_554x
KronikkHatterud på turBak lukkede dører

Bak lukkede dører

Skal museer være fristende å besøke må de være åpne for folk.

Annonser

Jeg har akkurat gjort meg en biltur på Sunnmøre. Årsaken til fartinga var enkel, jeg ble hyret inn for å slå et slag for nynorsk litteratur på et utvalg biblioteker. Ettersom jeg fikk god tid på meg rakk jeg å gjøre annet enn å sitte bak rattet eller på scenen. Deriblant oppsøkte jeg museer, som jeg pleier.

HATTERUD PÅ TUR: Bjørn Hatterud har funksjonsnedsettelse, er kurator, forfatter, skeiv, klassereisende og mye på farten. Han skriver fast for Museumsnytt.
Illustrasjon: Copyright Tommy Sydsæter

Åpent 210 av 8550 timer

I Lom, som jeg passerte på veien vestover, planla jeg å besøke Lom Bygdamuseum – Presthaugen, Norsk Fjellsenter og Stavkyrkjesenteret. Bygdamuseet var en fin opplevelse, 26 antikvariske bygninger, der det eldste er Storstabburet fra første halvdel av 1600-tallet. Og, jo det var virkelig et gedigent stabbur. Litt som et vanlig stabbur, bare så vanvittig utrolig mye større.

Jeg kom meg dessverre ikke inn i det, det var ikke åpent.

Etter litt googling fant jeg til slutt ut at jeg kunne få slippe inn i stabburet og enkelte av de andre byggene i tunet seks uker midt på sommeren. Da er museet åpent mellom klokka 11 og 16, noe som gir en total åpningstid på 210 timer i året. Jeg traff altså på en av de 8550 timene i året da museet ikke er åpent.

Selvsagt er dette et dumt regnestykke, fordi ingen går på museer midt på natta eller på julekvelden. Men seks uker åpent av årets 52 er ikke en veldig mange. Samtidig kan man jo ikke vinne hver gang, så jeg vandret med friskt mot videre til Fjellsenteret. Der ville jeg kunne se «verdskjente arkeologiske funn» og «bli med inn i isen». Jeg pakket jakka godt rundt meg, men uten grunn. Jeg måtte snu i døra. I vintersesongen, som varer til og med 17. mai holder museet åpent tre dager i uka, fem timer hver dag. Så var det da ikke meningen at jeg skulle se dette museet heller.

Wunderkammer

Jeg tuslet bort til Stavkyrkjesenteret, som også var stengt. Men den koselige dama i butikken som selger garn, suvenirer og bøker hadde tilgang så hun satte opp døra og skrudde på lyset for meg. Så gikk hun, og jeg fikk ta det inn alene. Et rom på størrelse med en liten butikk var det reneste wunderkammer! Tettpakket som en nyåpnet sigarettpakke lå godbitene av lokal kulturhistorie og ventet på meg. Jeg skjenet og snublet, overveldet av prestedrakter, presteportretter, orgelpiper, modeller av stavkirka og elementer fra den opprinnelige kirkekonstruksjonen. Samt salmebøker, brev, gravstøtter og annet snadder.

Jeg er den snille dama som trykket på lysbryteren en stor takk skyldig!

Nå er jeg i Ørsta og er midt i museumsland, ifølge Internett. Så skjer det igjen. Møbelmuseet i Sykkylven kan jeg bare besøke onsdager mellom tolv og fire. Det er riktignok åpent to måneder om sommeren, men nå måtte det utgå. Jeg kjørte forbi Anders Svor-museet ved Hornindalsvannet, og ble ellevill. Svor! Den lite kjente, figurative skulptøren har et eget museum? Fantastisk! Men dette er alltid stengt, annet enn de samme to månedene om sommeren. Olav Strømme-samlinga på Kunsthuset i Ørsta er åpen tolv til fire tre dager i uka, så den gikk jeg akkurat glipp av. Museet etter Ansgar Leiten i Vanylven er permanent stengt.

ÅPENT LIKEVEL: Google kunne fortelle at Ishavsmuseet i Brandal kun var åpent torsdager. Det viste seg å være feil, det er åpent alle hverdager fra 11-16, samt i helgen 12-16. Foto: Ishavsmuseet

Ikke likevel

Sivert Aarflots museum på Ekset fikk jeg se på utsida, det var et ganske anonymt modernistisk betongbygg nede i enden av en vei. Men dette er åpent kun fire timer hver torsdag, de to månedene om sommeren det er åpent. 32 timer i året kan man altså få tilgang til en av Nordvestlandets fremste folkeopplysere gjennom tidene. Brudavolltunet i Ørsta, som jeg fikk sett på utsida er vakkert og anbefales, mer husene der er åpne kun i sommerferien, fire timer i uka.

Da jeg ville til Ishavsmuseet Aarvok i Brandal sa Google at museet kun var åpent på torsdager, så jeg slo det fra meg som umulig og snudde halvveis. Dagen etter fant jeg en oversikt over åpningstider på museets nettside, og så hadde det vært åpent likevel. Googles karttjeneste var ikke oppdatert. Peer Gynt Galleriet skulle ifølge samme Google være åpent, men da jeg kom dit for å se Oddvin Parrs særegne relieffer, var museet stengt noen uker til.

Jeg har ikke som mål å henge ut museene jeg nevner i Lom eller på Sunnmøre. Jeg vil bare påpeke et generelt trekk: Norske museer er svært ofte ikke åpne, man skal ha flaks for å få se innsiden av et museum utenfor de store byene. Dette er selvsagt et resultat av forståelige prioriteringer.

Må snakke om museumsøkonomi

Åpne museer krever vakthold. Biblioteket kan ha meråpent, fordi bibliotekbøker lett kan erstattes med nye. Det kan ikke museumsgjenstander. I en presset museumsøkonomi, kan valget stå mellom å skifte en vindusrute med sprekk i, eller leie inn bemanning de ekstra åpningstimene. I tillegg kan ikke alle hus i bygdetun varmes opp på vinterstid, og deler av samlingene må periodevis stenges ned eller pakkes bort for konservering.

Mye koker ned til penger. Kanskje er det på tide å snakke litt om museumsøkonomi og formidling?

Om noen hadde hostet opp en ørliten pengebinge eller en gryte gull til å holde norske museer mer åpne, ville jeg vært glad.

Må trykke på lysbryteren

Samtidig man heller ikke se bort ifra at enkelte har valgt å stenge dørene av bitter erfaring. Mange norske plasser kan være heller forblåste og øde utenom bobilsesongen. Å sitte stille, i desillusjonert forventning etter uteblivende gjester på et lokalt folkemuseum får det å vente på Godot til å framstå som meningsfullt. Jeg forstår den eksistensielle angsten.

Men hvorfor skal det måtte være sånn at folk flest absolutt ikke besøker et museum på en blank hverdag? Holdninger kan endres, vaner kan skapes og publikum kan fanges inn. Det kan være at en begynnelse for å øke publikumsengasjementet er at dørene er åpne. At noen, som den dama i Lom, trykker på lysbryteren.


Denne kronikken står på trykk i papirutgaven av Museumsnytt, nr. 2 22. Kontakt redaksjonen for abonnement (kr 400,- pr. år).

Les andre kronikker av Bjørn Hatterud:  Anarki i Østerdalen og Tingenes tale i syndige Syden

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Annonse
Annonser