museumsnyttlogo_554x
KronikkHatterud på turAnarki i Østerdalen

Anarki i Østerdalen

Forfatter og kurator Bjørn Hatterud har reist rundt i Østerdalen til Trondheim, og deler noen tanker rundt hva et museum kan være.

HATTERUD PÅ TUR. Bjørn Hatterud har funksjonsnedsettelse, er skeiv, klassereisende og mye på farten. Han skriver fast i Museumsnytt. Illustrasjon: Tommy Sydsæter.

I det daglige er jeg kurator, forfatter og skribent. Jeg skriver ofte om samtidskunst, marginaliserte folk og avvikere. Men i bunnen er jeg kulturhistoriker, med museumskunnskap i fagkretsen. Jeg er sjukelig glad i museer, det er en fetisj og en fascinasjon jeg gjerne og ofte tilfredsstiller ved å stikke innom museer der jeg ferdes. Det finnes alltids et museum der du er, og det finnes et museum for alt. Museer på sitt beste er de ville, uforutsigbare, de som fester seg ved avvik og regelbrudd. Når det oppstår brudd på den funksjonelle overflaten av innsamling, konservering, forskning og formidling. Jeg er særlig svak for de små museene, de som få besøker, de som hangler på skakke eller som stagnerte en gang i tidens fylde.

Man ser sånn sett mye interessant fra et bilvindu. Jeg kjørte nylig Østerdalen til Trondheim.  De av dere som ikke har kjørt Østerdalen har gått glipp av noe. En ting er Linda Bakkes offentlige utsmykninger, der særlig Storelgen er blitt kjent. På dagtid stopper folk og tar bilder, på kveldstid og natta møtes menn som liker å ha sex med fremmede menn der. Denne gangen kjørte jeg bare forbi. Jeg ville oppleve noe nytt!

Det mest sjarmerende med å kjøre Riksveg 3 er alle de små plassene som man passerer. Små steder der du ser at det har vært bygdesentra, som en eller annen gang størknet i tida eller som sakte ga opp. Du passerer mengder av tomme butikklokaler, hus der det har vært banker og postkontor, forfalne verksteder og vindskeive låver. Min første stopp var på Arnesens landhandleri. Dette som er som et levende museum over en lokal landhandel bygget rundt 1970 er et sted som er blitt tatt vare på gjennom bruk. Her var lokalbefolkning innom, i en butikk der varesortimentet til stor grad bestod av varer med lang holdbarhet, som hermetikk og tørrvarer. Bak det modernistiske bygget i treverk med flatt tak står fremdeles butikkbygget fra tidlig på 1900-tallet intakt.

Like ved ligger Stor-Elvdalstunet, et bygdetun, lagt innunder Glomdalsmuseet. Jeg kjørte inn der det stod at det var campingforbud, men var det egentlig dette tunet? Jeg var sannelig ikke sikker, hjemmesiden til Glomdalsmuseet ga meg ingen adresse til museumsavdelinger, og jeg hadde vanskelig for å kjenne igjen motivene fra bildene da jeg så rundt meg. Jeg tråkket rundt, en smule usikker på om jeg gikk på museum eller privat eiendom. Så kom jeg over en rekke sammenbygde benker og bord, som det gjerne er på slike museer.

Det var så definitivt utenfor sesongen dette, og jeg vet at ingen museer har penger til overs til noe som helst. Men jeg hadde vært en lykkelig mann om jeg hadde funnet relevant informasjon på skilter på plassen eller nettsiden. For jeg gikk der og følte meg direkte dum. Kontrasten var stor da jeg stoppet neste sted. På Koppang ligger Norsk Kultursenter, et privat museumsinitiativ med en stor samling, som skildrer de første tiårene av nasjonsbyggingen, 1814-64. Her vises blant annet en Bjørnson-samling, originale trykk av Grunnloven og malerier som viser hvordan Sør-Norge kunstnerisk oppdaget etter 1918. Det mest imponerende i samlingen ei østerdalsstue med barfrø, altså et bislag i to etasjer, nærmest som et tårn foran bygget. Disse gjorde at relativt beskjedne østerdalsstuer så ut som eventyrborger, med topptunge og unødvendige inngangspartier til pynt.

STOR SAMLING. Tittelen på Norsk Kultursenters museum er «Fjord, Fjell og Reisemuseet – fra Vuggen i Sogn til Østerdalens rike. Foto: Norsk Kultursenter.

Samlingen er tilknyttet et turisthotell, jeg gikk inn i hotellet og spurte om jeg jeg kunne få en omvisning, eller slippe inn i samlingene. Dette kunne jeg ha gjort, dersom jeg hadde avtalt på forhånd. Jeg gikk mellom husene og kikket. Inne på hotellet, på nettsidene og på de mange oppslagene på veggene, ble det gitt rikt av informasjon om samlingene, eieren og beveggrunnene for samlingen.

Hotelldrift som museumsarbeid

Første overnatting på reisa var Alvdal der jeg skulle ha en forfattersamtale på stedets bokhandel. Alvdal er en magisk plass, ei lita fjellbygd med en bitteliten stasjonsby i midten, med et par tusen innbyggere, som likevel har klart å opprettholde en egen bokhandel. Ettersom jeg hadde fått dekket reisa nordover, gjorde jeg boksamtalen mot gratis overnatting på plassen. Og hvilket hotell jeg havnet på!

Steien Hotel er opprinnelig bygget i 1878, til den nyåpnede jernbanen gjennom Østerdalen. Tømmerhuset var i mange år brukt som lager, så stod det til rivning, før det ble kjøpt av ildsjeler for et tiår siden. Til frokost fikk jeg hotellets historie av vertskapet, der den ene er arkitekt, den andre kunsthåndverker med mastergrad i museologi. Jeg fikk vite at Arne og Hulda Garborg hadde hatt bryllupsnatten sin på hotellet, Hulda skrev dagbok fra rommet. De første tiårene hotellet stod ble spisesalen besøkt av jernbanens gjester, det var et opphold på et par timer i jernbanebyen. Under krigen var huset brukt av okkupantene. Fra midten av 1950-tallet ble det brukt av et transportselskap, til slutt som lager.

Hotellets eiere forteller at alle vinduer er originale, sytti prosent av ytterveggens panel er original, bare lokale håndverkere hadde blitt brukt og lokalbefolkningen tok eierskap til hotellet. Derfor har hotelleierne fått en mengde gjenstander som kommer fra hotellet opprinnelig, fra alvdøler. De har altså fått en samling, deler av den er fra nazitida og derfor problematisk å vise fram. Det er et hotell dette, ikke et museum. Likevel tenker driverne som et museum, de samler, konserverer, forsker fram ny kunnskap om huset og formidler det de finner.

MUSEUMSHOTELL. Steien hotell er bygd i 1878, og har samlet seg en anselig mengde kule ting og historier. Samtidig som de driver museum, tenker eierne «museumsk». De samler, konserverer, forsker fram ny kunnskap om huset og formidler det de finner. Foto: Anno Musea i Nord-Østerdalen.

Veien går videre nordover. Tronfjell var borte i tåka, jeg kjørte gamleveien. Der oppe i skråningen skulle det også ligge et museumseid bygdetun, som jeg ikke så. Istedenfor kjørte jeg forbi hus med tak så sigende at takskjegget med mose snart skraper bakken, låver der låvedøra kun var et svart gap, et lite bruk ute på et jorde uten vei, der den hvite murveggens ødelagte steiner liknet tenner i en kjeft som har fått solid juling. Et postkassestativ i metall med bølget plast til tak, stod på skakke uten en kasse. Et annet sted hadde stativet og kassene malte hunder, et tredje sted var postkassene plassert i et skur, innredet med en toseters sofa. Slengt ut dann og vann er traktorer og lastebiler nok til et museum, blant bolighus midt mellom halvveis oppussing og fullendt forfall. Så var jeg på Tynset. Så til museet!

Rotete og anarkistisk

Tynset bygdemuseum ble grunnlagt alt i 1923, det første huset ble flyttet til museet i 1931. Målet var å opprette et bygdetun, rundt primærnæringene på stedet, slik man så ofte gjorde på Østlandet og i Trøndelag. Heldigvis ble det ikke slik. Tynset bygdemuseum er et artig og litt rotete museum som har grodd fram anarkistisk.

Ettersom grunnleggeren Embret Godtland (1897-1984) ble nazist under krigen, stagnerte museet fram til femtitallet, og ble først videre utbygd fra midten av 1970-tallet. Det kom etter hvert til ei bygate med urbane handelsbygninger. Samtidig var musikkpaviljongen, som Embret Godtland hadde tegnet for museumsparken, og restauranten fra 1937 nå blitt så gamle at de i seg selv er interessante som museumsobjekter.

Her er ellers blant annet ei seterstue fra 1707, ei smie fra 1750 og et fjøs fra 1760. De har også et barfrøloft, dessverre uten den tilhørende østerdalsstua. Her er bare det to-etasjers inngangspartiet igjen. Det barfrøloftet, derimot, har er et fantastisk skilt, der historien står gjengitt, før det konkluderer med at «Denne bygningstypen er et eksempel på at folkelig byggeskikk ikke alltid var rasjonell». Og gudskjelov for det!

TIL REDAKTØRENS MINNE. Fedraheimstua på Tynset Bygdemuseum, til minne om var Mortensson-Egnund (1857-1932). Han var redaktør av avisa Fedraheimen og også anarkist, filolog, folkeminnesamler, antroposof, teolog og målmann. Og mannevond? Foto: Bjørn Hatterud.

Kronjuvelen i den eklektiske samlingen er likevel Fedraheimstua! På veggen står det stavet, med røtter som materiale: «Mann-vond». Den mannvonde var Ivar Mortensson-Egnund (1857-1932) i årene 1888-91, da han også redigerte avisa Fedraheimen. Redaktøren var anarkist, filolog, folkeminnesamler, antroposof, teolog og målmann. Blant annet. Anarkistbokkafeen på Svartlamon i Trondheim er oppkalt etter Mortensson-Egnund. Å stå her utenfor Fedraheimstua er som å stå på hellig grunn.

Apropos anarkistisk museum! Siste stopp på reisa før Trondheim var på Scandinavian Collage Museum. Dette holder til i et gammelt, lite skur, liggende i en sving tre kilometer sør for Berkåk, svartmalt på utsida, en hvit kube på innsida. Utstillingslokalene kan kanskje være tre kvadratmeter, det er døgnåpent og ubemannet, og det de viser fram er kollasjer. Hjemmesidene til museet viser at de har opparbeidet en stor samling av verk fra hele verden, og de har de siste fem årene hatt tre eller fire utstillinger i året.

Nå har de en omfattende utstilling med verk fra en gruppe kollasjekunstnere fra New York. Gjesteboka vitner om uregelmessige, men svært takknemlige besøkende.

NORGES MINSTE? Men tilgjengelig om du kjører langs E6. Og med entusiastiske besøkende og stort nettverk. For tiden vises en omfattende utstilling med verk fra en gruppe kollasjekunstnere fra New York ved Scandinavian Collage Museum. Foto Bjørn Hatterud.

Paradoksalt og urent

Turen langs veien til Trondheim fikk meg til å tenke rundt museers rolle. Museer gir oss gjenstander, bilder og tekst, som sammen blir noe vi kan holde fast i når tidas vinder blåser for hardt rundt ørene. Handlingsmønstrene våre i nåtida er formet av fortida, og våre daglige valg former framtida. Det er dette vi har museer til å reflektere rundt, tenker jeg. Museer er viktige for å vise fram hvordan verden endrer seg, og at måten vi bruker, kategoriserer og forstår våre gjenstander på, endrer seg over tid.

Gjennom museal forskning og formidling i dialog med samtida kan de samme tingene vises på et utall av måter, i stadig ny kontekst. Museer er en slags kannibalsk organisme som spiser seg selv, bæsjer seg ut igjen og spiser seg selv igjen. På nytt og på nytt.

Samtidig er jeg overbevist om at museene ikke er alene i dette arbeidet. En god del folkelige samlinger med uventede tilnærminger og formidlingsstrategier rundt gamle ting tangerer det museene gjør i sitt virke. Videre er jeg også sikker på at man lærer mer om tidens gang av et museum som er paradoksalt og urent, enn et museum som er ensrettet og forutsigbart.

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Forrige artikkelTidssirkel
Neste artikkelHelgeanbefalingen: Lek er alvor
Annonse