Verdifullt søppel

Er flytende plastberg kulturminner, søppel eller simpelthen en ny bergart? Tromsø Museums jubileumsutstilling "ARV" fanger tidsånden med sine åpne spørsmål og mangel på føleri.

Gjenstandene virker tilfeldig plassert - slik søppel ligger hulter til bulter i fjæra. Foto: Per Jynge

ANMELDT! KAM-prosjektetANMELDELSE – gjennom KAM-prosjektet
(NB! Utstillingen ble tatt ned 2. oktober)

Paradoksalt nok utgjør utstilt søppel en av årets mest verdifulle utstillinger, selv om formidlingen krever mye av tilskueren.

Universitetet i Tromsø feirer sitt femtiårsjubileum, noe som har blitt markert med utstillingen «ARV» på Tromsø Museum. Uanmeldt og uskiltet på første trappesats begynner utstillingen, så en lett feiltolker et russisk­ortodoks trekors ved siden av første utstillingsmonter som den egentlige begynnelsen til utstillingen, men dette korset har alltid stått der.

Et så ladet symbol som korset kunne vært en klisjèfylt begynnelse, i samme ånd som miljøbevegelsens dommedagsprofetier. I en utstilling som tar for seg levninger etter nyere menneskelig aktivitet i Barentsregionen, i hav og på land, kunne en dyster innfallsvinkel falt naturlig. Særlig denne sommeren hvor søkelyset er satt på plastens innvirkning på liv og død i havrommet. Men utstillingen er fra første gjenstand rensket for profetier og føleri.

Alle utstilte gjenstander er hentet fra Barentsregionen. De som gjør sterkest inntrykk er de som klarest vitner om menneskelig aktivitet – som denne dukken. (Alle foto: Per Jynge)

Utstillingen begynner i et av museets opprinnelige glassmontre, en avlang slisse i murveggen. Uten forklaring på hva de fargerike tingene utgjør, er monteret halvveis fylt av remedier. Gyllent, bøyd metall, knallblå børstehår, en fender, ei fiskekasse og mye annet ­ i en kakofoni av farge og form. Dette anslaget fremstår umiddelbart som tilfeldig og  sammenrasket. Gjenstandene virker kaotisk plassert, et mylder av gjenstander drevet sammen , men så er det jo slik øyer av søppel dannes i havet. Og det er nettopp det utstillerne retter søkelyset på: det kaotiske og tilfeldige ved menneskelig virksomhet og vårt lemfeldige forhold til sporene den etterlater.

En stemoderlig utstilling?

Dette gjenspeiles i den tilsynelatende tilfeldige plasseringen av gjenstander der utstillingen virkelig starter i andre etasje. ARV består av ett eneste, åpent rom, utakknemlig plassert mellom museets faste utstillinger. Der Tromsø Museum er særdeles konvensjonell i utformingen av sine permanente utstillinger, har ARV ingen åpenbar kategorisering av gjenstander og heller ingen klar romarktitektur som besøkende kan geleide seg gjennom. Utstillingen bruker vegger og tak og baksiden av dører som utstillingsareal, ofte uten visuell eller tekstlig forklaring. I det åpne lokalet får du følelsen av å befinne deg der søppel blir funnet. Det er som om jeg er nedi havet og glaner opp på grove plast­tekstiler og tau som bølger oppunder taket og lyslukene.

Utstillingen ARV har ikke et eneste konvensjonelt glassmonter.

Men det bidrar ikke til kontemplasjon at tre veier leder inn og ut av utstillingen.  Rommet fremstår som et transittlokale, driver de fleste besøkende flykter forbi ARV på vei mot de faste utstillingene. Det er ingen håndsrekning til besøkende at utstillingen er krevende i form, med økonomisert informasjon. Selv tekstplakatene inneholder lite fakta, men stiller spørsmål. Plasseringen av ARV gir en følelsen av en oppdragsgiver som ønsker å være modig, men bare så lenge det ikke krever for mye.

Urban exploration

Videoprojeksjoner, kortfattede plansjer og fotografier er det som gir ARV en forståelig ramme. ARV fanger åpenbart tidsånden med tema, men er i tillegg svært moderne i sin visuelle fortellerstil. Både film og bilder er av meget høy kvalitet, estetisk og teknisk. Det mest imponerende her er at kreatørene er museets egne ansatte. Materialet er hentet fra fem steder i Russland, Norge og Island ­ steder som enten mottar søppel gjennom havstrømmer, eller som rommer samtidsruiner. Den avstandsbetraktende og nøkterne stilen er klart inspirert av Urban exploration, en populær form for utforsking og dokumentasjon av forlatt menneskelig aktivitet. Med unntak av ett eneste stillbilde er bildene fri for mennesker. Samtidig er alt de formidler menneskelig aktivitet. Bildene er fri for effektmakeri, men like fullt dramatiske. På et medium som film, hvor vi er vant til bevegelse og liv – blir det spøkelsesaktige og vemodige særlig tydelig, enten det gjelder et nedlagt skolepensjonat i Finnmark eller en forlatt islandsk fiskefabrikk. Den eneste «aktøren» i filmene er forunderlig nok naturen selv, som når et vindkast blåser i en fillete gardin, eller snø faller gjennom en trappeoppgang. De minner oss om at naturen til slutt tar over når vårt kortlevde, hektiske aktivitet tar slutt.

Tvangsforet med Kjartan Slettemark?

Gjenstander funnet på land og i hav ligger strødd utover lange planker, sprikende i hver sin retning fra midten av lokalet. I mengden av ting finner du alt fra en sandslipt tannbørste, via en utvasket ketchupflaske til en skjelldekorert blokkfløyte. Mest inntrykk gjør elementer som klarest kan knyttes til menneskelig hverdag og uskyld ­ leker, hansker og sko. Det utfordrende er at gjenstandene er så mange, og at vi får vite så lite om dem. 

Mylderet av form og farge slår hverandre ihjel med sine slitte, selgende innpakning, og jeg får følelsen av å bli tvangsforet med en noen av salig popkunstner Kjartan Slettemarks fargegale installasjoner. Arv kunne med letthet gitt enkelte gjenstander mer rom for refleksjon og informasjon istedenfor å utgjøre de fargeblindes karneval.

Utstillingen er krevende ved at den gir oss bruddstykker av virkeligheten, men ikke søker å sammenfatte problematikken gjennom typiske museumsfakta. Tekstplakater stiller store spørsmål, men besvarer ingen. At ARV ikke konkluderer er utstillingens store styrke. Men den kunne beholdt den spørrende stilen og samtidig gitt oss fakta å vurdere problematikken utifra. Hvor ble disse gjenstandene funnet, hvor mye søppel finnes i havet og hvor stor skade gjør de?

Antropocen og plastioglomerat

Spørsmålene ARV stiller er store og viktige. Ikke minst hvordan vi skal definere store begreper som «kulturarv» og «natur» i fremtiden. For historien er ikke hva den engang var, den griper inn i samtiden. Museer er vant til å konservere gjenstander for at de skal bevares. Plastsamfunnet har gitt oss en tilnærmet ufrivillig konservering ­ og en fortid som dermed griper inn i samtiden. Vi er vant med utstilte objekter som noe opphøyd og verdifullt, mens i ARV er artifaktene forgjengelige. Uten å moralisere forteller ARV at fortiden er tilbake, og den nekter å dra.

Vi presenteres for den nye betegnelsen plastioglomerat i ARV: geologien som oppstår når menneskeskapte gjenstander smelter sammen med naturen.

ARV presenterer nøkternt det forskerne kaller en ny geologisk og økologisk tidsæra. En kortfattet tekst forteller om tiden forskere kaller Antropocen; epoken vi lever i hvor menneskeskapte avtrykk bokstavelig talt smelter sammen med naturen, eksemplifisert av skjellkledde og værslitte gjenstander som en ketsjupflaske eller en blokkfløyte. Gjenstander som disse har blitt omdøpt til plastioglomerat. Denne “fusjoneringen” mellom geologi og forbruksgjenstander får betydning for vår forståelse for hva et kulturminne er og vil være i tiårene som kommer. Som et pirrende forsøk på å utfordre begrepet kulturminne, er plastioglomerat enkelte steder presentert som museumsobjekter med tilhørende etiketter.

ARV kan kritiseres for å være retningsløs og  krevende. Det er ikke bare utstillernes skyld – Tromsø Museum har gitt utstillingen en særdeles utakknemlig plass i utstillingslokalene. Allikevel er ARV en viktig museumsutstilling. Gjennom å presentere uønskede sider ved vår nære fortid og samtid stiller ARV spørsmål ved forbrukersamfunnets eksistens og fortsettelse. Med sitt fokus på forsøpling av havet treffer den tidsånden så en skulle tro det sto lobbyister bak. Men aller viktigst er det at ARV makter å gjøre alt dette uten å moralisere. Siden drivhuseffekten ble presentert i mediene på midten av 1980­tallet, har vi opplevd en høy grad av dommedagsprofeti fra dem som har ønsket å vekke opinionen til handling ­ men som gjennom sine mørke fortellinger sannsynligvis har drevet mange til motløshet. ARV påpeker resultatene av menneskelig aktivitet og stiller spørsmål uten å direkte kritisere. Utstillingen erkjenner arven, og formidler den. Styggpent, ubarmhjertig og åpent.


Fakta // Om utstillingen

Tittel: Arv
Hvor: Tromsø Museum
Når: 22. mars – 2. oktober 2018
Utforming: Kunstner og arkitekt Joar Nango

 

 

Fakta //KAM-PROSJEKTET

ANMELDT! KAM-prosjektet

Anmeldelsen er den fjerde i en rekke museumsutstillingskritikker som vil bli publisert på museumsnytt.no som en del av KAM-prosjektet: Kritikk av museumsutstillinger. Prosjektet har fått støtte av Kulturrådet og Fritt Ord. Les mer om prosjektet her: Flere utstillingsanmeldelser gjennom KAM

 

 

 

Fakta // Om anmelderen

Per A. D. Jynge har anmeldt flere utstillinger for Museumsnytt og har journalistisk erfaring fra nærradio, tv, avis og videoproduksjon. Han har jobbet både foran og bak kamera og har lang erfaring i produksjon av film og video. Jynge har også 10 års ledererfaring fra reklame- og mediebransjen, har drevet eget reklamebyrå og filmselskap og er prisbelønt tekstforfatter. Han jobber i dag som seniorrådgiver i Skatteetaten, med det interaktive undervisningsopplegget og spillet Spleiselaget, om skatt og arbeidsliv for ungdom



Join the Conversation

1 comment

  1. Flere utstillingsanmeldelser gjennom KAM - Museumsnytt

    […] Arv. Tromsø Museum (15. november 2018) […]