Utstillingskritikk i Museumsnytt

Hvert år produseres det en mengde museumsutstillinger i Norge. Mange av disse er finansiert ved hjelp av offentlige midler. På tross av dette er kritikk av natur- og kulturhistoriske utstillinger så godt som fraværende i norske aviser og tidsskrifter.

ANMELDT! KAM-prosjektet
Vigdis Sjelmo
Vigdis Sjelmo begynte i sommer som seniorrådgiver i Kulturrådet. Hun jobbet som konservator ved Rockheim da hun skrev denne teksten.

Teksten er levert som oppgave til fagforfatterstudiet ved OsloMet våren 2018, av Vigdis Sjelmo. Publisert på museumsnytt.no med forfatterens tillatelse.

Tidsskriftet Museumsnytt er blant de få som trapper opp satsningen på utstillingskritikk, når de nå går i gang med prosjektet Kritikk av museumsutstillinger (KAM)1. I prosjektbeskrivelsen står det at «Metodeutvikling, kompetanseheving og bidrag til en offentlig samtale om museumsutstillingers kvalitet, er sentrale målområder for prosjektet»2. En annen målsetning er å identifisere og utvikle kriterier for utstillingskritikk. Dette er ikke første gang Museumsnytt setter fokus på utstillingskritikk. I 2013 initierte de prosjektet Kompetanseløft for anmeldelser av kultur- og naturhistoriske utstillinger. Siden da har tidsskriftet hatt utstillingsanmeldelse som fast post i hvert nummer3.

Jeg har vært kurator og prosjektleder for flere museumsutstillinger4. Flere av disse utstillingene har fått forhåndsomtaler, men ingen har blitt anmeldt. I tillegg til å ønske meg kritikk på eget arbeid har jeg ofte savnet å lese kritiske vurderinger av andre utstillinger.

Jeg mener at prosjekter som KAM er viktig, ikke bare for utviklingen av utstillingskritikken, men også for utviklingen av hele museumsfeltet. Som bidrag til arbeidet med å identifisere og utvikle kriterier for utstillingskritikk, har jeg lest utvalgte anmeldelser i Museumsnytt fra 2013 til 2018 for å finne ut hva anmelderne skriver, eller ikke skriver om, og hvordan de skriver5. De utvalgte funnene presenteres under tilhørende tematiske avsnitt.

Innledninger

Museumsnytt har ikke en fast anmelder, men slipper til skribenter fra ulike fagområder6. Bare med å lese overskriftene til anmeldelsene fornemmes et mangfold av tilnærminger og anmelderstiler7. Det samme gjelder innledningene i anmeldelsene8. Som forventet, innleder mange med et sammendrag av vurderingen, eller med en overordnet presentasjon av utstillingens innhold.

Noen av innledningene har et reportasjepreg, for eksempel denne anmeldelsen av utstillingen Skoltelandet:

«Museet ligger i Neiden, en førti minutters kjøretur fra Kirkenes langs E6 som slynger seg gjennom kystlandskapet. Museumsbygningen er et stillferdig bygg i tre som glir inn mellom bjørketrærne. De roper ikke så høyt på oppmerksomhet, men tar godt i mot deg hvis du velger å gå inn.»
Solid åpning for Skoltesamisk museum» – MN 4/2017)

Denne anmeldelsen er skrevet av Hege B. Huseby som har vært, og er, involvert i Museumsnytts satsning på utstillingskritikk. Huseby er også en av redaktørene i antologien Museumsutstillinger; Å forstå, skape og vurdere natur- og kulturhistoriske utstillinger, som ble utgitt på Museumsforlaget i 2017. Huseby representerer en anmeldertype som kan mye om utstillingsmediet, men ikke nødvendigvis like mye om innholdet i utstillingene hun anmelder. Tidlig i anmeldelsen skriver hun at hun hverken kjente til Neiden eller skoltesamer før hun ble spurt om å anmelde utstillingen. Som kontrast til anmeldelsen hennes, er flere av anmelderne i Museumsnytt først og fremst fagfolk på innholdet i utstillingene de skal vurdere. Anmelderen av utstillingen Homo Religiosus er ett eksempel (Klar for museet? MN nr. 1/2015). Utstillingen handler om religiøs praksis i Tromsø i dag. Anmelderen, som både er prest og phd-stipendiat i teologi, innleder med å knytte temaet for utstillingen opp mot aktuelle trender innen religionsvitenskap og teologi. Hun zoomer seg inn via egne faglige betraktninger.

Noen anmeldere trekker leseren rett inn i utstillingsrommet, som i denne innledningen: «Kult! Utbrøt jeg idet jeg kom inn i utstillingen på Kuben i Arendal» (Mye på spill i Arendal, MN nr. 1/2017). Utstillingen Propaganda – Plakatene til Nasjonal Samling 1933-1945 starter derimot med en lang metaforisk innsirkling. Tittelen på hele anmeldelsen er «Museal spagat»:

«I utgangspunktet er det ikke noe galt med noen av fotbekledningene. Men for det etterlatte inntrykket er det viktig at skoene i det minste er av samme slag. De fleste museer ønsker mer enn ett bein å stå på i sin formidling, og aller mest å fremstå som stødig. Men et par føtter med bakkekontakt kan stå for langt fra hverandre. Når det ikke finnes fellestrekk i museets uttrykk skapes ubalanse. Istedenfor fortellermessige og identitetsskapende grep, lar Justismuseet uttrykk og formidling sprike. Når man ser den pågående utstillingen Propaganda opp mot museets digitale satsning eller faste utstilling, blir denne ubalansen påtrengende. Den ene foten vet snart ikke hva den andre gjør, og dette utfordrer totalinntrykket av museet. Justismuseet er i ferd med å utføre en museal spagat.» (Museal spagat, MN nr. 1/2018)

Flere av anmeldere vurderer en utstilling opp mot resten av museet den er en del av, men denne anmelderen går lenger – han gjør det til et hovedpoeng i teksten. Først over halvveis inn i teksten får vi vite mer om den temporære utstillingen som anmeldelsen i utgangspunktet skal handle om.

Utstillingsspesifikk

Anmelderne i Museumsnytt skriver i ulik grad om utstillingsspesifikke grep. Selv om mange trekker frem grep de liker eller ikke liker, er det få som går langt inn i en problematisering av utstillingsgrepene som er brukt. Anmelderen av utstillingen Homo religiosus er blant de som reflekterer høyt rundt utstillingsmediet:

«Et grunnleggende spørsmål i møte med en hver utstilling er om det er gjort utstillingstekniske grep som tilfører publikum en ny erfaring som ikke ville vært mulig å oppnå utenfor utstillingsrommet, eller som ikke ville vært oppnådd om gjenstandene ble vilkårlig distribuert i et rom.» (Klar for museet?, MN nr. 1/2015)

Anmelderen finner et slikt kvalifiserende grep i denne utstillingen: For å høre og se mye av dokumentasjonsmaterialet som ble gjort i forbindelse med utstillingen, må publikum knele på en lav benk, som ved nattverdringen i kirken. Dette grepet overskrider i følge anmelderen tradisjonelle skiller mellom de som beskuer og de som beskues, mellom oss og dem og mellom religiøs praksis og metafysisk virkelighet. Gjennom dette lykkes utstillingen med å åpne et «konseptuelt rom» for å tenke om religion, skriver hun. Selv om denne anmelderen dvelte lenger over virkningen av et utstillingsspesifikt grep enn mange av de andre anmelderne, kunne hun ha fortsatt med å problematisere grepet ytterligere. Ikke alle religionene som presenteres i utstillingen har kneling som en del av sin religiøse praksis. Hva tenker hun om det? Og har noen reagert på det?

Det allerede refererte utropet «Kult!» utbrøt jeg idet jeg kom inn i utstillingen på Kuben i Arendal», var anmelderens spontane reaksjon da han entret utstillingen Krakket i Arendal 1886 – en fortiet historie. Begeistringen skyldtes at utstillingen delvis var utformet som spillet Monopol i stor skala. «Å fortelle historien om et spill med penger ved å konstruere et digert monopolspill er et herlig grep», skriver han. Men lenger ut i anmeldelsen blir det tydelig at design ikke er nok. Anmelderen er ikke fornøyd med helheten: Tekstene, som preges av et tørt og leksikalsk språk, står ikke i stil med lekenheten i designet, han opplever også strukturen i utstillingen som rotete, og skriver at utstillingen ikke utnytter den dagsaktuelle sprengkraften i tematikken.

Noen skriver også om fraværet av utstillingsspesifikke grep, som anmelderen av utstillingen Nettverksbyggeren Elsa Laula Renberg (Elsa Laula Renberg, nettverksbyggeren, MN nr. 3/2017). Hun skriver at utstillingen i for stor grad besto av tekster, gode og informative vel å merke, og at den var for ensidig utformet. Gjenstandene ble redusert til «et supplerende element i utstillingen».

Aktualitet

Flere av anmelderne vurderer en utstilling opp mot aktualitet. Noe som kan sees i sammenheng med museenes økende fokus på å være relevante samfunnsinstitusjoner. Som allerede nevnt mente anmelderen av utstillingen Krakket i Arendal 1886 en fortiet historie, at utstillingen ikke utnyttet sprengkraften i det dagsaktuelle temaet. Dette bidro til å trekke ned hans vurdering av utstillingen som helhet. Også anmelderen av utstillingen Hvem eier historien? spør seg om sprengkraften i materialet kommer til sin rett i utstillingen (Hvem eier historien, MN nr.2/2017). Anmelderne vil at det skal sprenge!

Motsatt ble den totale vurderingen av utstillingen Er det håp for havet? trukket opp på grunn av høy score på aktualitet (Plopp! MN nr. 3/2016). Utstillingen, som tematiserer forsøpling av havet, lykkes ifølge anmelderen i å skape engasjement for det aktuelle temaet, blant annet gjennom et utstillingsgrep der søppel fra Hvaler-kysten har blitt en del av utstillingsdesignet: «Lysten til å strandrydde vekkes allerede ved synet av revlen med plastflasker og ruser i knehøyde». Senere i teksten skriver han at «Utstillingens intense ubehagelighet gjør det vanskelig å forholde seg likegyldig til det hele, og museet oppnår ønsket effekt». Begeistringen over effekten av utstillingen overskygger utstillingens svakheter, som anmelderen velger å ikke dvele noe særlig over.

Men ønsket om å aktualisere kan også tøyes litt i lengste laget, ifølge anmelderne.

I utstillingen Solør-Hijab kunne publikum se en sammenstilling av tidlige tiders lokale hodeplagg og dagens hijaber (Tildekking til besvær, MN nr. 4/2016). Selv om anmelderen synes det var et interessant og tankevekkende grep å koble lokalhistorie opp mot dagsaktuell problematikk, synes han at for mange likheter er valgt, på bekostning av ulikheter.

Tekster

Ikke overraskende skriver mange om utstillingstekster; om hvordan de fungerer i seg selv som tekst, og om hvordan de fungerer i sammenheng med resten av utstillingen. Et tema som går igjen, er hvorvidt en utstilling svarer på det den lover i ingresstekst og utstillingstittel. Noen etterlyser også en tydelig ingress, eller et anslag, som hjelper de besøkende inn i utstillingen.

Det er langt på vei enighet om hva som gjør en utstillingstekst god. Korte og lettleste tekster trekkes frem som positivt, og omvendt trekkes lange og tunge tekster frem som mindre positivt. Anmelderen av en ny utstilling på Norsk Fiskerimuseum i 2015 roser utstillingstekstene. Han karakteriserer dem som lettleste, med korte setninger og gode ordvalg.  «Andre bør lære hvordan man skriver godt for voksne av Norges Fiskerimuseum», konkluderer han (Lukten av noe ekte. Synet av noe digitalt, MN nr. 4/2015).

At det å skrive gode utstillingstekster er et fag i seg selv, kommer godt frem i ordet «teksthåndverk», som brukes i anmeldelsen av utstillingen Krakket i Arendal 1886 – en fortiet historie. Anmelderen skriver at starten av fortellingen er «overlesset av leksikalsk bakgrunnsinformasjon og biografier, noe som vitner om slapt teksthåndverk». I følge ham mangler tekstene i utstillingen både struktur og tydelig fortellergrep. Han beskriver tekstene som informative, men uengasjerende, noe som danner en stor kontrast til det lekne Monopol-designet.

Flere av anmeldere vurderer tekst i forhold til tilgjengelighet. De fleste nøyer seg med å opplyse om hvorvidt en utstilling har tekst tilgjengelig på flere på språk eller ikke. Noen kommenterer at det kan bli mye tekst og visuelt rotete når tekstene skal være på flere språk. I anmeldelsen av utstillingen Skoltelandet derimot, der utstillingstekstene er tilgjengelig på hele fem språk, er anmelderen imponert over hvor lett det er å orientere seg i tekstene til tross for alle språkene.

Også valg av tegn kan påvirke lesningen av ord og tekst i en utstilling. Anmelderen av utstillingen Solør-hijab påpeker, i et parentes, at tittelen på utstillingen er skrevet uten anførselstegn eller spørsmålstegn. Tittelen kan fort leses deskriptivt, som at det faktisk finnes en hijab som kalles Solør-hijaben. Er det ok for et kulturhistorisk museum?

«Ordningsgrep»

Mange av anmelderne vurderer strukturen til en utstilling og hvilke «ordningsgrep» som er tatt i bruk9. Utydelig struktur trekker ofte ned helhetsinntrykket, spesielt når det gjelder utstillinger som er basert på et kronologisk fortellergrep. Anmelderne bruker ord som «rotete», «utydelig» og «forvirrende» når de ikke er fornøyd med ordningsgrepet i en utstilling. I anmeldelsen av utstillingen Plateomslag – vinylens comeback, skriver anmelderen at de ulike elementene i utstillingen kjemper om oppmerksomheten istedenfor å jobbe sammen som en helhet (Plateomslag som designobjekt, MN nr. 1/2016).

Anmelderen av Garborgsenteret peker derimot på fraværet av en rød tråd som noe positivt:

«Det er en bevisst strategi at brukeren ikke følger en rød tråd eller sluses gjennom trange ganger (det er IKEA, det), men snarere bedriver anarkistisk smaksprøving. På sett og vis er utstillingen like uensartet og åpen som Garborgene selv. Istedenfor å tvangsfore oss med informasjon, gir skråtthengende klosser i tak og gulv stikkord til den besøkende om emnet som berøres der du står.» (En ut-av-monter-opplevelseMN nr. 1/2013)

Denne utstillingen var vel og merke ikke basert på et kronologisk fortellergrep.

De fleste anmelderne vurderer form med utgangspunkt i innhold. Anmeldelsen av utstillingen Skoltelandet, derimot, spør seg om ikke formen kanskje har smittet over på innholdet i utstillingen. Hun karakteriserer utstillingen som en klassisk kulturhistorisk utstilling, som inneholder kronologisk historieformidling og beskrivelser av kulturelle særtrekk. Disse beskrivelsene bærer, i følge anmelderen, preg av en tradisjonell måte å representere urbefolkning på. Anmelderen tror ikke helt på fremstillingen, som føles gammeldags.

Teknologi

Noen anmeldere skriver om bruk av utstillingsteknologi og digitale løsninger i en utstilling. De fleste nøyer seg med å rapportere om hvorvidt en utstilling tar i bruk utstillingsteknologi. De færreste begir seg inn på en utdypende vurdering av hva utstillingsteknologi og digitale løsninger tilfører eller ikke tilfører en utstilling.

Anmelderen av utstillingen Supersonic Scientists, som handlet om det norske rockebandet Motorpsycho, er begeistret over et utstillingsgrep som er basert på det han kaller «digital brukerinvolvering» (Menighetsmøtet, MN nr. 5/2015). Her ble fans av bandet invitert til å være med å lage en spilleliste på en egen utstillingsblogg på nettet, spillelisten ble i neste omgang spilt av og vist på en vegg i utstillingen: «Med dette grepet viser Rockheim allerede i innledningen det tette båndet mellom Motorpsycho og tilhørerne», skriver han.

En tendens som peker seg ut er at anmelderne sjelden lar seg imponere over bruk av utstillingsteknologi i selg selv. En annen tendens er at bruk av utstillingsteknologi og digitale løsninger blir vurdert som dikotomiske kontraster til noe ekte, autentisk, fysisk eller seriøst. Som eksempelvis i denne overskriften: «Lukten av noe ekte, synet av noe digitalt».

Overskriften kan leses slik at det digitale sees som noe uekte. Hvor representativ er i så fall en slik holdning? Og hvor relevant er den med tanke på museenes økte fokus på immateriell kulturarv og kontekstualisering av samlingene?

Hvorvidt teknologien fungerer som den skal i en utstilling er det få som skriver om. Blant unntakene er anmelderen av utstillingen Norvegiska romá – norske sigøynere, som skriver om at lyden til en film som vises i utstillingen ikke er synkronisert i øreklokkene (Romás levende liv – eller et arkiv? MN nr. 2/2015) .

Lyd

Anmelderne skriver lite om bruk av lyd i utstillinger. Selv om enkelte anmeldere nevner at det er lyd i en utstilling, presiserer få nærmere hvilken lyd, og hva lyden tilfører. Anmeldelsen av allerede nevnte Supersonic Scientists var et unntak.

En opplagt forklaring på at anmelderne skriver lite om lyd er at lyd ikke inngår som en sentral del av utstillingen som skal anmeldes. Men det er ikke hele forklaringen. Anmeldelsen av utstillingen Homo Religiosus, for eksempel, skriver ingenting om lyd. Det til tross for at man både kan høre lydopptak fra gudstjenestene i de ulike trossamfunnene som utstillingen handler om, og mer kunstneriske bearbeidelser av lyd. Hva tilførte disse grepene utstillingen?

Detaljer, sanseinntrykk og publikumsobservasjoner

Ved siden av å beskrive overordnede utstillingsspesifikke grep kan beskrivelser av (estetiske) detaljer, samt observasjoner av publikum i en utstilling, bidra til å gi en anmeldelse både liv, romfølelse og tydelig karakter av å være en utstillingsanmeldelse, og ikke for eksempel en bokanmeldelse. Eksempler på slike detaljer kan være hvilken farge utstillingsveggene har, hvordan lyssettingen er, formen på montrene, størrelsen på veggteksten, lukt, bruk av lyd etc. Anmelderen av utstillingen Sølvskatten 1816 er, for å nevne et eksempel, beskriver både veggfargene i utstillingen og fargen på utstillingsteksten, som treffende nok var sølvfarget (Dugnaden som ble til tvang, MN nr. 5/2016). Beskrivelser som dette kan bidra til å skape visuelle bilder hos leseren. Men, som også nevnt under flere av de tidligere avsnittene, nøyer mange seg med å referere til slike detaljer uten videre utdypning eller refleksjon om hva de tilfører utstillingen eller opplevelsen av den. Anmelderen av utstillingen 1900-tallet! Gjenstander for det moderne livet går litt lenger i beskrivelsen av en detalj: «Samtlige av de eldste tingene er så hardt restaurert at de fremstår nære, ikke bare i rom, men også i tid», skriver han (Med smak skal historien skrives, MN nr. 5/2017).

Observasjoner av publikum i en utstilling kan også bidra til å gi en tekst liv og «romfølelse». Anmeldelsen av utstillingen Hvem eier historien? inneholder slike observasjoner:

Flanøren kan «gjøre» denne utstillingen på kort tid, men inntrykket var at flere besøkende brukte god tid rundt gjenstandene. Særlig er Fløyfjellstromma en begivenhet å få se, og her gir også en særegen utstillingsdesign og god lyssetting en betydelig merverdi. Storøyde barnehagebarn fortalte hverandre at tromma er «magisk».

Observasjoner som dette minner også leseren på den sosiale siden ved et utstillingsbesøk – man er sjelden alene i en utstilling, selv om man kanskje dro dit på egen hånd. Menneskers samspill i og med en utstilling bidrar også til helhetsopplevelsen.

Anmelderen av utstillingen Det eventyrlige fisket er den eneste som skriver om lukt: «Det er lukten i de gamle tørrfiskbodene som er det første som slår oss når vi går inn i museet og det siste som henger igjen når vi går ut», skriver han innledningsvis. Den lille setningen gir teksten mye liv. De færreste museer har begynt å jobbe med lukt som en del av sine intenderte utstillingsgrep. Men enn så lenge kan likevel anmeldere holde nesen åpen, og spørre seg i hvilken grad luktesansen virker inn på opplevelsen av en utstilling.

Sluttbetraktninger

Jeg har forsøkt å trekke frem eksempler på hva anmelderne skriver om, eller ikke skriver om, og hvordan de skriver. Eksemplene kan leses som eksplisitte og implisitte kriterier, eller som en identifisering av potensielle kriterier.

Som nevnt innledningsvis slipper Museumsnytt til anmeldere som kommer fra ulike fagområder. Noen er rutinerte skribenter, noen vet mye om utstillingsmediet og noen vet mye om innholdet i utstillingen som anmeldes. De beste anmeldelsene vurderer etter min mening både form og innhold, og opplevelsen av utstillingen som en helhet. Noen av anmeldelsene ligger nærmere omtale og referat enn kritiske vurderinger. Ikke alle anmeldelsene som i utgangspunktet har en kritisk tilnærming evner å vurdere utstillingen som helhet, som et samspill mellom form, innhold og opplevelse. Beskrivelser av (estetiske) detaljer og publikumsobservasjoner kan bidra til å tydeliggjøre teksten som en utstillingsanmeldelse, og derigjennom skille den fra andre typer anmeldelser.

Bruk av utstillingsteknologi nevnes ofte bare i forbifarten, uten reflekterende vurderinger av hva det tilfører en utstilling. Mange skriver at en utstilling inneholder «digitale skjermer», uten å beskrive eller vurdere innholdet på skjermene, hvordan det kommuniserer med andre elementer i utstillingen, om grensesnittet er estetisk innbydende og funksjonelt etc. Som om det er interessant i seg selv å vite om en tekst er trykt på vegg eller vises på en skjerm. Det samme kan sies om bruk av lyd. Disse tendensene kan henge sammen med at bruk av utstillingsteknologi og lyd fortsatt er relativt nytt for mange museer, og derigjennom kanskje også for anmelderne, og at vokabularet som kreves for å vurdere disse «nyvinningene» ikke er godt nok utviklet og differensiert. Som eksempel tyr mange til ordet «interaktivitet» så snart en utstilling har en skjerm, selv når skjermen ikke byr på mer interaksjon enn en veggtekst eller en gjenstand i et monter gjør.

Det er ingen lett oppgave å anmelde et så sammensatt medium som en museumsutstilling.

Anmeldelsene i Museumsnytt viser mange gode tilnærminger til oppgaven, men også at feltet bør utvikles videre dersom tekstene i enda større grad skal fungere som utstillingskritikk.


1. Prosjektet mottok nylig støtte fra Kulturrådet og Fritt ord.
2. Norendal (2017).
3. Dette er ikke første gang Museumsnytt setter fokus på utstillingskritikk. I 2013 initierte de prosjektet Kompetanseløft for anmeldelser av kultur- og naturhistoriske utstillinger. Siden da har tidsskriftet hatt utstillingsanmeldelse som fast post i hvert nummer. De hadde anmeldelser før det også, men mer sporadisk.
4.Ved Rockheim, det nasjonale museet for populærmusikk i Norge.
5. Som en avgrensning har jeg valgt å fokusere på anmeldelser av norske kulturhistoriske utstillinger, eller utstillinger med en tematisk eller kulturhistorisk tilnærming.
6.Anmelderne består av både kulturskribenter, museumsfolk, museologistudenter og fagfolk innen respektive fagområder.
7.Noen legger seg tett på utstillingstitlene, andre oppsummerer inntrykk og vurderingen, mens andre igjen leker seg med ordspill, doble betydninger og metaforer. Noen av overskriftene er laget av, eller i samarbeid med Museumsnytts redaktør.
8. Med innledning mener jeg de(t) innledende avsnittene/avsnittet i selve anmelderteksten, ikke eventuelle korte ingresser som forekommer i noen av anmeldelsene, som kanskje er skrevet av redaksjonen i Museumsnytt.
9. Sofie E. Jensen bruker betegnelsen «ordningsgrep» i artikkelen «Utstillingsanalyse af Form og Indhold» i Børrud, Hege Huseby & Pia Cederholm [red.]: Museumsutstillinger; Å forstå, skape og vurdere natur- og kulturhistoriske utstillinger (2017).  

Referanser:

Børrud Huseby, Hege og Pia Cederholm (red) (2017): Museumsutstillinger; Å forstå, skape og vurdere natur- og kulturhistoriske utstillinger. Del 3: vurdere.

Norendal, Signy (2017): «Kritikk av museumsutstillinger». Prosjektbeskrivelse til prosjektstøtte kunst- og kulturtiltak, Kulturrådet.

Museumsnytt (2013-2018).

 



Join the Conversation