museumsnyttlogo_554x
KronikkThe world is your oyster – et globalt gjenstandsmagasin

The world is your oyster – et globalt gjenstandsmagasin

En museumsbesøkende beveger seg søkende rundt i en sky av flere hundre svevende fotografier. Ansiktet hennes lyser opp: ”Der er jeg, jo!”

UTENRIKS-KORRESPONDENTEN: Marie Ørstedholm er sjefkurator på M/S Museet for Søfart, ekstern museums- og utstillingsrådgiver og tidligere utstillingsleder på Norsk Teknisk Museum. I denne spalten skriver hun om ting som rører seg i museumsverdenen, nært eller fjernt fra henne selv.

Hun betrakter vemodig seg selv som fireåring, klar til avslutningsball på samfunnshuset, kledd i sin fineste puss: mammas hjemmesydde matroskjole, arvet fra storesøster. Når hun er ferdig, vandrer blikket videre til alle de andre bildene av barn i matrosklær, som hun tar seg god tid til å oppleve. ”Det er jo rørende”, sier hun forsiktig. ”Plutselig er jeg en del av en stor barnematrosklubb som jeg ikke ante at eksisterte.”

Åh, husker du?

Skyen av fotografier som hun vandrer rundt i, er resultatet av innsamlingsprosjektet ”Bette Matros” som ble satt i gang av M/S Museet for Søfart tidlig i 2020. På det tidspunktet stod en stor spesialutstilling om maritim mote klar til å åpne, men da covid stengte verden ned, måtte vi ty til andre midler for å holde liv i utstillingen. Vi utnyttet den ufrivillige nedbremsingen til å rekke ut en hånd og be dansker om hjelp til å fortelle historien om en av de mest kjente maritime klestrendene: matrosklær.

En etterlysning ble lagt ut på sosiale, lokale og nasjonale medier, og responsen var overveldende: Det veltet bokstavelig talt inn bilder av barn i matrosklær, i tillegg til personlige historier om bildene. Resultatet var ny kunnskap om matrosklærnes lange kulturhistorie, en delsamling på over 500 fotografier i museets bildearkiv – og en liten, men engasjerende utstillingsopplevelse som utløste mange ”Åh, husker du …”-utbrudd da den åpnet sammen med den store utstillingen.

BETTE MATROS: Et av over 500 fotografier som ble samlet inn i 2020. Foto: M/S Museet for Søfart

Fjernfjernmagasin

Dette eksemplet er en påminnelse om at vi som museum aldri må la historiefortellingen vår begrense seg til det som finnes i museumssamlinger, biblioteker og arkiver. På Museet for Søfart snakker vi med glimt i øyet ikke bare om vårt nærmagasin og vårt fjernmagasin, men også om vårt fjernfjernmagasin: dine og mine og deres og våre loft og garasjer, kommodeskuffer og fotoalbum. Ting og fotografier, minner og erindringer som fortsatt finnes innenfor husets fire vegger og ikke er blitt musealisert eller sendt ut i det frie kretsløpet av varer.

SJØEN FORENTE DEM: Australske Lynette Lassen var 18 år da hun på en bytur i Melbourne møtte en dansk sjømann fra polarskibet NELLA DAN. De brevvekslet i to år, så dro hun til Danmark på besøk. Nå har Lynetta og Finn vært gift i 50 år. Dette bildet er tatt om bord på NELLA DAN i Melbourne i 1967. Det ligger ute på M/S Museet for Søfarts Facebook-side. Foto: Privat

Sjøfart er et internasjonalt emneområde. Mye foregår langt hjemmefra.

Det sier seg selv at det ute i verden, til enhver tid, befinner seg et uendelig hav (!) av fortellinger om dansk sjøfart som ikke er representert i våre samlinger og derfor ennå ikke er blitt fortalt.

Om sjøfolk som aldri vendte hjem igjen, som levde og døde der ute, som påvirket og ble påvirket av både menneskene de møtte, og stedene hvor de befant seg.

Må oppsøke historiene

For å finne disse historiene må vi oppsøke dem aktivt – der hvor de fortsatt utspiller seg. Dette gjorde vi i 2017, som ledd i arbeidet med en utstilling i anledning 100-årsmarkeringen for salget av de dansk-vestindiske øyer til USA. Museets egne samlinger var ikke tilstrekkelig til å kaste nytt lys over denne velkjente historien, så derfor reiste vi til det tidligere Dansk Vestindia (nå U.S. Virgin Islands) for å finne ut om det fortsatt finnes fysiske, menneskelige og strukturelle spor etter perioden under dansk eierskap, og om disse i så fall påvirker livet på øyene i dag. Vi snakket med lokale historikere, forskere, reiselivsfolk og vanlige innbyggere. Og snart dukket det opp både materielle og immaterielle spor, som senere skulle bidra til å sirkle inn problemstillingen for utstillingen Vestindien Revisited. I kølvandet på kuldampere og cruiseturister som ble vist samme år.

KLASSISK: To klassiske sjømannstatoveringer på Jørgens underarm. I 2017 utstyrte to av museets praksisstudenter seg med polaroidkamera og oppsøkte sjøfolk for å dokumentere fenomenet sjømannstatoveringer. Jørgen husker bl.a. at ”(…) vi gikk til de tatovørene som ga oss flest bayere”. Foto: Sille Gram

Rekken med eksempler på utstillingsprosjekter som er blitt til ved at vi har dratt på oppdagelsesferd i fjernfjernmagasinet og invitert inn nye stemmer, vokser for hvert år og vitner om en etter hvert integrert praksis her på museet. En praksis som fortsatt er i utvikling. I utstillingen I Love NELLA DAN fra 2021 ble historien om det unike samholdet på det legendariske polarskipet NELLA DAN fortalt utelukkende gjennom eiendeler og erindringer innsamlet fra tidligere besetningsmedlemmer.

Utstillingen oppsummerer de mange fordelene man får ved å aktivt oppsøke historiens aktører og invitere dem inn på museet som nye stemmer: Man får dypt personlig historie som både sjøfolk og folk uten seilererfaring kan relatere til; en flerstemthet og en høyere grad av representasjon som snakker til et bredere publikum; en mulighet til å dykke ned i emner som samlingene ikke dekker; en styrking av museets direkte forbindelse med den levende sjøfarten; samt en utvidelse av museets uoffisielle ambassadørkorps, hvor prosjekt etter prosjekt vokser i kraft av de menneskene vi inviterer inn i museets fortellerrom.

Endring i tenkning og praksis

Jeg skylder Norge en takk. Det var nemlig der, på min tidligere arbeidsplass Norsk Teknisk Museum i Oslo, med støtte fra statlige midler til museumsutvikling, at vi kastet oss ut i produksjonen av hot spots – små, raskt produserte utstillinger som tok opp aktuelle og gjerne vanskelige temaer. Hot spot-metodikken hviler på en rekke grunnprinsipper, hvorav særlig ett skal framheves her: Prosjektet skal utvikles i samarbeid med eksterne personer som har det valgte temaet tett innpå seg selv og eget liv.

Som museumsmenneske var det en åpenbaring å få oppleve hvor mye museets fortellerrom utvidet seg da vi åpnet opp for nye stemmer utenfra.

For oss som opplevde dette, skjedde det en merkbar endring i både tenkning og praksis.

Om et par år skal vi åpne helt nye faste utstillinger på museet. Et nytt utstillingsteam er i full gang med å tenke nytt rundt hvordan vi folder ut den maritime fortellingen. Teamet er så heldig å ha en nyansatt researcher om bord. Hun bruker all sin tid på å samle inn levende historie. Fra nåværende og tidligere sjøfolk, fra pårørende og etterlatte, hjemme hos folk, ute på skipene og langt hjemmefra. Bare ikke i magasinet.

UTGANGSPUNKTET: M/S Museet for Søfart åpnet i 2013 i en ny, arkitekttegnet underjordisk bygning. Motivet til den første utstillingsplakaten kan ses her. Dette kom inn via museets første etterlysning. Foto: M/S Museet for Søfart

Denne artikkelen stod på trykk i Museumsnytt nr. 2/22, der Marie Ørstedholm debuterte som spaltist i den faste spalten Utenrikskorrespondenten. Les flere faste spalter, kronikker og debattartikler.

Dessverre rekker vi ikke å digitalisere alle artikler, og anbefaler et abonnement. Slik holder du deg oppdatert på det store og mektige samfunnsfeltet museum er. Kontakt redaksjonen eller tekstallmenningen, der du også kan også kjøpe tidligere utgitte numre.

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Annonse