Søk
Close this search box.
Hold deg oppdatert - meld deg på vårt nyhetsbrev
KritikkSolid åpning for Skoltesamisk museum

Solid åpning for Skoltesamisk museum

 Utstillingen på Ä´vv Skoltesamisk museum i Neiden er viktig, oversiktlig og velkomponert, men ikke nyskapende, mener vår anmelder.

I juni i år, etter mange års utsettelse på grunn av byggetekniske problemer, åpnet endelig museet Ä´vv Saa´mi mu´zei – Ä´vv Skoltesamisk museum. Museet ligger i Neiden, en førti minutters kjøretur fra Kirkenes langs E6 som slynger seg gjennom kystlandskapet. Museumsbygningen er et stillferdig bygg i tre som glir inn mellom bjørketrærne. Det roper ikke på oppmerksomhet, men tar godt i mot deg hvis du velger å gå inn.

VELDIG ULIKE MÅLGRUPPER

Jeg hadde aldri hørt om verken Neiden eller Skoltesamer før jeg ble spurt om jeg ville anmelde basisutstillingen i det nye museet. Jeg hadde heller ikke vært i Finnmark før. Jeg antar at dette er ganske representativt for den ikke-samiske delen av Norges befolkning, og nevner det fordi uvitenheten dermed vil kunne prege den ene store gruppen av besøkende; turistene. Mens den andre store gruppen besøkende, de som bor i området eller selv er av skoltesamisk slekt, vil kjenne historien som fortelles mye bedre og kanskje personlig. De to gruppene har svært ulike behov, og å tilfredsstille begge er en stor utfordring. Jeg var derfor veldig nysgjerrig på hvordan museet håndterte dette. Hvem var denne utstillingen for?

PIR II: Museumsbygningen er tegnet av Pir II arkitektkontor og sto ferdig i 2009. FOTO: Ä’VV SKOLTESAMISK MUSEUM
PIR II: Museumsbygningen er tegnet av Pir II arkitektkontor og sto ferdig i 2009. FOTO: Ä’VV SKOLTESAMISK MUSEUM

Utstillingen handler om skoltesamisk kultur og historie og består av tre deler. Først får man en introduksjon med historisk bakgrunn og en kort innføring i skoltesamisk kultur og samfunn, samt litt informasjon om hvor mye av dette som er levende i dag. Deretter kommer man inn i et rundt rom som tar for seg et helt år i den skoltesamiske kulturen. Det er her hovedtyngden i utstillingen ligger. Rommet er både et tematisk og arkitektonisk høydepunkt, med plass til å samle en større gruppe. Siste del av utstillingen gir en kronologisk presentasjon av viktige historiske begivenheter som har påvirket skoltesamene og man blir presentert for FNs erklæring for urfolks rettigheter.

SOLID OG OVERSIKTLIG

Jeg vil karakterisere utstillingen som en klassisk kulturhistorisk utstilling. Den består av tekster, fotografier og gjenstander og har fokus på kronologisk historieformidling og beskrivelser av kulturelle særtrekk. Utstillingen er elegant designet og den har en veldig god oppbygning og fysisk struktur. Som publikum har man hele tiden god oversikt over utstillingen som helhet, samtidig som den ikke virker for liten.

Jeg vil karakterisere utstillingen som en klassisk

kulturhistorisk utstilling.

Det estetiske uttrykket preges av de mange fotografiene, både svart-hvitt og fargebilder, men også av mange gjenstander med god synlighet. Tekstene er korte og velskrevet. At man har valgt å trykke alle tekster på fem forskjellige språk – skoltesamisk, norsk, finsk, russisk og engelsk – har kanskje vært et fruktbart benspenn for å få tekstene korte. Jeg er imponert over hvor lett det er å orientere seg i dem på tross av alle språkene.

NEIDENELVA slynger seg gjennom rommet, og dokumentene utstedt av Russlands tsarer avslutter utstillingen sammen med Natalia Helene Malin og Petter Andreas Enbusks bryllupsantrekk fra 1934. FOTO: HEGE HUSEBY
NEIDENELVA slynger seg gjennom rommet, og dokumentene utstedt av Russlands tsarer avslutter utstillingen sammen med Natalia Helene Malin og Petter Andreas Enbusks bryllupsantrekk fra 1934. FOTO: HEGE HUSEBY

Det er sjelden jeg ser nyproduserte utstillinger i dag som har en så klassisk form og verken inneholder interaktive elementer, personlige historier eller tegn på at den skoltesamiske befolkningen har vært med på å lage utstillingen (det kan de godt ha vært, selv om det ikke synes i resultatet). Dette er ellers sterke trender innen utstillingsutvikling i dag. Jeg savnet ikke interaktive elementer. Personlige historier fra skoltesamer i dag skulle jeg derimot gjerne ha hørt, men ettersom utstillingen er såpass velkomponert tyder det på at de som har laget den er noen som tør å velge. Fravalget av stemmene er derfor mest sannsynlig en velbegrunnet beslutning. En solid basisutstilling er et godt sted å starte for et museum og dette er rett og slett godt utstillingsfaglig håndverk.

FØLELSEN AV NOE VIKTIG

Det sterkeste inntrykket fra utstillingen kommer imidlertid ikke fra design eller måten innholdet er formidlet på, men fra følelsen av at dette er viktig. Det er så mange alvorlige temaer som er viklet sammen i denne historien. Det handler om urbefolkning, om nasjonalisme, om storpolitiske konflikter med Russland, om tilgang til naturressurser og hvordan det er å leve i et grenseområde. Og det er her jeg savner de personlige stemmene og individene. Hvordan var det og er det å leve i dette? Å representere minoriteter og urbefolkning på museum er ingen lett øvelse. Bare navnet kan skape problemer. Opprinnelsen til ordet skoltesame er omdiskutert, men etter det jeg har forstått oppsto det som en nedsettende navn. Siden har det gått inn i språket og har blitt den betegnelsen som brukes for å skille denne samiske befolkningen fra andre østsamiske grupper.

Det er så mange alvorlige temaer som er viklet sammen i denne historien

Befolkningen selv kaller seg Saa´mi, men bruker betegnelsen skoltesame i møte med andre. Den klassiske formen på utstillingen har kanskje smittet litt av på innholdet, og viser en ganske tradisjonell representasjon av en urbefolkning. Skoltesamene presenteres som et folk som lever i pakt med naturen, som en gruppe uten markante individer og som politisk passive. Det tror jeg ikke helt på og det føles litt gammeldags. Det som særlig får meg til å føle at noe mangler er at helt til slutt i utstillingen er det stilt ut flere brev utsted av russiske tsarer som bekrefter skoltesamenes rettigheter i området. Det bryter litt med fortellingen som formidles i resten av utstillingen om skoltesamene som et politisk passivt naturfolk som ikke hadde kontakt med resten av verden. Jeg ble i hvert fall nysgjerrig, for brevene beviser jo at alt det storpolitiske ikke bare skjedde langt over hodene på dem. Hvordan fikk skoltesamene tak i disse dokumentene? Hadde de møter med Tsaren eller hans folk? Hvem dro til hvem? Og hvordan oppbevarer man så viktige papirer når man flytter mellom forskjellige boplasser i løpet av året? Jeg skulle ønske at utstillingen ga flere svar på denne typen spørsmål. Samtidig er jo nysgjerrighet et veldig positivt resultat av en utstilling. Det er sjelden jeg går ut av en utstilling med så mange spørsmål og samtidig en så sterk følelse av at jeg faktisk har fått helt ny kunnskap om noe som er viktig. Sånne utstillinger skulle jeg ønske at jeg så oftere.

ET MINNESMERKE I ET LEVENDE HUS?

Utstillingen alene fremstår mest av alt som et minnesmerke over noe som er borte. Den skoltesamiske befolkningen ble hardt rammet av krigene på begynnelsen av 1900-tallet, og særlig de påfølgende grenseendringene mellom Finland og Sovjetunionen.

SKOLTEBASKEN: Utstillingens begynnelse og slutt blir elegant bundet sammen av skoltebasken, en båt fra 1800 tallet brukt i Pasvik. Skoltesamene flyttet mellom flere faste boplasser. Båten var viktig under flyttingene og særlig i forbindelse med fiske. FOTO: Ä’VV SKOLTESAMISK MUSEUM
SKOLTEBASKEN: Utstillingens begynnelse og slutt blir elegant bundet sammen av skoltebasken, en båt fra 1800 tallet brukt i Pasvik. Skoltesamene flyttet mellom flere faste boplasser. Båten var viktig under flyttingene og særlig i forbindelse med fiske. FOTO: Ä’VV SKOLTESAMISK MUSEUM

De siste årene er det gjort mye arbeid for å redde det som er igjen av kulturen og språket, noe dette nye museet også vitner om. I tillegg til den faste utstillingen rommer museet også et inngangsparti med billettluke, butikkområde og plass til mindre særutstillinger og arrangementer. Her kommer den levende skoltesamiske kulturen mer til uttrykk og jeg regner med at basisutstillingen løpende vil bli nyansert og fordypet i forskjellige særutstillinger og arrangementer. På denne måten klarer museet forhåpentligvis å dekke både turistene og de lokales behov. Turistene får en oversiktlig og velfungerende innføring, mens lokalbefolkningen vil kunne bruke museet som et levende hus og samlingssted.

Oversiktlig og flott innføring  i skoltesamenes kultur og historie med nasjonalt perspektiv.

Savner mer om skoltesamenes relasjon til andre folk og flere historier med skoltesamene som aktive aktører med meninger

 

ANMELDT: Skoltelandet
STED: Skoltesamisk museum i Neiden, Finnmark Del av Tana og Varanger museumssiida
TID: Permanent utstilling. åpnet 16. juni 2017
LAGET AV:
Museumsleder: Honna Havas
Utstillingsarkitekt: Yngvar Julin
I samarbeid med: Grafisk designer Martin Skulstad

 

]ANMELDEREN:

Hege B. Huseby
Hege B. Huseby

Hege B. Huseby er selvstendig kurator, skribent og kulturformidler
www.hegebhuseby.no

 

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Annonse
Annonser