Vi diskuterer mange og viktige saker i Museums-Norge, som samtidsrelevans og bærekraft, medvirkning, dialog og digitalisering. Men snakker vi nok om utstillinger?
Kan åpne og lukke
De siste årene har det vært langt større fokus enn tidligere på kritikk av nye utstillinger. Her i Museumsnytt har antallet anmeldelser økt betraktelig, og det er et engasjement rundt hva slike tekster skal inneholde. Dette er flott og en gledelig utvikling. Samtidig savner jeg flere samtaler rundt fortsettelsen.
For jobben er ikke gjort når utstillingsåpningen er over og en eventuell kritiker har dratt.
Det er da det starter. Det er da enkeltpersoner møter utstillingene, og det er da museumsansatte tilrettelegger for at nye historier skal skapes, gjennom verksteder, omvisninger, dialoger og arrangementer. Det er først når utstillingen har vært i bruk en stund, når ulike prosjekter er testet og enkeltpersoner og grupper har entret og forlatt, at de ansatte kan gjøre seg opp noen tanker rundt hva som fungerte og ikke.
Selv har jeg blitt veldig opptatt av at noen utstillinger åpner og andre lukker for nye fortellinger, slik at mennesker med ulike bakgrunner kan knytte seg til dem.
Viktig formidling
For en tid tilbake fylte mange av oss ut den årlige museumsstatistikken til Kulturrådet/Kulturdepartementet. Under feltet formidling ble jeg overrasket over at vi kun skulle rapportere på medvirkning og digitalisering. Det handlet om podcaster, formidlingsapper, digital formidling og sosiale medier, mens fysiske møter på museenes viktigste formidlingsarena var totalt fraværende. Jeg mener selvsagt at digital formidling er viktig, og at det er et felt der mange av oss har et stort forbedringspotensial. Samtidig kan fokuset i årets rapportering gi et inntrykk av at det er dette vi nå skal drive med.
Men er det ikke også sentralt at vi arbeider med å videreutvikle museenes viktigste formidlingsmedium, den tredimensjonale utstillingen?
Etter to år med covid-19, der mange har sittet ved skjermer både i arbeid og i fritid, er det ikke tvil om at savnet har vært stort etter å møtes på fysiske arenaer. Museumsutstillingen er en slik arena og fyller et behov hos mange til å undres, lære, nyte og engasjeres. Samtidig er det viktig at vi ikke tar museumsutstillingen for gitt, at vi tenker at dette er noe vi kan, mens videreutvikling skal skje innenfor andre medier.
Et spennende og krevende medium
Museumsutstillingen er et spennende, men også krevende medium. Det finnes en rekke dilemmaer; som ønsket om å skape atmosfære og engasjement, samtidig som innholdet skal gi mening og være tilgjengelig for alle. Autentiske gjenstander gir sanselige opplevelser, men sikring knyttet til tyveri og klima skaper ofte mer distanse enn vi ønsker. Og utstillingen skal gjerne stå en stund. Den skal engasjere og fungere når IT-utviklere og kunstnere for lengst er forsvunnet til nye arbeidsoppgaver og arenaer.
Jeg mener vi bør snakke mer om disse dilemmaene – og alle de spennende mulighetene museumsutstillingen som formidlingsmedium gir. Ikke minst må museer rundt i hele landet få mulighet til å drive utforskende utstillingsarbeid. Det er kun da vi kan komme videre og være aktuelle også for nye generasjoner.
Kronikken står på trykk i papirutgaven av Museumsnytt, nr 2 22. Kontakt redaksjonen for abonnement (kr 400,- pr. år).
Les andre kronikker her.