Sikkerhet i museer – en balansekunst

Sikringsarbeidet ved norske museer har lenge vært preget av interessekonflikter og avveininger. De nye museene i Oslo representerer en mulighet for ideell balanse mellom formidling, tilgjengelighet og sikkerhetshensyn.

Mann som står inni en røntgenportal under utpakking

Edvard Munchs kunst har vært mål for en rekke tyverier i Norge, deriblant gjentatte ganger fra Munchmuseet og Nasjonalgalleriet. Avsløringer om oppsiktsvekkende sikkerhetsmangler har fått kritikere til å hevde at museene har sviktet i forvaltningen av Munchs kunst. At samlingene var dårlig sikret er det bred enighet om. Hvorfor sikkerheten var mangelfull og relevans for sikring i dagens museer er imidlertid sjeldent gjenstand for diskusjon.

Sikkerhet i museer må ta høyde for trusler som ulykker, naturkatastrofer, terror og hærverk i tillegg til tyveri og ran. Spørsmålet om hvor langt museer skal gå for å sikre sine samlinger er komplekst. Situasjonelle sikkerhetstiltak som barrierer, metalldetektorportaler, uniformerte vakter, alarmer, kameraer osv. kan være effektivt i å forhindre tyveri, men virke negativt på de besøkendes opplevelse. Fysisk sikring kan dessuten gjøre fremstøt mer voldelige ved at kriminelle eskalerer sin innsats.

Det er underskudd på empiriske studier av sikkerhet rundt kunstsamlinger, dels fordi det er problematisk å diskutere åpent informasjon som er konfidensiell og sensitiv. En ny studie har undersøkt risikohåndtering i Munchmuseet og Nasjonalgalleriet i forkant og etterkant av Munch-tyveriene. Intervjuer med ansatte viser at interessekonflikter i samarbeidet mellom profesjoner i museene har vesentlig innvirkning på beslutninger knyttet til sikkerheten rundt samlingene.

Mulighet gjør tyv

Omfanget av registrerte tyverier av Munchs kunst i Norge er bemerkelsesverdig gitt at tyver typisk stjeler kunst som er lite gjenkjennelig og som lett kan omsettes (Bailey, 2004). Tyveriene er dessuten usedvanlige med tanke på hvor lett det tilsynelatende har vært å stjele disse nasjonalskattene. Kriminalitet har mange årsaker. Ett kjent perspektiv innenfor kriminologien er Rutineaktivitetsteorien (Cohen & Felson, 1979) som representerer et mulighetsperspektiv på kriminalitet. Teorien tilsier at tre faktorer må være tilstede for at en kriminell handling skal inntreffe: en motivert gjerningsperson, et egnet mål og fravær av voktere. Dersom de to første møtes i tid og rom, uten noen eller noe til å beskytte målet, kan kriminalitet forekomme. Ved å anse potensielle gjerningspersoner som ‘rasjonelle aktører’ (Cornish & Clarke, 1986) hvis adferd styres av kost/nytte vurderinger, tilsier et slikt perspektiv at kriminalitet kan forhindres ved å gjøre handlingen mer vanskelig og risikabel å gjennomføre, eller mindre lønnsom.

Mens myten om kunsttyverier som mesterlige «gentleman crimes» er seiglivet (Mackenzie, 2005) gir Munch-tyveriene ingen støtte til denne stereotypen. I stedet har mangelfull sikring lagt forholdene til rette for motiverte gjerningspersoner og gjort kunsten til et egnet mål. Fra Munchmuseets side har tyveriene blitt forklart med manglende bevilgninger til vedlikehold og sikring. En ytterligere forklaring synes å være svikt i balansen mellom hensynet til tilgjengelighet og kunstformidling på den ene siden, og sikring på den andre siden.

Tilgjengelighet vs. sikkerhet

I 1950-, 60- og 70-årene hang bilder signert Munch og andre prominente kunstnere nærmest usikret i studenthybler, sosialkontorer og andre offentlige bygg i Oslo. I ettertid fremstår plasseringen uforsvarlig og bilder gikk tapt i denne perioden. Plassmangel i Munchmuseet var en viktig grunn til utlånet. Et annet motiv var at museet, i et forsøk på inkludering og som et «eksperiment i kunstformidling», ønsket å gjøre kunsten tilgjengelig også for de i befolkningen som ikke var typiske museumsgjengere. Avgjørelsen kan derfor ses som et ledd i oppfylling av museets mandat om å nå flest mulig og stimulere kunstinteresse. Den kan også tolkes som en kontring av den utbredte oppfatning om kunst som noe som er reservert for de privilegerte i samfunnet, som er én forklaring på hvorfor kunstkriminalitet gis lav prioritet hos politiet (Clarke & Szydl, 2017). Dessverre feilet man i å samtidig bevare kunsten.

Reaktiv tilnærming

Likeledes har man prioritert tilgjengelighet på bekostning av sikkerhet inne i museene. Museene viser en reaktiv fremfor en proaktiv tilnærming til risikohåndtering ved at sikkerheten har blitt skjerpet i etterkant av hendelser. For eksempel førte tyveriet av kobberplaten til Pubertet fra Munchmuseet i 1972 til garderobeskap for besøkende, flere vakter og regelmessig sjekk av at samlingen er intakt. Etter tyveriet av Vampyr i 1988 ble trepaneler og glassvinduer erstattet av betong. Tyveriet av Portrettstudie i 1993 fra Nasjonalgalleriet førte til sikkerhetskameraer i alle rom og regelmessig kontroll av verkene. Tyveriet av Skrik i 1994 medførte at Nasjonalgalleriet begynte å plassere verdifull kunst vekk fra vinduer og trapper og satte nytt innbrudds-hemmende glass i vinduene. Ranet av Skrik og Madonna fra Munchmuseet i 2004 ga metalldetektor- og røntgenportal ved inngangen, glasspaneler fra gulv til tak foran de viktigste verkene, strengere regler for adgang til magasinene m.m.
Ingen tyverier har vært registrert ved de to museene etter 2004, noe som tyder på at skjerpet sikkerhet har forhindret nye tyverier. Derimot ser offentliggjøring av sikkerhetsmangler og krass kritikk ut til å ha forårsaket en til dels kontraproduktiv respons ved Munchmuseet. Informanter beskriver nye sikkerhetstiltak som hysteriske. Ikke bare gikk de negativt utover opplevelsen til besøkende og gjorde arbeidsforholdene vanskelig for de ansatte. Fordi tiltak ble implementert uten en kompetent risikovurdering som kartla hvilke konkrete trusler museet kunne være utsatt for som grunnlag, betviles hensiktsmessigheten ved flere av sikringstiltakene. Noen av de mest inngripende tiltakene ble senere fjernet.

Sikkerhet er et kompromiss

Sikringsfaget utvikles kontinuerlig og museene er dyktigere i å balansere tilgjengelighet, formidling og sikkerhet i dag. Men fremdeles utfordres hverdagen av slike konkurrerende hensyn. Museer er profesjonelle organisasjoner der ansatte med unike ferdigheter forventes å samarbeide i en kompleks kollektiv prosess, og hvor profesjoner utøver betydelig innflytelse over eget og andres arbeid (Mintzberg, 1989). Kuratorer, konservatorer og sikkerhetspersonell m.fl. utøver, gjennom sitt respektive ansvar, ulikt og delvis motstridende press på sikkerhet. En informant oppsummerte samarbeidet slik: «Konservatorene er opptatt av at kunstverket har det bra. Kuratoren er opptatt av at det ser bra ut. Sikkerhet av at det er sikkert». Oftest oppstår det uenighet mellom kuratorer og sikkerhetspersonell. Løsningen blir gjerne et kompromiss som ingen er helt fornøyd med, men som alle kan leve med.

Tyveriene er en effektiv påminnelse for alle om hvorfor sikring er nødvendig. Likevel utrykker mange engstelse for at «flyplass-sikkerheten» som ble resultatet ved Munchmuseet skal bli normen i de nye museene. Mye fokus på sikkerhet kan gi en økt følelse av usikkerhet og ønsket om diskré løsninger er tydelig. Som steder ment for stille refleksjon og inspirasjon trenger kunstmuseer skreddersydde sikkerhetsløsninger som ikke undergraver slike hensyn. Åpningen av nye museer i 2020 og 2021 representerer en mulighet for ideell balanse mellom sikkerhet og tilgjengelighet og markerer en ny æra i forholdet mellom Norge og en av våre mest avholdte kunstnere, Edvard Munch.


Referanser

Bailey, M. (2004). ‘Why Steal a Masterpiece?’. Apollo Magazine.
Clarke, C. M., & Szydl, E. J. (2017). Stealing History: Art Theft, Looting, and Other Crimes against Our Cultural Heritage. Lanham: Rowman & Littlefield.
Cohen, L. E., & Felson, M. (1979). ‘Social Change and Crime Rate Trends: A Routine Activity Approach’. American Sociological Review, 44(4), 588-608.
Cornish, D. B., & Clarke, R. V. G. (1986). The Reasoning Criminal: Rational Choice Perspectives on Offending
Mackenzie, S. (2005). ‘Criminal and Victim Profiles in Art Theft: Motive, Opportunity and Repeat Victimization’. Art Antiquity and Law, x(4), 353-370.
Mintzberg, H. (1989). Mintzberg on Management: Inside Our Strange World of Organizations. New York: Free Press.


 

 

Foto: UiO

Siv Rebekka Runhovde

Artikkelforfatteren er forsker ved Politihøgskolen i Oslo og har nylig gjennomført en studie om kunst- og kulturminnekriminalitet. Denne artikkelen er en omskrevet og forkortet versjon av en artikkel som snart blir publisert i Journal of Risk Research om risikohåndtering i Munchmuseet og Nasjonalgalleriet i forkant og etterkant av tyverier av Edvard Munchs kunst. Runhovde kan kontaktes på e-post ved interesse for den vitenskapelige artikkelen: Siv.Rebekka.Runhovde@phs.no

 

 



Join the Conversation