Samfunnsrolle, sier du? Og hva betyr så det?

Lite gjør en samfunnsrolleentusiast som meg mer lykkelig enn å se og høre begrepet samfunnsrolle alle steder. I strategiplaner, på nettsider, i foredrag og taler. Det er ikke grenser for hvordan museums-Norge vil fylle samfunnsrollen sin i dag.

Samfunnsrolle

Men akkurat dette begynner nå også å bli en utfordring. For hva er hensikten med et begrep som er så utvannet at det omfatter alt og ingenting?

En målrettet fornyingsprosess

Som profesjonsetiker har jeg lest det meste om temaet; fra politiske dokumenter og Kulturrådets notater, programutlysninger og nyeste museumsundersøkelser til kronikker, avisartikler og enkelte strategiplaner. Samfunnsrollen handler om dreiningen fra det hegemoniske, ekskluderende mot det demokratiske, inkluderende, og den tar utgangspunkt i mennesker og deres samhandlinger.

Mens samfunnsoppdraget er noe man får, er samfunnsrolle noe man tar; altså en aktiv beslutning om å forandre noe, forsøke noe nytt, utfordre tidligere grenser og begrensinger. Med andre ord en målrettet fornyingsprosess, og noe som kan gjøres på utallige måter. Lenge var fokuset på arbeidet med ubehagelige, tabubelagte, kontroversielle temaer i de såkalte BRUDD-prosjektene. Så ble tilnærmingen bredere gjennom utlysningene av de to flerårige samfunnsrolleprogrammene 2015-2017 og 2018-2020, selv om man holdt fast ved sentrale aspekter og utvikling av ny metodikk. Tydelige krav i tilskuddsbrev og økende impulser fra utlandet gjorde det enda enklere å ta grep og oppdage hvor mange muligheter museer har til å bli åpne, demokratiske og inkluderende institusjoner.

Å fylle et begrep med innhold

De fleste museene har forsøkt seg frem, hvert på sin måte. Kulturrådets museumsundersøkelse 2018 viser at det å fylle samfunnsrollen for noen innebærer å mene noe, å ta parti og å være tydelig på verdiene man støtter opp under. Andre legger i det å jobbe sammen med for dem nye grupper; ungdommer, frivillige eller sponsorer. Eller å forske på noe eller på en måte som man ikke har prøvd tidligere. For andre står fortsatt samfunnsaktuelle, vanskelige eller utfordrende tema i fokus. Andre igjen legger vekt på å gjøre sine samlinger tilgjengelige for flere, la eksterne slippe til, mene noe om gjenstander, ta på dem, utstille dem. Noen lager formidlingsopplegg, der publikum følges tett. Andre lager digitale løyper i byer som enhver kan oppleve på egen hånd. Dette er en salig blanding av tema, konsepter, arbeidsområder, metodeutvikling og -utprøving. Og alt dette faller under paraplybegrepet samfunnsrolle, dersom vi holder oss til den vide definisjonen vi bruker i dag.

Ulik grad av forankring

Det viktigste vi har oppnådd er bevisstgjøringsprosessene innad i institusjonene – om de har funnet sted. Det er stor forskjell på å bruke begrepet løst og nokså svevende, fordi politiske føringer tilsier det eller fordi det er noe alle andre gjør, og på det å gå grundig inn i interne diskusjoner om hva institusjonen skal stå for og hvor langt man kan eller vil strekke seg i fornyingsprosessen. Et sentralt spørsmål er altså om det har funnet sted reelle holdningsendringer innad i museet, i ledelsen og blant de ansatte. Om man vet nokså nøyaktig hva man vil gjøre, hvordan man vil gjøre det og hva som er grunnene til det. Kommuniserer man dette tydelig utad, slik at også omverden vet hva den kan forvente av museet? Hvis svaret er ja, er vi virkelig på riktig vei. Hvis svaret derimot er nei, bør man ta de interne rundene, seriøst og grundig. For det merkes godt hvor forankret en strategi egentlig er, og om man har kapasitet og vilje til å følge opp. Det er lett å ville gape over for mye samtidig. Det trengs engasjerte ansatte, nok tid og et konkret, realistisk mål for å lykkes.  Uavhengig av graden av intern forankring har vi nå kommet så langt at det er heller regelen enn unntaket at man ønsker å fylle en samfunnsrolle. De fleste nye prosjektene har tankegangen i seg, uansett om de handler om forskning, formidling eller samlingsforvaltning. I den nye kulturmeldingen, Kulturens kraft – kulturpolitikk for framtida, finner man begrepet én eneste gang, i overskriften Kunstens samfunnsrolle. Samtidig gjenspeiler hele kulturmeldingen i enda større grad enn tidligere at museer bør jobbe med flest mulig mennesker for flest mulig mennesker, være tilgjengelige, åpne og transparente i alt vi gjør. Samfunnsrollebegrepet nevnes nok ikke fordi det gjennomsyrer mer eller mindre alt.

Behov for nye definisjoner

Jeg mener at vi bør ta dette som et gledelig signal om at fornyingsprosesser er godt i gang på de aller fleste museer, og at vi nå bør begynne å sortere og skille konsepter, tema og metoder fra hverandre. Samfunnsrollebegrepet bør redefineres, konkretiseres og innsnevres for å få en reell mening igjen, og andre begrep bør tas i bruk for å beskrive mer konkret fornyingsprosessen og «det nye» ved museet eller i prosjektet. Jobber man med andre metoder? Fokuserer man på en annen gruppe besøkende? Har man spesialisert seg på det vanskelige, tabubelagte? På inkludering eller mangfold? Vil man være en aktivist med en tydelig mening? Ofte er det en blanding, men noe bør man ha definert som hovedmål. Det er dette som bør komme frem i strategiplaner, på nettsider, i foredrag og taler, og helst med andre ord enn samfunnsrolle

Kathrin Pabst

Kronikkforfatteren Kathrin Pabst, phd. er leder i fagseksjonen ved Vest-Agder-museet IKS