Romás levende liv – eller et arkiv? 

Rom er et reisende folk, som i liten grad samler gjenstander.

ASSIMILASJON: Dokumentasjon av norsk assimilasjonspolitikk er fremstilt i et rom malt som det norske flagg – et effektfullt grep. Foto: Cecilie Skjerdal

Parallelt med at Holocaustsenteret utarbeider en rapport om hvordan nesten hele den norske rombefolkningen ble utryddet under andre verdenskrig, åpner Interkulturelt Museum (IKM – del av Oslo museum) utstilling om den minste av Norges nasjonale minoriteter. Her benyttes multimedia for å løse utfordringene med lite materiell kultur. Grepet fungerer godt. Det som møter de besøkende er et multimedialt arkiv, hvor den estetiske opplevelsen er underordnet kompetansebyggingsperspektivet. Ved inngangen presenteres du for den ambivalens som preger forholdet mellom rom og majoritetsbefolkningen. Først en filmsnutt av en dansende kvinne i fargerik kjole som fades over til romflagget med hjulet, symbolet på roms reisende liv. Mange ser på rom som et eksotisk folkeslag. I film og litteratur er kvinnene ofte fremstilt som mystiske skjønnheter. Deretter et sort-hvitt bilde av lekende rombarn ved en campingvogn, omgitt av nordmenn som betrakter dem på avstand. Lamellveggen bak bildet skaper assosiasjoner til dyrepark og bur. Det er neppe tilfeldig. Rom er alltid omtalt som “dem”, de er aldri del av “oss”.

RUNDT BORDET: Ved hjelp av en prosjektor i taket, inviteres du til “å sitte rundt bordet” og lytte til samtaler mellom kurator og rom. Viktige begreper og trekk ved romkultur forklares og drøftes. Foto: Cecilie Skjerdal
RUNDT BORDET: Ved hjelp av en prosjektor i taket, inviteres du til “å sitte rundt bordet” og lytte til samtaler mellom kurator og rom. Viktige begreper og trekk ved romkultur forklares og drøftes. Foto: Cecilie Skjerdal

Samtaler om tradisjoner

En del av lokalet er viet tradisjoner knyttet til kjønnsroller, ekteskap og klassifisering. Estetisk sett fremstår denne delen litt skoleprosjektaktig med chiffondraperier og et gammelt dukkehus. Den gir likevel mulighet for et innblikk i deler av den norske romkulturen som få kjenner. Her er det mest spennende pedagogiske grepet ved utstillingen: runde bord hvor den besøkende kan lytte til samtaler der kurator opererer som en representant for alle uvitende ikkerom. Ved hjelp av klosser som plasseres i en boks, blir man del av en multimedial fremstilling av roms forklaringer av sine tradisjoner, og dermed får den besøkende kjennskap til endringer fra en generasjon til neste. Samtalene gir en påminnelse om at ingen kultur er statisk. Museet har som mål å gi en forståelse av rom som en minoritet med egne, verdifulle tradisjoner. I en annen del av lokalet drøftes blant annet roms rettigheter som nasjonal minoritet rundt et bord. Samtalene gir mulighet for å lære om romgruppens indre liv. Det er uklart om de sorte veggene og spotbelysningen her er for å skape museal lyssetting i en ellers dokumenttung utstilling.

Holocaust og assimileringstiltak

Mer passende er det at romás holocaust, Porajmos, fremstilles i et mørkt rom hvor man først møtes av et bilde av norske rom som i 1934 ble avvist fra Norge og senere endte i Auschwitz. Det er óg et godt utstillingsgrep at historien om assimileringstiltak og norsk lovgivning for å begrense romkultur vises i et område malt som det norske flagg. Rom kom til Norge i 1860-årene, da nasjonsbygging og en enhetlig norsk identitet var viktig. Møtet

RADIOOPPTAK: I små rom bak lukkede dører kan du gå gjennom flere timers lydog filmopptak. Foto: Cecilie Skjerdal
RADIOOPPTAK: I små rom bak lukkede dører kan du gå gjennom flere timers lydog filmopptak. Foto: Cecilie Skjerdal

med storsamfunnet har alltid vært preget av mistillit og diskriminering. Lovverket er stadig endret med den hensikt “å gjøre gode nordmenn” av omreisende rom og romani. På 1920- og 1930-tallet, da romanifolket ble fratatt sine barn, sterilisert og sendt til arbeidsleiren Svanviken, reiste de fleste norskfødte romá til Belgia og Frankrike for å unngå samme behandling. Stadig trakassering under den politiske uroen på kontinentet i 1930-årene førte imidlertid til at norske rom solgte alle sine eiendeler for å reise tilbake til Norge. I 1934 ble 68 norske rom – hvorav rundt halvparten barn – stanset på grensen mellom Danmark og Tyskland. Selv om mange av dem hadde norske pass, nektet norske myndigheter å ta imot dem og dekket i stedet utlegg som nazi- Tyskland hadde med å frakte følget. Gruppen ble internert i Hitlerregimets konsentrasjonsleirer. Bare fire overlevde. I dag teller den norske rombefolkningen ca. 700 personer. Utstillingen ved IKM inneholder et vell av dokumentasjon på roms møte med storsamfunnet og utviklingen i norsk politikk overfor rom de siste 150 år.

SKJULTE SKATTER: Det er ikke lett å gjette seg til at det bak disse dørene skjuler seg store mengder informasjon. Foto: Cecile Skjerdal
SKJULTE SKATTER: Det er ikke lett å gjette seg til at det bak disse dørene skjuler seg store mengder informasjon. Foto: Cecile Skjerdal

Utydelig

Bak nøytrale dører skjuler det seg store mengder historisk materiale i form av avisutklipp og flere timer med radiointervjuer og filmopptak. Kanskje burde man merket dørene på utsiden, så ikke besøkende går glipp av interessante deler av utstillingen? På bakveggen i et lite avlukke snurrer en video om “Den norske romambassade”. I 2012 satte arkitektgruppen FFB opp et midlertidig bygg på Tullinløkka for å rette søkelys mot roms mangel på et offisielt samlingssted. Et svært telt i rommet hindrer imidlertid sikten og gjør filmen utilgjengelig. Lyden fra filmen er heller ikke synkronisert i øreklokkene som henger på veggen. Fremstillingen fungerer ikke musealt sett og prosjektet ville kommet mer til sin rett med bilder og tekst på veggene i tillegg til filmen.

Bygges fordommer ned gjennom informasjon?

Vekslingen mellom avisutklipp på veggene, bøker man kan bla i og brikker man flytter for å høre lydspor eller se filmklipp fungerer godt. Utstillingen er en grundig dokumentert fremstilling av majoritetssamfunnets møte med rom i Norge. Her må du lese, lytte og se på film for å lære. Sett av god tid! I prosjektbeskrivelsen heter det at utstillingen skal “nedbygge fordommer mot og diskriminering av rom […] og gi rom mulighet for å fortelle sine egne historier og presentere sin kultur på egne premisser.” Hvorvidt den store mengden informasjon bidrar til å bygge ned fordommer mot rom, er uvisst. Kanskje kan det medieskapte elendighetsbildet nyanseres gjennom multimediefremstillingene. Det jeg savner i materialet, er opptak av autentisk samhandling mellom romá i dag. Kanskje er det betegnende at det aller meste av det som er utstilt omhandler roms møte med den ikkeromske majoritetsbefolkningen. Har man lykkes i å presentere romá slik de er, eller er denne utstillingen nok et eksempel på majoritetssamfunnets fremstilling av rom? Det kan bare rom selv svare på.

Anmeldelsen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt – nr. 2/2015. Kontakt redaksjonen for abonnement (kr. 300,- pr år)

Anmeldt: Norvegiska romá – norske sigøynere

Utstilling ved Interkulturelt Museum (IKM), Tøyenbekken 5, Oslo September 2014-desember 2016.

Kurator: Kristin Gaukstad

Faglig ansvarlig: Gazi Özcan

Utstillingsdesign: Annelise Bothner Bye

 

Cecilie SkjerdalANMELDEREN Cecilie Skjerdal er antropolog og var i perioden 2007-2012 avdelingsleder for det statsfinansierte Romprosjektet/ Romtiltaket, som er i daglig kontakt med norske rom. Hun har vært rådgiver med ansvar for Norges fem nasjonale minoriteter i Fornyingsdepartementet.

 

 

 



Join the Conversation

1 comment

  1. Utstillingskritikk i Museumsnytt - Museumsnytt

    […] som skriver om at lyden til en film som vises i utstillingen ikke er synkronisert i øreklokkene (Romás levende liv – eller et arkiv? MN nr. […]