fredag, 16. april, 2021

MENY

fredag, 16. april, 2021
Kronikk Profesjonalisert frivillighet

Profesjonalisert frivillighet

Rapporten fra Telemarksforsking om museer og samfunnsrolle, viser at det er «en gjennomført ambivalent holdning til frivillighet» blant norske museer. 

Noen mener frivillighet står i motsetning til den profesjonalitet som kreves av museene etter museumsreformen, og at arbeid med frivillige ligger i grenseland for hva som ønskes prioritert.

Det forundrer meg at mange tydeligvis ikke mener at det å ha frivillige er en viktig del av samfunnsrollen. Først, hvordan defineres frivillighet? Begrepet brukes tvetydig her til lands og synes også å prege forskningsspørsmålene til Telemarksforsking. Det kan ikke settes likhetstegn mellom venneforeninger og frivillige. I en venne- eller medlemsforening er de fleste passive medlemmer som betaler sitt medlemskap og benytter fordeler som gratis adgang og annet, mens foreningen støtter museet med gaver og økonomiske bidrag. De frivillige er enkeltpersoner som gjør et konkret arbeid, men rekrutteres ofte via venneforeningen. Britiske museer opererer med et klart skille mellom foreninger (Friends of museum) og frivillige enkeltpersoner (Volunteers) og en rydding i begrepene i norske museer kan være på sin plass.

For å lykkes i arbeidet med frivillige, må museene ta grep. En må ha dedikerte ansatte som synes det er meningsfylt å arbeide sammen med frivillige og ikke føler det som et bryderi. Det må bygges opp et godt rammeverk, der museet legger premissene og der det er tydelighet omkring roller og rolleforståelse. Å tildele en ansatt en frivillighetskoordinator-rolle er et smart grep, slik flere museer har gjort. Videre kan det være til stor hjelp å ha en tydelig policy for frivillighet, også anbefalt av ICOM. Negative opplevelser og frustrasjoner oppstår erfaringsmessig når engasjerte enkeltpersoner eller venneforeningsstyrer tar initiativ og setter i gang arbeid, uten at museets ledelse henger med.

Ikke en erstatning for lønnet arbeid

Frivilliges deltagelse og arbeid skal være en tilleggsverdi og ikke erstatte ansatte. Hvis en legger et sosialt perspektiv til grunn, snarere enn et økonomisk, skapes vinn-vinn situasjoner som er bra for museet, oppleves positivt for de frivillige selv og for samfunnet. Dersom museene kan bidra til økt livskvalitet for eldre mennesker ved å skape et sosialt fellesskap der det er hyggelig å være og får nye venner, kan være til nytte, lære og lære bort og være i fysisk aktivitet, må det være en utmerket måte å innta en samfunnsrolle på. Disse momentene trekkes fram som de beste sidene med å være frivillig i museum, ifølge en nordisk undersøkelse. (Christidou/Hansen 2015).

Hva forstås egentlig med profesjonalitet? Frivillige er naturligvis ikke profesjonelle museumsfolk. Men den samme undersøkelsen viser at størstedelen av de frivillige i nordiske museer er høyt utdannete, spreke seniorer. Mange har hatt ledende stillinger og har en type kompetanse museene kan nyte godt av.

I en annen undersøkelse (Hildebrandt 2018) sier en ansatt ved et norsk kunstmuseum at de er et profesjonelt museum og en profesjonell arbeidsgiver og har vanskelig for å finne oppgaver for frivillige. De prøvde, men satte da frivillige inn i en «produksjonslinje» sammen med fast ansatte. De frivillige kom jo bare når de selv ønsket og dermed stoppet arbeid opp. Da vil det lett bli gnisninger og motvilje naturligvis, men her ble de frivillige satt inn i daglig drift og ikke i oppgaver som ga en tilleggsverdi.

Alle museer har et nabolag

De frivilliges engasjement og lidenskap for museet, eller for bestemte deler av museets virksomhet, er en fantastisk mulighet. De frivillige er brobyggere mellom de fast ansatte og lokalsamfunnet. Lokal forankring trekkes jo også fram i rapporten fra Telemarksforsking som positivt ved frivillighet. Det har vært vanlig, og er det kanskje fortsatt, å se på frivillige som ubetalt stab. En kan snarere se på dem som de mest dedikerte besøkende. De er ambassadører som snakker varmt om museet, men de kan også gi tilbakemeldinger til museet om mulige forbedringer.

Uansett hvilken nasjonal rolle museer har, så har alle et nabolag og de fleste frivillige er nettopp en del av det. Å involvere, inkludere og samarbeide med frivillige gir også en gjensidig læringseffekt (uformell læring) der ikke alltid museets ansatte er «ekspertene». Å bidra til en meningsfylt hverdag for folk bør være sentralt i det å inneha en samfunnsrolle. Men det krever naturligvis et arbeid for å lykkes.

Når høyst profesjonelle museer som British Museum og Tate Modern, har hundrevis av frivillige, er det uforståelig hvorfor norske museumsfolk mener arbeid med frivillige skal ligge i et grenseland for hva de skal bedrive. Jeg mistenker snarere at flere må ha glemt at arbeidet med frivillige også må profesjonaliseres, slik man har profesjonalisert andre deler av museumsdriften de siste femten-tjue årene.

Anbefalt lesning

❱❱ Ann Siri Hegseth Garberg: Ledelse av frivillige i museer – en håndbok, 2014.
❱❱ Dimitra Christidou og Anna Hansen: Volunteers in Museums in Denmark, Sweden and Norway. A Comparative Report, NCK 2015
❱❱ Berit Hildebrandt (edit): Level Up: Securing Qualiity in Managing Volunteers, NCK 2018
❱❱ Ole Marius Hylland, Nanna Løkka, Anne-Sofie Hjemdahl og Bård Kleppe: Museum og samfunn. En utredning om museenes samfunnsroller i lys av museumsreformen, TF-rapport nr.548, 2020
❱❱ Kirsten Holmes: Volunteers in the Heritage Sector. A neglected audience i Richard Sandell og Robert R. James(edit) Museum Management and Marketing, 2007
❱❱ Sigrid Tveiten Roholdt: Frivillighet etter museumsreformen: Profesjonalisering og deltakelse, Masteroppgave UIO 2016 Eksempler fra frivillighet i britiske museer:
❱❱ Frivillighet på British Museum
❱❱ Frivillighet på Tate

Kronikkforfatteren:

Ann Siri Hegseth Garberg er konservator NMF og seniorrådgiver samlingsforvaltning ved MIST.

 


Kronikken er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt (nr. 4-2020). Kontakt redaksjonen for abonnement til kr. 300,- pr år.

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Annonse