Praksisledet formidlingsforskning

Praksis kan ta form som forskning, og forskning er til for å forbedre praksis.

Forske på egen praksis: Under pilotprosjektet "Aase Texmon Rygh: Evighetens form" kan publikum berøre originalskulpturene. Kurator Line Engen undersøker utstillingen. Annar Bjørgli

At det er et stort etterslep i forsking på formidling ved museene, har gjennom en årrekke gjentatte ganger blitt påpekt i studier og forskning både nasjonalt og internasjonalt. Dette er uløselige knyttet sammen med en annen velkjent problemstilling, om enn kanskje mest innad i museene og noe mindre uttalt: nemlig det gamle kunnskapshegemoniet og faghierarkiet. For til tross for at det har funnet sted det som innen museologien omtales som et paradigmeskifte, hvor fokuset har beveget seg fra objekt til publikum, er manges erfaring i det daglige museumsarbeidet at den objektbaserte kunnskapen fremdeles i høy grad trumfer den praksisbaserte. Forskning og et teoretisk rammeverk vil alltid styrke og høyne statusen til et fagfelt. Problemet er at formidlingspraksiser ikke tradisjonelt har blitt knyttet til teori og håndfast kunnskap, noe som igjen har medført at statusen, den faglige selvtilliten og dermed handlingsrommet, har vært marginal sammenliknet med kunsthistorisk forskning og arbeid. Mye skjer og endringen er utvilsomt i gang, men dette er et langt lerret å bleke.

Hvordan forske?

Antall studier, forskning og litteratur som omhandler museet og museumspublikummet har nærmest eksplodert de siste 20 årene, men de kommer i all hovedsak fra eksterne fagmiljøer som universitet og høyskoler. Det som fremdeles i høy grad mangler, er innsyn i og forskning på de ulike praksisene fra innsiden. Hvordan skal en reel endring og bedring av publikumstilbudet finne sted hvis ikke praktikerens arbeidsprosess, motivasjon, kunnskapssyn og metoder i høyere grad synliggjøres, diskuteres og reflekteres rundt? Bare slik vil en bevisstgjøring omkring formidlingsfagets kompleksitet finne sted, det nødvendige handlingsrommet skapes og følgelig statusen heves. Ett problem er tid, hvordan skape rom i en travel hverdag til å reflektere og forske? Mangel på forskningserfaring og kunnskap om tilpassede praksisrelaterte forskningsmetoder er et annet. Med andre ord: hvordan skape en forskningsmetode som ikke stjeler dyrebar tid, men som styrker og implementeres i kjerneaktiviteten?

Tates modell

Som så ofte må vi se til kunsten. Forskning ved kunstmuseet har i høy grad operert innen det klassiske kunsthistoriske fagfeltet. Samtidskunsten derimot, har frigjort seg og tilbyr i dag en mindre tradisjonell forskningsstrategi. «Kunstnerisk forskning», hvor den kunstneriske prosessen generer ny kunnskap, har gjennom de siste tiårene oppnådd en høy grad av aksept både innen kulturfeltet og akademia, samtidig som den har beholdt sin eksperimentelle form og autentisitet. Stadig flere innen kunstmuseumsfeltet ser til denne modellen for å utvikle nye tilpassede forskningsstandarder. Blant disse står Tate Gallery med forskningsleder Emily Pringle i spissen, i en særstilling. Gjennom en tiårs periode har hun ledet arbeidet med å utvikle og ta i bruk en ny praksisledet forskningsmodell som bygger på erkjennelsen av at praksis kan ta form som forskning, og at målet med forskningen er å bedre praksis. Dette har bidratt til at formidlingen har fått en langt større og viktigere plass både på publikumsplattformene og innad i institusjonen. I sin helt ferske bok «Rethinking Reasearch in the Art Museum» beskriver Emily Pringle snuoperasjonen slik : «… this project seeks to contribute new knowledge but also, crucially, to inform practice and support art museums to develop their staff, bring about change in their institutional systems and processes and frame themselves in a different and more dynamic relationship with their audiences.»

Praksistilpasset alternativ

Da jeg selv skulle sette i gang med å forske på et eget formidlingsprosjekt for noen år tilbake, ble jeg først ganske langt inn i skrivearbeidet klar over at jeg som kunsthistoriker manglet metoden for å kunne forske på egen praksis. Tates modell som anerkjenner forskeren som praktisk aktør og som dermed gir rom for å beholde nærheten til stoffet og reflektere omkring praksisen, ble en øyeåpner og katalysator. Jeg forsøker å lære av og videreformidle dette tankegodset ved min egen arbeidsplass og gjennom mitt styreverv i fagseksjon formidling i Norges Museumsforbund, og har stor tro på at mer tilrettelagte forskningsmetoder kan bidra til å gi formidleren større handlingsrom og bevisstgjøre både formidleren selv, men også institusjonen og feltet om et stadig mer komplekst og viktig fag. I forlengelsen av dette arbeider mine kolleger og jeg i formidlernes FoU-team ved Nasjonalmuseet nå med å utvikle et metodisk verktøy inspirert av Tate som et mer praksistilpasset alternativ til andre forskningsmetoder ved museet.