Det er ikke en ny, men en god idé: å gjenta fra tid til annen at ting vi anser som helnorske kan ha røtter annetstedshen, at selv døler har møtt andre enn sine egne og latt seg begeistre av motsatsens annerledeshet. Det er dette Maihaugen har satt seg fore – å vise forholdet mellom gjenstander fra nærområdene og impulser utenfra.

Nærbilde av fioliner og fele
FIOLIN, FELE OG HARDINGFELE: fiolin laget av Christian Delphin på Lillehammer i 1944 (til venstre), landets kanskje best bevarte barokkfele fra slutten av 1700-tallet (midten), og til høyre en tidligere rosemalt hardingfele (nå visstnok en hybrid) fra 1824.
Foto: Camilla Damgård, Maihaugen

Å rote til det rotekte i en pandemisk tid hvor ideen om globalt samkvem er under press, kan ha en pedagogisk effekt. Men da må det løses pedagogisk, og der lykkes ikke Maihagen i utstillingen «Impulser».

Et lite flashback

Blant åtte hundre kvadratmetre i Maihaugens nye basisutstilling, dras anmelderens tanker mot et besøk i kunstmuseet Rijksmuseum i Amsterdam et lite tiår tilbake. Før jeg kom til kunstverkene, måtte flere montre som viste fremveksten av nederlandsk handel og borgerskap, forseres. Besøkende ble påtvunget disse faktorene før vi møtte Rembrandt og co. Slik fikk publikum en stegvis forståelse av hvordan Nederland kunne bli en kunstnerisk stormakt. Det er den pedagogiske enkelheten som mangler i den nye basisutstillingen «Impulser».

Mangel på enkelhet

Det er simpelthen for mange veier inn i tematikken som ikke alltid ender i Rom – i en forståelse av hva koblingen er mellom gjenstandene og omverden, eller i en problematisering av forholdet mellom dem. «Impulser» viser alt fra altertavler og feler, via kunsthåndverk til samleren Sandvig og verdens eldste revolver.

Tre portalplanker med utskjæringer
PORTALPLANKER fra Fåberg Kirke.
Foto: Camilla Damgård, Maihaugen

Er alle disse gjenstandene vesentlige for å forstå nærområdets handel med verden, eller hadde et mer eklektisk utvalg med dypere fortelling rundt, gjort linjene tydeligere? Det er nok en krevende jobb å velge bort eksempler i en fantastisk samling som Maihaugens, men ved å favne så bredt blir forståelsen vagere og inntrykkene mange og sprikende. Fordi utstillerne ikke alltid får godt frem hvorfor gjenstandene er gode eksempler på samkvem, fremstår de iblant som anekdotiske. Utstillerne peker oss hit og dit, de vil for mye, og til slutt sitter du igjen med langt flere spørsmål enn svar.

Manglende problematisering

Spørsmål som naturlig dukker opp, blir i enkelte tilfeller stående ubesvart. Tidlig i utstillingen prydes veggen av et stort verdenskart, med det dansk-norske rikets handel markert med piler mot kolonien Trankebar. Trankebar var en koloni i India, og her ble det også handlet slaver, slik Danmark-Norge ellers gjorde i sine vestindiske besittelser. Vårt felles kongedømme drev altså med slaver fra både Afrika og India.

Det ville være naturlig å tro at ved å peke på Trankebar, ville Maihaugen problematisere slaveri og trekanthandel som «impuls», ettersom handel er en opplagt inngang til kontakt med utenverdenen. Men kartet blir stående for seg selv, og det nøstes ikke videre i spørsmål som har blitt aktualisert til kokepunktet siste år, med statuevelt og krav om historisk sensur av navn på norske gater og bydeler.

Mot slutten av utstillingen støter en på et lignende paradoks. En betydelig impuls handler om måter å drepe hverandre på, om en skal dømme etter arealet som opptas av våpen. En vesentlig del vies slaget ved Kringen i 1612, der soldater i Gudbrandsdalen nedkjempet tre hundre skotske leiesoldater. Selve nedslaktningen blir referert i få linjer, mens utstillerne synes å ha mer fokus på at slaget fremskaffet folkevisen «Sinklars vise». Men Slaget ved Kringen representerer en krigsforbrytelse utført av nordmenn, som i etterkant holdt et hundretalls fanger i en låve frem til puljevis masseskyting. Utrenskningsmetoden har klare likhetstrekk med krigsforbrytelser i nyere tid – innesperrede fanger som venter på overmaktens dødsdom i en tømmerkasse har en sterk visuell og «praktisk» likhet med hva tyskere foretok seg i sovjetiske landsbyer etter invasjonen i 1941.

Utstilte våpen
MYE VÅPEN: En uforholdsmessig stor del av utstillingen er viet våpen, uten at dette problematiseres.
Foto: Camilla Damgård, Maihaugen

Den militære delen av utstillingen er generelt mer estetisk enn problematiserende. Om krig er særlig «dølsk» eller et godt bilde på tilknytning til verden, unnlater Maihaugen å reflektere over det. Skal vi gå fri fra å diskutere overgrep og brutalitet når lang nok tid har godt? Skal revolvere og sverd ende som folklore og eksempler på håndverk? Den senere tids aktualisering av slavehistoriens tilstedeværelse i samtidskulturen forteller oss det motsatte: at historien er høyst levende, og sider ved den under sterk verdidebatt.

Hverken Trankebar eller slaget ved Brinken fremstår som annet enn som referat. Da kunne referatet kanskje heller vært utelatt.

Samer i Gudbrandsdalen

Hvor anekdotisk tilhørigheten mellom «verden» og regionen fremstår i deler av utstillingen, er kanskje best symbolisert under overskriften «Samer i Gudbrandsdalen». Når en leser teksten henviser den til sagalitteraturen og et møte mellom Harald Hårfagre og samekvinnen Snøfrid Svåsedatter, der søt middelaldermusikk oppstod. Det er lite mer å lese av samisk tilknytning annet enn henvisning til enkelte bosettinger og gjenstandsfunn.

Er det utstillernes intensjon at «alle skal med» uavhengig av hvilken rolle de praktisk har utøvd i regionens historie? Har det vært et ønske om å nipse til fortellingen med slik kuriosa – så det trauste innlandet skal virke mer sprekt og mangfoldig i retrospekt?

Begrenset virkemiddelbruk

For svaksynte og dyslektikere med ønske om mer enn bare å se, er denne utstillingen krevende. Virkemidlene er få: primært gjenstander og tekstintensive flater, og i forsvinnende grad lyd og film. Kartbruken innledningsvis gjentas ikke, heller ikke tidslinjer og andre måter å bryte opp ordmengden med – som med interaktivitet.

Flere rosemalte hengeskap med betrakter i forgrunnen
AKANTUS: Hengeskap var et statusobjekt, gjerne i forseggjort dekor, med blant annet akantusmotivet som var populært i Gudbrandsdalen – en 2500 år gammel impuls lånt fra gresk kultur.
Foto: Veslemøy Furuseth, Maihaugen

Det forundrer meg at i en tid hvor offentligheten påtvinges å tilgjengeliggjøre for brukergrupper som tidligere har blitt latt i stikken, kan museene fortsette med sin formidling rettet mot de skriftsterke. Selv for en leseglad anmelder med nye briller var dette krevende mysing.

Samtidig er «Impulser» en gjennomgående estetisk utstilling med mye mat for øyet. Særlig prisverdig er det hvordan store deler av utstillingen er befridd for glass med nærheten til detaljer det gir. Maihaugens utstillingsdesign fremstår som alltid rent og stringent slik at grafiske elementer ikke tar bort oppmerksomheten fra objekter, men heller understøtter dem med lekre detaljer.

Dokkestue
DOKKESTUE: Utstillingen har et eget rom med historiske leker, tilrettelagt for barn.
Foto: Camilla Damgård, Maihaugen

Dette er mer utstillingen for nerden enn den som søker å forstå sammenhenger. Ordet «impuls» fremstår iblant som litt for impulsivt. Et velbrukt begrep fra engelsk – less is more – kunne gjort denne utstillingen klarere og tydeligere. I stedet er det lesset på – for mange objekter og fortellinger, som ofte forblir fotnoter der de hadde fortjent refleksjon. Men vakkert – det er det.

Pluss:

❱❱ Store, åpne arealer med gjenstander uten monter.
❱❱ Innbydende design, blant annet for barn

Minus:

❱❱ Tekstdrevet
❱❱ For mange historier, for lite eller utydelig utdypet


Fakta// IMPULSER

❱❱ STED: Maihaugen, Lillehammer museum
❱❱ TID: Åpnet 22. oktober 2020. Fast hovedutstilling.
❱❱ HVEM:
Utstillingsansvarlig: Kjell Marius Mathisen
Arkitekt: LPO, Siv Fjerdingrein og Mari Nysveen Hellum


Anmeldt av:

Per Jynge

 

 


Denne anmeldelsen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt (nr. 1-2021). Kontakt redaksjonen for abonnement til kr. 300,- pr år