museumsnyttlogo_554x
KritikkOss og dem og våre felles fordommer

Oss og dem og våre felles fordommer

HL-Senterets nye utstilling U/SYNLIG er gripende når den lar enkeltstemmer og kunstneriske uttrykk belyse temaet hverdagsrasisme, men undereksponerer den fordommenes universalitet?

Dem

Annonser

Forbi den forvrengte lyden av Donaus skipsklokker, båten som fraktet nordmenn med J i passet til Auschwitz i 1942, trenger stemmene til fjorten landsmenn og -kvinner av i dag mot oss og inviterer inn i utstillingen “U/SYNLIG”. Det er som en lavmælt revansje når lyden av fortidens undermennesker får runge i Quislings tidligere Førerbolig. Her det en gang ble pønsket ut dødelige skiller mellom “oss” og “dem”, av ideologer som hevdet mangfold var et skadelig samfunnsprosjekt, er det nettopp det levende mangfoldet som får fortelle. Kall det gjerne en form for poetisk rettferdighet.

Filmen vi hører og etter hvert ser, har fått tittelen Høylytt Hud. Den er utstillingens naturlige sentrum, og den mest gripende videoinstallasjonen jeg har sett på noe museum. I et kantete, nakent rom blåses fjorten mennesker opp på to store lerreter, og forteller om opplevelser de har hatt med det HL-senteret i undertittelen kaller “hverdagsrasisme”. Uttrykket er hentet fra den nederlandske sosiologen Philomena Essed, som på 1980-tallet ville flytte fokus fra det ekstreme over mot det hverdagslige og ofte utilsiktede ved forskjellsbehandling av minoriteter. Premisset for HL-senteret er altså at man tolker rasisme som langt mer enn ekstreme ytringer.

Filmskaper Kristoffer Archetti Stølen har portrettert hver enkelt med et så fininnstilt nærfokus at ansikters særegenheter trer frem, viltre hårstrå og hudporer, gjerrig lyssatt mot en mørk bakgrunn. Utstillerne har latt veggene være åpne i toppen, slik at fortellingene får sive ut til de øvrige utstillingsrommmene – et klokt grep som gjør at besøkende lett vender tilbake til filmen, og har den med seg som auditivt bakteppe mot de øvrige utstillingsflatene. Den er utstillingens lett mollstemte soundtrack.

Selv om filmtittelen henspeiler på det, handler de første fortellingene i det elleve minutter lange verket ikke om hudfarge: Eliana Hercz reflekterer rundt det å tilhøre majoriteten gjennom melaninfattig ytre, samtidig som hun er minoritetsungdom som jøde. Deretter forteller samiske Eli Karianne Vesterheim Hætta om samehets. I noen situasjoner kan de oppleve å tilhøre majoriteten, i andre situasjoner det krevende “dem». Dette er med å vise både rasismens universalitet og kompleksitet: har man ikke hudfarge å hakke på, finner man en annen identitetsmarkør å holde andre nede med.

ENKELTFORTELLINGER På denne veggen kan man lese korte ytringer fra folk som har opplevd hverdagsrasisme. Foto: HL-senteret.

Subjektivt og sant

Så hva betyr da hverdagsrasisme? Som nevnt er begrepets opphav, og utstillingens bruk av det, tøyelig. Bak merkelappen ligger alt fra det uomtenksomme til det hatefulle. Flere av episodene i filmen er utvetydig rasistiske, som tilropene Aristide Solbakken har blitt overøst med på fotballbanen. Andre bunner i fordommer, men kan forstås som velmente, dumme eller naive. Som når Sofie ble kalt “ching-chong” i barnehagen – småungers hakking kvalifiserer neppe som bevisst rasisme eller fordomsfullhet fra en etnisk gruppe overfor en annen, men det slår like fullt, slik det slår for andre barn å bli mobbet for sin annerledeshet.

I «Høylytt Hud» tilhører perspektivet gjennomgående mottakernes. Alt som fortelles er sannheter for jeg-fortellerne. Summen gir en forståelse av annerledeshetens utfordringer, samtidig som disse sannhetene tilhører enkeltmennesket, og ikke dermed alle menneskene i samme minoritet. Det store spørsmålet er om vi som seere opplever det slik, eller om vi automatisk definerer enkeltstemmene som sannheten til en hel minoritet? Og hadde det bredt ut fortellingen om vi også hadde hørt stemmene til de som kom med mishagsytringene?

Uansett: å velge ut fortellinger forplikter. Vi vet fra forskning hvordan den personlige fortelling aktiviserer større deler av hjernen enn fakta alene. I filmen nevnes et sted George Floyd, et annet sted de siste ordene til Eric Garner om at han ikke får puste – og så hvordan nordmenn i filmen identifiserer seg med begge hendelser. Garner og Floyds skjebner er personlige fortellinger som slår hardere enn all fakta om amerikansk politibrutalitet, og protestene i kjølvannet vitner om enkeltfortellingens makt til å endre verden. Fortellingene forenkler og formidler bedre – men de kan de også gi oss et skjevt virkelighetsbilde.

Den eneste svakheten jeg finner med Høylytt Hud, handler om utelatelse av én fortelling. Det er fortellingen om fordommer, diskriminering eller rasisme som kommer fra mennesker som selv tilhører minoriteter. Eksisterer ikke hverdagsrasisme fra minoriteters side? Uten dette korrektivet fremstår kanskje begrepet i mindre grad som et universelt menneskelig problem, noe som kunne forene «oss» og «de andre» til et “vi”. Når den fortellingen utelates, oppleves det for meg som om problemet alene tilhører den hvite majoriteten, siden det i filmen kun nevnes det hvite flertallets hverdagsrasisme mot personer med annen etnisitet.

Den nigerianske forfatteren Chimamanda Ngoze Adichie har påpekt det hun kaller «faren ved enkeltfortellinger», ved at de kan forsterke vår forskjellighet og fort bli stereotypier, som dermed gir oss en snever virkelighetsforståelse. Jeg stiller spørsmål ved om Høylytt Hud, på tross av sine åpenbare styrker, står i fare for å fremstå mindre universell enn den kanskje var intendert. Når det er sagt: utstillerne har hatt et femtitalls informanter, og det kan fort hende at erfaringene oppleves som mer universelle for andre enn meg.

Hvem er de privilegerte?

I rommet innenfor har HL-senteret laget to digitale formidlingsverk som brer ut tematikken. Gjennom lyttestasjoner får vi høre om arenaer hvor hverdagsrasismen gjør seg gjeldende. På en trykkskjerm like ved, gir formidlingsdyktige forskere en lettfattelig innledning til rasismerelaterte temaer. Her er det lite kontroversielt å grunne over før begrepet “hvite privilegier” dukker opp. Det stammer fra den amerikanske feministen Sally McIntosh, som i sin tid lanserte et sett påstander om hvite – og mannlige – privilegier. Det formidles at McIntosh, selv hvit, mente lyshudete burde sammenligne sine erfaringer med mørkhudete kolleger, for gjennom det å avdekke egne privilegier. Til slutt spørres seeren: “Hva er hvite privilegier i Norge?”

I digitale formidlingsverk får vi høre om hvordan hverdagsrasismen gjør seg gjeldende. Foto: Per Jynge.

Jeg ville foretrukket en dypere problematisering om begrepet, fremfor å konstatere at privilegiene simpelthen er der. Det er uansett viktig å nyansere begrepet fra den amerikanske konteksten det stammer fra. Etnisitet er bare ett parameter som resulterer i ulik fordeling og forskjellsbehandling i USA – sosioøkonomiske faktorer og klassetilhørighet er andre. Levealderen i McIntoshs hjemland har gått tilbake senere år, i særdeleshet blant hvite menn, så man undres hvor begunstiget det gjør dem.  Og utdanningen McIntosh har vært privilegert nok til å gjennomføre, er noe flertallet i den hvite arbeiderklassen i sør kan se langt etter å kunne virkeliggjøre. Paradoksalt nok har «white trash» har blitt en demografisk gruppe vi alle har lov til å latterliggjøre i en tid hvor vi – klokelig – aldri før har debattert fordommer så inngående.

Dessuten har Norge en ganske annen raseproblematikk og historie enn USA. Dermed kan ikke begrepet «hvite privilegier» uten videre importeres hit uten drøfting av forskjeller. Også i Norge trengs en sosial dimensjon i vurdering av hvilke privilegier ulike grupper måtte menes å ha. En dypere, mer kritisk vurdering av og diskusjon om begrepet, og om det kan anvendes konstruktivt på norske forhold, kunne beriket utstillingen.

Charlotte Solli Larsen har fått dekorert kofta si med ukvemsord. Foto: Per Jynge.

I vår tidsalder er språklig håndtering av identitetsmarkører som rasisme omtrent likeufarlig som å danse jazzballett i et minefelt. Jeg tillater meg like fullt å stille spørsmålstegn ved om utelatelsen av minoritetsrasisme og den enkle omgangen med begrepet hvite privilegier er uttrykk for at HL-Senteret ukritisk har kastet seg over strømninger i tiden. Det trenger ikke være tilfellet. Men som en hvit mannlig filosof, danske Søren Kierkegaard, en gang sa det: “Den som gifter seg med tidsånden, blir tidlig enke». Å holde hodet kaldt i en tid med opphetet og polarisert debatt er ikke lett, men det er definitivt det vi trenger forskere til.

Vi?

U/SYNLIGs styrke er å invitere kunstnere inn og la dem prege store deler av utstillingen. Det artistiske gir formidlingen et mer emosjonelt og personlig preg enn hva en akademisk tilnærming alene ville klart. Et eksempel er Cho Tins vekselvis humoristiske, såre og sinte tilnærming til det å ha en øst-asiatisk bakgrunn, i filmen med den slående tittelen “Adoptert/Importert”. Her spilles stereotypier om adopterte ut til huggende rap.

Utstillingens utfordring er å være inkluderende og universell nok. Dessverre får jeg etter besøk en følelse av at rasisme er et hvitt og ikke et allment problem, selv om den griper meg og er dypt tankevekkende. Men ved å i mindre grad lykkes med å gjøre rasisme til noe universelt, risikerer en kanskje at det lages det et nytt skille mellom “oss” og “dem”, fremfor å forene og skape dialog om fordommer vi alle deler? I «Høylytt hud» funderer Yohan Shanmugaratnam over hvorfor ingen oppfattet hans utfordringer med mørk hud som et norsk problem, og dermed noe som krevde en norsk løsning. Rasisme er opplevd individuelt, men noe en hel befolkning kan og bør ta eierskap til.

Da er den virkelighetsbaserte fiksjonsfilmen «Hvorfor er du svart?» i sin tilnærming både håpefull og inkluderende. Hamza Kader portretterer en aktivitetsleder på et aldershjem og hans møte med dypt fordomsfulle Ingrid på 92, som til stadighet spør ham hvorfor han er så svart. Tankene dras til Suzanne Ostens film fra 1993 Snakk! Det er så mørkt, hvor en jødisk lege tvinges til å behandle en nynazist etter et gateslag. I begge tilfeller er det dialog og nærhet som bringer personene sammen. Fordommene dør og dermed trer mennesket frem. I vår polariserte tid trenger vi å snakke vekk mørket. For meg bringer denne filmen frem et «vi», som kanskje kunne vært tydeligere til stede andre steder i utstillingen.

*

Utstillingen U/SYNLIG – hverdagsrasisme i Norge vises ved HL-senteret i Oslo fra 1.okt. 2021 til 31. des. 2023

*

Museumsnytt har i 2022 fått støtte fra Fritt ord til utstillingskritikk. Vi vil publisere en til to anmeldelser i måneden.

Våre anmeldere kommer fra museumsfeltet og/eller media.

Per Jynge (50) har jobbet for Jødisk museum i Trondheim og har også lang erfaring som bl.a. tekstforfatter, programleder og produsent av TV-program og podcaster. Han har anmeldt for Museumsnytt i flere år.

Les også anmeldelsen av to vandreutstillinger ved Bymuseet i Bodø

 

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Annonse
Annonser