museumsnyttlogo_554x
KronikkNye historier om Nasjonalgalleriet?

Nye historier om Nasjonalgalleriet?

Vi må i hvert fall snakke om det.

I slutten av januar kom del to av utredningen om Nasjonalgalleriet: «Nye historier», laget av Nasjonalmuseet og Sparebanken DNB på oppdrag fra Kulturdepartementet. Prosjektleder har vært Martin Eia-Revheim fra Sparebankstiftelsen. De store diskusjonene har ikke kommet etter lanseringen, kun noen krusninger i sosiale medier. Pandemislitasje, strømkrise og krigen i Ukraina har nok bidratt til at flere enn MuseumsLiv har brukt mer energi på andre ting enn mulighetsstudien. Det betyr ikke at temaet etterbruk av Nasjonalgalleriet er uinteressant eller uaktuelt.

MUSEUMSLIV: Generalsekretær i Norges museumsforbund Liv Ramskjær diskuterer sentrale tema i museumspolitikken og -kulturen. Foto: Thomas Johannesen

God grunnidé

Å kunne samles om en felles eksperimentell utstillingsarena der nye ideer og samarbeid kan testes ut, samtidig som ny kunnskap etableres og deles og man får vist ukjente deler av samlingene, er en god tanke. Mer tverrfaglig samhandling kan spore til nye måter å tenke på og dermed nye historier. Men trenger man et eget hus i Oslo for å få det til?

At en slik samarbeidsarena plasseres i Oslo, kan ha sine klare fordeler. For mange er det langt rimeligere og enklere å komme seg enn til en god del andre steder i landet. Nasjonalgalleriet var ment å være for hele landet, så man kan forsvare utsagnet om at man videreføre tradisjonen med denne gjenbruksløsningen. Mange tenker nok likevel at det er urettferdig med enda mer penger til hovedstaden. Spørsmålet har blitt reist, det er forståelig.

Hvordan prosjektet finansieres er også avgjørende. Da tenker jeg ikke bare på selve renoveringen og den daglige driften, men også hvordan de ulike aktivitetene huset skal romme. Eia-utvalget skisserer noen løsninger, men disse må naturligvis konkretiseres. Den økonomiske situasjonen for mange museer i øyeblikket for anstrengt og fremtiden for usikker. Derfor vil det være helt nødvendig å smøre maskineriet» med friske midler for samarbeid og utvikling om man skal lykkes i å få bred støtte i museumssektoren.

Det kan også være naturlig å etablere samarbeid med alle de ulike aktørene i museumslandskapet: de nasjonale nettverkene, fagseksjonene i Museumsforbundet, Kulturrådet, Museumsforbundet, UH-sektoren som jobber med utdanning og forskningsutvikling av og med museene samt relevante pågående prosjekter museumssektoren er involvert i.

Suksessfaktorer

En av suksessfaktorene er, mener jeg, et bredt samarbeid om forskning med alle museer, universiteter og forskningsarenaer. Interessen for samarbeid mellom UH-sektoren og museene er større enn noen gang, og det pågår utviklingsarbeid flere steder.

Utvalget har valgt å fokusere mye på utvikling av en LAB-funksjon og på etableringen av forskning etter mønster av Phd-graden for kunstnerisk utviklingsarbeid. De legger til grunn at forskningsaktiviteter knyttet til utstillingsproduksjon vil bidra til å formidle nyskapende virksomhet til publikum, i større grad enn hva institusjonene kan gjøre hver for seg. Når det samtidig oppfordres til at Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet bør «samarbeide om å realisere ambisjonene som ligger i museumsmeldingen», mener jeg man må utvide forståelsen av hva forskning i museene kan og skal være.

Forskerutdanningen må naturlig nok foregå på de gradsgivende institusjonene, men Nasjonalgalleriet kan bli en felles arena og møteplass for ulike prosjekter, møter, kurs, diskusjoner og brytninger mellom ideer samt utvikling av nye. Et slikt miljø kan også bli et samlende «hjem» for de stipendiatstillingene Forskningsrådet er i ferd med å lyse ut etter den første bevilgningen i Statsbudsjettet. Et felles miljø kan også være en naturlig arene for å diskutere og utvikle modeller for hvordan museene best kan drive forskningsadministrasjon og -utvikling internt i enkeltinstitusjonene. Beste praksis på dette området er viktig for at museene sal lykkes med å styrke forskningsarbeidet slik Museumsmeldingen ønsker.

En av de andre suksessfaktorene for å lykkes, mener jeg, er å være tydelig på at prosjektet er for hele museumsfeltet. Nasjonalmuseet er etablert, Nasjonalgalleriet trenger ikke være primært for kunstfeltet. Jeg tror utveksling av perspektiver mellom kunstmuseene og de andre kan gi ny dynamikk. Dette er en ambisjon i utredningen, men jeg synes det kunne vært eksemplifisert bedre. Man ønsker at museumsfeltet selv skal ta del i ytterligere konkretisering av ideene, og det kan være en grunn til at dette blir litt utydelig. Det kan også henge sammen med Jeløya-erklæringens fokus på at Nasjonalgalleriet fortsatt skulle brukes til kunst. Nå er det er jo ikke lenger den plattformen som gjelder, det er faktisk en ny regjering med nye ideer som er i førersetet for kulturlivets utvikling fremover

Punktert Nasjonalgalleri?

Revidert budsjett 2022 inneholder ingen signaler om at den nye regjeringen gir støtte til en gjenbruk av Nasjonalgalleriet til kunst- og museumsformål. Så langt i den nye regjeringens virke er det heller ikke museumsfeltet som løftes frem. Kulturminister Anette Trettebergstuens forslag om å bruke Tullinløkka og Nasjonalgalleriet til en utvidet arena for Nationaltheatret punkterer forslagene i utredningen «Nye historier» nokså grundig. Den er oversett, enten av ideologiske grunner, fordi man ikke ønsker offentlig-privat samarbeid om slike bygg, eller fordi man kan løse flere utfordringer rimeligere ved å velge denne løsningen.

Men, kan man slå to fluer i en smekk? Kombinasjonen av teater og museum har man jo alt etablert på Ibsen-museet, så hvorfor ikke lage et flerbruks-hus for teater, museum og kreativt og nytenkende kultursamarbeid?


Denne artikkelen stod på trykk i Museumsnytt nr 2/22.

Les om Museumsnytts debattmøte om og i Nasjonalgalleriet, Hanna Mellemsether om Nasjonalgalleriet i VG og om hus til besvær i Museumsnytt, og også andre kronikker og debattinnlegg

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Annonse
Annonser