Hold deg oppdatert - meld deg på vårt nyhetsbrev
KronikkNorges siste kruttverk

Norges siste kruttverk

Norges siste kruttverk kunne blitt verdens første helautomatiske kruttfabrikk. Værkets historie er lang og spesiell. Kan det bli museum på området til Nitedals Krudtværk?

Ca. 1 km vest for Mosenteret i Nittedal, langs Ørfiskebekken helt nordøst i Lillomarka, holdt Nitedals Krudtværk til i nesten 100 år, fra 1883 til 1978. Produksjonen av haglpatroner (som Nitedals Special) fortsatte helt til 1997. Av de nesten 200 opprinnelige bygningene er bare et par tilbake, resten er revet eller brent. Virksomheten favnet ikke bare lokal næringslivshistorie, men norsk og europeisk historie. Nitedals Krudtværk er av regional, kanskje nasjonal interesse, ifølge Akershus fylkeskommune.

Krudtværksområdet, som nå kalles Krudtværksdalen, er vernet av Nittedal kommune. I 2014 ble Nitedals Krudtværks Venner etablert. Siden da har venneforeningen nedlagt nærmere 20 000 timer i dugnad (tirsdagsdugnadsgjengen). Foreningen utga i 2019 praktboka Historien om Nitedals Krudtværk (Krudtværksboka), og ble belønnet med Nittedals kommunes kulturpris for 2019.

KRUTTVERK I SKOGEN: I den trange dalen fra Ørfiskevannene (nå ett vann) renner Ørfiskebekken til Nitelva. Her anla Georg Frølich Nitedals Krudtværk i 1883. Greveveien går mellom de to Ørfiskevannene og demningen sør i Ørfiske var ennå ikke bygd. Amtskart 1887 fra Kartverket

1883-1917: Georg Frølichs periode

Georg Frølich (1844-1930) kom fra en ressurssterk familie i Kristiania. Hans far Frits H. Frølich (1807-77) var bl.a. bankdirektør og «fyrstikkens far».

Da han i 1883 startet Nitedals Krudtværk langs den trange dalen med Ørfiskebekken, hadde han allerede erfaring fra driften av familiens kruttverk (Ljabrodalens Krudtmølle). Frølich betalte selv etableringskostnadene, men etter oppstarten fikk han dannet et aksjeselskap med åtte andre aksjonærer. I aksjonærgruppen fikk han bl.a. knyttet til seg kjemiprosessor og kruttekspert Peter Waage, hvalfangerpioneren Svend Foyn og apoteker Hans Hvoslef.

Aksjonærene var imidlertid ikke like risikovillige som Frølich. Den egenrådige og sta direktøren ble lei, og i løpet av 1894 var de fleste løst ut. Georg Frølich, «kruttkongen», kunne nå bestemme selv.

NITEDALS KRUDTVÆRK 1898: Bildet er tatt mot Pulveriseringa (bakerste bygning). Bygget med den høye pipa er Kullbrenneriet som produserte trekull til kruttfabrikasjonen. Kull var en av tre bestanddeler i svartkrutt. Foto: Nasjonalbiblioteket

Det første hele driftsåret produsert Værket ca. 100 tonn med svartkrutt. Svartkrutt var basisproduktet gjennom hele levetiden til Krudtværket. Hovedkundegruppen fantes i skyttervesenet, hvalfangsten og anleggsvirksomheten, før dynamitt og andre sprengstoffprodukter overtok den sistnevnte aktiviteten.

Svartkrutt består av en blanding av salpeter (kaliumnitrat), svovel og trekull. Bare trekull ble produsert i lokale tremiler. De andre ingrediensene ble importert. I hele Frølichperioden (1883-1917) ble det jobbet med produktutvikling og eksperimentert med forskjellige blandingsforhold for ulike kruttyper.

Frølich selv var drivkraften i nyutviklingen. Han var og teknisk begavet, og dessuten særs dyktig i merkevarebygging og markedsføring. Han reiste mye, også utenfor Norge, og mesteparten av produksjonen ble solgt til utlandet, særlig til europeiske land.

Det ble hevdet at Georg Frølich var Kristianias travleste mann.

I 1896 startet Frølich med produksjon av røyksvakt krutt, som var i ferd med å overta for svartkrutt til skytevåpen og til militær bruk. En høyereliggende del av værksområdet (Kongen) ble valgt som produksjonssted. Frølich stod også bak utviklingen av Værkets mest suksessfulle produkt, sikkerhetssprengstoffet Echo.

Echo var en internasjonal suksess, og da de allierte under første verdenskrig valgte Aasens håndgranat fylt med Echo som sin standard, ble produksjonskapasiteten i Nittedal alt for liten og produksjonsrettighetene ble solgt. I løpet av verdenskrigen skal det i England, Frankrike og Russland ha blitt bygd utallige fabrikker som produserte Aasens håndgranat og Echo.

Produksjonen av svartkrutt fant sted i Svartværket, et strengt bevoktet område midt i Krudtværksdalen. Langs hovedveien her ble det oppført småhus i bindingsverk og innvendig panel, hvor de ulike operasjonene ble foretatt: blanding, fukting, pressing, korning, sikting, polering og tørking. Mellom disse produksjonshusene ble bygd voller av stein og jord. Høyere oppe i Krudtværket kom egne hus for pakking og lagring, kjemisk analyse (Laboratoriet), administrasjon og spesialhus. Senere kom også Patronfabrikken mv. oppe ved Waage Dam.

SVARTVÆRKET før eksplosjonen i 1919. Legg merke til hvor tett bygningene til kruttproduksjonen sto. Teglsteinshuset i forgrunnen er Kraftverket fra 1904. Foto Nasjonalbiblioteket

Vann fra Ørfiskebekken var en forutsetning for etablering av Krudtværket. De første årene var driften av maskinene basert på mekanisk kraftoverføring fra reimer (balatareimer) og vaiere drevet av turbinen fra Nedre kraftverk. Denne ble senere erstattet med en strømproduserende turbin og et nytt kraftverk (bygget i 1904) som produserte elektrisk strøm.

Da Akerselvens Brugseierforening overførte vannet til Maridalsvannet fra Ørfiske og innsjøer øst i Nordmarka ved bygging av tunneler, ble det krise for vannforsyningen til Krudtværket («det store vanntyveriet»). Frølich reddet situasjonen ved å utnytte alle småvann og bekker i området, men strømsituasjonen ble først stabil ved at Værket fikk tilført strøm utenfra ved kraftledning fra Kykkelsrud kraftverk i Glomma i 1917.

TRADISJONSRIKT: 5. Banksjef H.F. Frølich etablerte allerede i 1835 firmaet H.F. Frølich. Da sønnen Georg Frølich ble opptatt som kompanjong i 1867, skiftet firmaet navn til F.H. Frølich & Søn. Lenge før etableringen av Nitedals Krudtværk solgte firmaet krutt og sprengstoffprodukter, i perioder hentet fra egne kruttverk. Etiketten fra før 1883 (t.v.) la grunnlag for mange av de etikettene som Nitedals Krudtværk senere kom til å bruke.

1917 – 1978: Perioden under Norsk Sprængstofindustri og Dyno

Da Georg Frølich solgte Krudtværket i 1917 overtok Norsk Sprængstofinsdustri (i praksis kretsen rundt Norsk Hydro) styringen av bedriften. I 1971 gikk Norsk Sprængstofindustri sammen Grubernes Sprængstoffabrikker og dannet Dyno Industrier. Bedriften ble nedlagt i 1978 av Dyno, mens produksjonen av haglpatroner ble fortsatt av andre fram til 1997.

Etter Frølich var det bare tre andre ledere (bestyrere) av Nitedals Krudtværk: Hans C. Magnus (fra 1917 til 1947), Johan E. Fjeld (1947-1955) og Kjell Løvold (1955-1978). Etter storhetsperioden til Frølich ble Nitedals Krudtværk bare en bedrift i et større konsern og mange lokalt følte at kruttverket i Nittedal ikke ble tilstrekkelig prioritert.

Rundt år 1900 startet Krudtværket med produksjon av haglpatroner, og etter Første verdenskrig ble dette et stort produktområde.

I ettertid er kanskje patronene fra Nitedals (som Nitedals Special) det de fleste forbinder med Krudtværket.

I ALLE FARGER: Et lite utvalg av Krudtværkets haglpatroner fra ca. 1905-1990-tallet.
Foto: Kjell Moltzau. Privat eie

Fra slutten av 1920-årene ble også lerduer til lerdueskyting produsert. Lerduene ble laget av bitumen – et produkt av hydrokarboner – vanligvis laget ved destillasjon av råolje. Den svarte bekmassen ble varmet opp og lerduene støpt i former. Etter hvert ble lerduene for dyre å lage. Produksjon opphørte rundt 1967. Også etter Frølich-perioden utviklet og laget Krudtværket en rekke småprodukter (som spesialblandinger av krutt, løspatroner, signalbluss, snublebluss mv.), men ingen ble noen videre salgssuksess.

I perioden 1955 -1978 ble knallskudd et viktig produkt og egen fabrikk ble bygget. Knallskudd er en slags stor kinaputt som ble brukt under militære feltøvelser som et markeringsmiddel for håndgranater.

Etter 2.verdenskrig ble luntekrutt laget og blandet ved Krudtværket. Selve luntetråden ble produsert på fabrikken i Gullaug, Lier, mens kruttet ble produsert i Nittedal.

Et spesielt produkt som ble utviklet og produsert fra 1963 til 1968 var atombombesimulatorer. Da de ble avfyrt under militære feltøvelser lagde de en sky som lignet veldig på «atomsoppen» vi kjenner fra atombombesprengninger. Bilde 5

Verdens første helautomatiske kruttfabrikk

Den viktigste tekniske prosessutviklingen i tiden etter 2. verdenskrig var planlegging og bygging av en ny kruttmølle. Dette skulle bli verdens første helautomatiske kruttfabrikk, uten mennesker til stede i produksjonen, bare overvåket via skjermer fra et nærliggende styringshus. Bestyrer Kjell Løvold og hans nærmeste medarbeider ingeniør Åge Henriksen, var ildsjelene i denne prosessutviklingen.

For å redusere risikoen for dødsulykker og personskader og øke produksjonseffektiviteten ble kraftige luftstrømmer brukt til å knuse og blande kruttkomponentene (jetmølleprinsippet). Prosessen ble patentert, og det ble i 1971-74 bygget en ny og spesiell kruttmølle; en produksjonsbygning i armert betong etter samme prinsipp som store dammer (vannmagasiner) bygges, men med en lettvegg som ville blåse ut i tilfelle eksplosjon.

Prøvetiden for den helautomatiske produksjonsprosessen gikk veldig bra, og en kinesisk delegasjon kom på besøk for å studere nyvinningen. Under vedlikehold i romjulen 1976 skjedde det imidlertid en kraftig eksplosjon i Kruttmølla. Lettveggen blåste ut som planlagt, men 2 personer døde. Denne tragiske ulykken satte en stopper for videre drift av Kruttmølla og var den direkte årsaken til at Dyno nedla Nitedals Krudtværk i 1978. Kruttmølla er den eneste produksjonsbygningen som står igjen i dag.

DET SOM ER IGJEN: Den helautomatiske Kruttmølla, bygd i solid betong, ble tatt i bruk i 1974 til forsøksdrift og stengt for godt i desember 1976 etter en alvorlig eksplosjon med to dødsfall. Dette er det eneste produksjonsbygget som fortsatt står igjen etter Nitedals Krudtværk. Foto Kjell Moltzau

Sikkerhet, ulykker og skader

Georg Frølich var innforstått med at kruttverk var en farlig arbeidsplass som innebar risikoaktivitet. Produksjonsområdene var inngjerdete og forbudte steder med spesielle restriksjoner. Allikevel var det i de 35 årene Frølich drev Krudtværket flere eksplosjoner og branner enn vanlig ved kruttverk.

Det sikkerhetsmessige var ikke på høyden, helse, miljø og sikkerhet hadde tydeligvis ikke førsteprioritet. Det skjedde en brann eller eksplosjon i gjennomsnitt hvert annet år, og sju ansatte omkom pga. eksplosjoner i Frølichperioden. Den største ulykken fant sted i 1919 da sju omkom. Til sammen omkom 17 mennesker pga. eksplosjoner i Krudtværkets nesten 95 årige funksjonstid.

Frølichs stahet og vilje til aldri å gi opp gjorde at bedriften de første 35 år reiste seg gang på gang etter de mange ulykkene og uhellene. Produksjonshusene i Svartværket ble flyttet lengre fra hverandre og nye enheter ble stadig opprettet.

Spesielt etter katastrofen i 1919 skjedde store endringer, men selve produksjonsprosessen ble lite forandret. Ca. 200 forskjellige bygninger ble oppført i Værkets levetid, mange med spesielle funksjoner (som lerduefabrikk, patronfabrikk, laboratorium, knallskuddfabrikk og flere små brannstasjoner).

Patroner, lerduer og lerduebaner

Produksjon av haglpatroner ble et viktig produkt på hele 1900-tallet, og patronfabrikken fortsatte sin virksomhet etter nedleggelsen av Krudtværket med andre eiere helt til 1997.

Fra slutten av 1920-årene ble det også en betydelig produksjon av lerduer av bitumen. Dette bidro ytterligere til gode relasjoner mellom Krudtværket og skytter- og jegerorganisasjonene. Værket hadde også et internt behov for et sted til skytevirksomhet, både for å teste egne produkter og for å drive markedsføring. Fra midt på 1920-tallet opprettet derfor Nitedals Krudtværk lerduebaner nord i området (Sagerud).

Da banevirksomheten opphørte i 1971, hadde det vært fire forskjellige lerduebaner på Sagerud. I 1930-60-årene var lerduebanene meget populære og anerkjente. I 1948 ble Nordisk mesterskap i den olympiske grenen lerdueskyting arrangert på Sagerud. Skyttertradisjonene etablert av Nittedal Krudtværk på Sagerud har fortsatt, idet Nittedal Skiskytterlag har etablert en egen skiskytterbane på området.

LERDUESKYTING: «Internasjonalen» (lerduebane) fotografert en gang på 1930-tallet. Legg merke til gutten i «grava» som betjener en av kastemaskinene.. «Grava» er fortsatt helt åpen i fronten. Gutten betjener de tre maskinene ved å spenne opp utkasterarmen og legge på en lerdue etter hvert skudd. Huset bak til venstre var opprinnelig en husmannsplass, senere beboelseshus, i dag klubbhus for Nittedal Skytterlag. Foto fra Riksarkivet

Ansatte og arbeidsforhold

I de 95 år Krudtværket eksisterte jobbet det mellom 15 og 50 personer i bedriften. Antallet ansatte varierte avhengig av bl.a. årstider og ordretilgang. Mange bodde på nærliggende husmannsplasser, og noen leide boliger av Krudtværket, som etter hvert hadde flere arbeiderboliger. Noen fikk også kjøpt tomter av Værket og bygde seg egne hus.

De fleste ansatte var menn, men i administrasjon, pakkeri og Patronfabrikken var det en høy andel kvinner. Bare menn jobbet med produksjon av krutt og sprengstoffer. Disse hadde høyest lønn, siden arbeidet var regnet som uhygienisk og risikofylt. Krudtværket hadde i tillegg til arbeidere i kruttprosessen også en rekke håndverkere og fagarbeidere som bøkkere, hestepersonell, tømrere, snekkere, elektrikere, skytterbaser mv. Disse ble en ressurs også for lokalsamfunnet.

Etter nedleggelsen av Krudtværket i 1978

Bortsett fra Patronfabrikken ble nesten alle bygningene revet eller brent ned av Dyno etter nedleggelsen av Krudtværket i 1978, uten tanke på kulturminner eller kulturarv. Men mye av området var fortsatt gjerdet inn og utilgjengelig for allmennheten.

Hans Nordby, en lokalhistoriker fra Rotnes, skapte ny interesse for historien fra rundt 1990. Han valgte arbeidsforholdene ved Nitedals Krudtværk som tema for sin hovedoppgave i etnologi ved Universitet i Oslo i 1999. Interessen for Krudtværket økte ytterligere etter etableringen av Nitedals Krudtværks Venner i 2014.

Hensikten med venneforeningen er å bevare kulturminnene fra Krudtværkets virksomhet, utvikle området og sørge for det tas i bruk. Med ukentlige dugnader, omvisninger og informasjon om Værket har Krudtværksdalen blitt et populært nærturområde med mange kulturminner.

Bak Kruttmølla har foreningen har også opprettet en scene. Kommunen har vernet deler av området, men foreløpig ikke gått aktivt inn for å bevare og utvikle Krudtværksdalen. Nittedal kommune har etablert en samarbeids- og bruksavtale med venneforeningen. De to partene holder årlige kontaktmøter.

Framtidige muligheter

Nitedals Krudtværks Venner har laget en mulighetsstudie hvor nærmere 50 store og små mulige prosjekter er skissert for Krudtværksdalen de neste tiårene. Hva som blir realisert er helt avhengig av interessen og drivkraften i årene framover.

Et kruttverkmuseum, bygging av sag og kvern, bedre skilting, gjenoppbygging av bro over Ørfiskebekken og enkeltbygg og en mer egnet organisering av kulturparken er eksempler på mulige tiltak.

I Norge fins ikke noe museum eller ressurssenter for kruttverk og sprengstoff, slik det gjør i andre land. Om noe slikt skal bli virkelighet, må det skje i et samarbeid mellom frivilligheten, kommunale, fylkeskommunale og eventuelt statlige myndigheter.


Forfatterne er engasjert i bevaringen av Nitedals Krudtværk i Nittedal.

Har du museumsprosjekter eller saker du brenner for? Vi blir glade for  artikler til vurdering – ta kontakt med redaksjonen.

Les andre presentasjoner, kronikker og debattinnlegg her.

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Annonse