onsdag, 8. desember, 2021

MENY

onsdag, 8. desember, 2021
AktueltMuseumspublikasjonen: stein i felles kunnskapsbyggverk

Museumspublikasjonen: stein i felles kunnskapsbyggverk

- Ved å lage publikasjoner tuftet på vitenskapelige prinsipper, vil museumsinstitusjonene i sin helhet i større grad koples på UH-sektoren og delta samfunnets felles kunnskapsproduksjon.


I stadig større grad forventes museene å basere sin virksomhet på forskning, forskningsbasert kunnskap og vitenskapelige prinsipper. Museumsmeldingen som kom våren 2021 bekreftet og understreket det. Kunnskapsproduksjonen som skjer i samlingsforvaltning, utstillingsproduksjon og formidling vil fremover, i økende grad sees i sammenheng med forskningsvirksomhet som utføres i museene og utenfor.

Mattias Ekman er leder av fagseksjon for forskning, Norges Museumsforbund og førstekonservator herregårder, Østfoldmuseene.

Museumsforskningen skal styrkes, og integreres bedre med forskning i UH- sektoren. Det er mange som jobber for å bedre museumsforskningen og dens vilkår. Et av de sentrale målene er å øke antallet fagfellevurderte publikasjoner. Det er avgjørende for at museumsforskningen skal oppfattes som en seriøs aktør i det større forskningsfelleskapet, og veien dit avhenger av faktorer som forskningskompetanse, tid og tilgang til forskningslitteratur. Det er ressurskrevende å publisere fagfellevurdert forskning – for forskeren og for museumsledelsen. Det krever stå-på-vilje og prioriteringer, men vi må gå den veien.

Jeg vil her rette lyset mot et mindre omtalt virksomhetsområde, hvor en endring i måten vi tenker på og relativt liten arbeidsinnsats kan gjøre en stor forskjell. Det gjelder de ikke-fagfellvurderte publikasjonene som museene produserer: kataloger, veiledere, bøker og lignende, publisert på papir eller digitalt. De kan supplere den fagfellevurderte forskningen, bidra til en ny kultur i museene og være et tydeligere bidrag til samfunnets kunnskapsproduksjon.

Museumspublikasjonenes bruksverdi

Det kan være forståelige  grunner til ikke å satse på fagfellevurderte publikasjoner – for eksempel mangel på tid, penger eller kompetanse. Kunnskapen som produseres av museumsansatte, uansett deres stilling eller formelle kompetanse, har imidlertid en verdi, ikke bare for allmennheten, men også for forskning og faglig arbeid. Men den når ikke alltid ut, og ikke alltid i et brukbart format. Mange har nok opplevd hvor frustrerende det kan være å finne noe verdifullt i en publikasjon, for så ikke å finne hvor forfatteren har hentet informasjonen fra. Selvhjelpslitteraturen for vitenskapelig publisering er stor, men for dem som ikke er så kjent med den vil jeg minne om noen grunnleggende kriterier som påvirker kunnskapens (gjen-) bruksverdi.

Helt grunnleggende er å gi publikasjonen en tittel, og kreditere alle som har bidratt til den. Det gjelder for eksempel redaktører, forfattere, oversettere, intervjuobjekter, veiledere og fotografer. Videre skal utgivelsessted, forlag/museum, utgivelsesår og utgave angis. I tråd med Nasjonalbibliotekets retningslinjer skal de fleste publikasjoner, og reviderte utgaver av dem, forsynes med et unikt ISBN-nummer. Det er en fordel å bruke konvensjonell tittelside og kolofon på tittelsidens bakside for slik informasjon, men for noen typer publikasjoner kan det være behov for å plassere informasjonen andre steder. Det viktigste er at den kommer med. Det er en forutsetning for at andre forfattere skal kunne henvise til publikasjonen og deres lesere enkelt kan finne tilbake til den. Det kan virke som en selvfølge, men det er også viktig å forsyne publikasjonen med sidetall. For mer omfattende eller forseggjorte publikasjoner, særlig trykte bør forfatteren vurdere stikkords-, steds-, person- og gjenstandsregistre, som har en stor verdi for forskere. Korrektur, endringer eller tilføyelser til en publikasjon gjør at den er å betrakte som en ny utgave, som bør inkludere en kommentar om hva som er endret.

Byggestein i felles kunnskapsbyggverk

All informasjon som publikasjonen baserer seg på bør dokumenteres, med referanser til litteratur, kilder eller muntlige oppgaver. En summarisk henvisning til en håndfull bøker som forfatteren har basert skriftet på er en foreldet praksis. Hver vesentlig påstand eller historisk opplysning bør belegges. Dette er grunnleggende: Hvis referanser mangler, må arbeidet gjøres på nytt neste gang av neste person. Vi får da ikke ivaretatt et av de grunnleggende prinsippene for forskning, nemlig at alle bidrar med en stein i byggingen av et større, felles kunnskapsbyggverk. Offentlig finansiert kunnskapsproduksjon, som museenes arbeid i stor grad er, forventes å bidra til byggverket. Når vi, for eksempel, lager en publikasjon i forbindelse med en utstilling, nyter vi godt av at historikere, konservatorer og andre allerede i lang tid har publisert funn fra sin forskning eller virksomhet. Vi må anerkjenne deres arbeid ved å henvise til dem, og vi må agere tilsvarende, det vil si, feste til skrift og offentliggjøre den kunnskap vi skaper, av hensyn til dem som kommer etter oss.

Send inn plikteksemplarer av de publiserte arbeidene til Nasjonalbiblioteket. Det gjelder både trykte og digitale offentliggjorte arbeider. I den grad det er mulig med tanke på rettigheter, så er det en fordel om en digital versjon av en trykket utgave, alternativt en digital utgave, deles med Nasjonalbiblioteket, og at det informeres at den kan gjøres fritt og permanent tilgjengelig. Da kan mange andre ta del i kunnskapen. Om du ikke har rettigheter som medgir onlinepublisering av publikasjonens bilder, kan du eventuelt fjerne berørte bilder i en egen onlineutgave.

Hvor kommer informasjonen fra?

Museumspublikasjoner vil på ulike måter posisjonere seg i forhold til fagfeltene de bidrar til. Selv om vi ikke alltid kan sette samme krav til dem som til fagfellevurderte publikasjoner, for eksempel ved å redegjøre for eksisterende forskning, så er det verdifullt å henvise til relevante publikasjoner om samme tematikk eller type gjenstander, særlig den seneste forskningslitteraturen.

Noen ganger kan informasjonen publikasjonen baserer seg på være nedarvet i museet, for eksempel via et gammelt omvisningsmanus eller muntlig overlevering, og det er vanskelig å dokumentere påstandene. Eller kanskje er informasjonen hentet fra Wikipedia. Disse er ikke de beste kildene, men hvis du ikke har tid til å finne ut mer, er det uansett riktig å gjøre leseren oppmerksom på hvor informasjonen kommer fra og eventuell usikkerhet knyttet til den, fremfor å utelate henvisningen.

Referanser angis som fotnoter, sluttnoter eller henvisninger i parenteser i teksten, i tråd med såkalte stiler. Universitetsbibliotekene  gir god hjelp til hvordan på sidene Søk & Skriv og Kildekompasset. Referanser skal føres på en konsekvent måte, og forsynes med separate kilde- og litteraturlister. Praksisen med å inkludere webadresse til digitale eller digitaliserte utgaver i litteraturlisten brer seg. I Norge, hvor det aller meste av publisert litteratur finnes digitalt tilgjengelig gjennom nettbiblioteket (https://www.nb.no/search), gir det stor mening å inkludere en webadresse, helst DOI eller URN. Særlig i digitale publikasjoner gir disse en svært rask kobling til den originale publikasjonen.

En ny kunnskapskultur i museene

Ved å lage publikasjoner tuftet på vitenskapelige prinsipper, vil museene bedre kunne synliggjøre den kunnskapen som skapes ved institusjonene, særlig av ansatte som ikke primært driver med forskning. Det er et lite ressurskrevende bidrag til en ny vitenskapelig kunnskapskultur i museene. Den vil over tid kunne bidra til å øke kompetansen hos museumsansatte, og gjøre det lettere å få gjennomført og publisert mer fagfellevurdert forskning. Slik bidrar vi til at museumsinstitusjonene i sin helhet i større grad koples på UH-sektoren, og deltar i samfunnets felles kunnskapsproduksjon.

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Annonse