UTSTILLINGSKRITIKK // JUSTISMUSEET I TRONDHEIM
I utgangspunktet er det ikke noe galt med noen av fotbekledningene. Men for det etterlatte inntrykket er det viktig at skoene idet minste er av samme slag. De fleste museer ønsker mer enn ett bein å stå på i sin formidling, og aller mest å fremstå som stødig. Men et par føtter med bakkekontakt kan stå for langt fra hverandre. Når det ikke finnes fellestrekk i museets uttrykk skapes ubalanse. Istedenfor fortellermessige og identitetsskapende grep, lar Justismuseet uttrykk og formidling sprike. Når man ser den pågående utstillingen Propaganda opp mot museets digitale satsning eller faste utstilling, blir denne ubalansen påtrengende. Den ene foten vet snart ikke hva den andre gjør, og dette utfordrer totalinntrykket av museet. Justismuseet er i ferd med å utføre en museal spagat.
HELDIGE JUSTISFORMIDLERE
Enhver formidler kan misunne Justismuseets naturlige forutsetninger for en vellykket kombinasjon av underholdning og læring. Om du starter med lokalene på Skansen i Trondheim, utgjorde de fengsel allerede i første del av 1800-tallet, noe tjukke vegger og jerngitter for vinduene indikerer. Bøddelen i Trondheim et knapt øksekast unna. Riktignok skal institusjonen formidle det tilsynelatende abstrakte forholdet mellom samfunnet og rettsapparatet, eller som de selv sier «hvordan lov og rett alltid har vært, og alltid vil være, nødvendig for at et samfunn skal kunne fungere».
Justismuseet er i ferd med å utføre
en museal spagat
Men bak en såpass tørr og politisk korrekt formulering – som seg hør og bør et museum med politi og domstoler som samarbeidspartnere – gir sammenstillingen mellom rett og galt store muligheter til å fortelle nært og personlig. Om forholdet mellom lov og subjekt – både de dømte, skyldige som uskyldige, eller mellom håndhevere, gjerningspersoner og ofre. For at lov og rett skal angå oss, og særlig skoleungdommen museet ettertrykkelig retter seg mot, må fortellingene være personlige. Fra forskningen vet vi jo hvor godt vi lærer når følelser og sanser tas i bruk. Justismuseet har således til rådighet alle ingrediensene til formidling av ekte «true crime» – og det med et både et lokalt og nasjonalt bakteppe som bringer fortellingene enda nærmere oss som besøkende.
KARIKERT OG NÆRT
Dette gjør Justismuseet godt på de vanskeligste temaene de kunne valgt. I den interaktive utstillingen Rettssamfunnet (eller filmen En grunnlovsfortelling) på museets nettsider suges brukerne rett inn i handling og tematikk gjennom fremragende karakterbasert animasjon. Stikkordet er nettopp at det fortelles personlig, nært og emosjonelt. Vi blir i begge tilfeller kjent med karakterene Therese og Hassan. Den smått absurde måten disse abstrakte temaene er tegnet nærmest tvinger frem latteren. Det humres på tørre undertemaer som inkasso eller leiekontrakt. Men slike suksessrike satsninger forplikter. De hever forventningene til et møte med det fysiske museet. Det er som traileren til en spennende film: den skal pirre, men ikke overgå kino-opplevelsen. Men inne på Justismuseet er Therese og Hassan sporløst forsvunnet.
LOVLØSE TILSTANDER
Opp mot disse «spillene» (som museet kaller dem) fremstår museets faste utstilling som nokså lovløs. I annen etasje herjer en tettpakket samling artifakter og uniformer bekledd av forhenværende utstillingsdukker, de fleste bak glass og slå. I denne delen av utstillingen mangler fortellermessige grep som drar oss nærmere historien monterne representerer. I tillegg til humor på nett, sikrer dyktige muntlige formidlere en nær fortelling når man er heldig å ha dem for hånden. Da blåses liv i Rinnanbanden og historiske henrettelsesmetoder. Men uten museets dyktige formidlere tilstede blir den faste utstillingen nærmest stående som et museum over et museum. En nærhet til stoffet mangler også i den pågående utstillingen Propaganda i museets første etasje, men langt verre er det at den mangler en klar fortellermessig retning. Allerede plakaten indikerer en viss schizofreni: tittelen er lagt i fonten til den berømte britiske krigsplakaten «Keep calm and carry on», samtidig som underteksten forteller at utstillingen omfatter Nasjonal Samlings hjemlige plakater fra 1933 og til den bitre slutt for nazistenes norske overløpere i 1945.
I Propaganda forblir sterke fortellinger
fotnoter ettersom de ikke løftes frem.
HVA VIL DE FORTELLE?
Utstillingen består av to rom med hovedvekt på de norske nazistenes plakater. Disse er sterke i seg selv. Nasjonal Samling hadde dyktige markedsførere med skole i samtidens steile uttrykk, men de norske plakatene var langt mer nasjonalromantisk og tilsynelatende fri for sine tyske kollegers åpenbare rasisme. Men utover å vise plakater – hva er det Justismuseet vil fortelle oss egentlig? Som i museets andre etasje, er det lite som lar seg gjette frem uten tilgang på en av museets svært dyktige muntlige formidlere. De veiledende tekstene som følger plakatene gir brødsmuler av informasjon, men ingen retning eller klar fortelling. Det blir korte, fragmentariske drypp, som peker mot fortellinger som kunne gjort denne utstillingen klarere, tydeligere og nærere. De hinter om hva som kunne fått dette til å stå stødig sammen med annen formidling i Justismuseet. De forteller kort om det nazifiserte reklamebyrået Herolden, dens strateg og tegner Harald Damsleth, eller om enkelte av virkemidlene til denne utvilsomt dyktige propagandisten.
DEN GLEMTE FORTELLINGEN
Harald Damsleth fascinerer. Når jeg i skrivende stund skjener til Wikipedia får jeg innblikk i en nordmann født i Bremen av tysk mor og som tok sin utdanning i hennes hjemland. Det hviler et bakteppe til den senere landssvikdømte mannen som gjør fortellingen hans til mer enn bare en kynisk demon. Damsleth kunne vært utstillingens Therese og Hassan. Men hans historie blir i potpourrien av plakater og uavklarte retningsvalg mer som en fotnote. Ikke minst når man i utstillingens siste rom forsøker å favne over absolutt alt: propagandaens avleggere i det 20.århundre, samt andre eksempler på plakater fra både allierte og aksemakter. Istedenfor å avklare.
I Propaganda forblir sterke fortellinger fotnoter ettersom de ikke løftes frem. Som at en av verdenshistoriens største drapsmenn, Heinrich Himmler, besøkte Trondheim i 1941, og sporene etter folkelig motstand mot hans besøk. Eller hvordan propagandaen påvirket menneskene som ble utsatt for den i butikkvinduene. Propaganda gjør til slutt et lutfattig forsøk på å aktualisere tematikken. I en tid hvor håret til en amerikansk president virker mer ekte enn hva munnen og twitrefingrene hans tilkjennegir, kunne propaganda, falske nyheter, dobbeltale eller annet hjernevaskende tilbehør blitt ytterligere problematisert. Men da ikke som denne utstillingen – aller helst som en egen. Her fortelles allerede for mye og altfor upersonlig. Viktig melding: lytt til Therese og Hassan.
mer enn rasehat preget de norske nazistenes plakater. NS dyrket bonden, vikingen og nasjonalromantikken.
BEGRENSNINGER GIR FRIHET
Ved tidligere besøk har jeg hørt museets ansatte klage over de fysiske begrensningene ved Justismuseet. Det ymtes – som i de fleste trangbodde samlinger – om et sårt ønsket nybygg. Jeg synes jeg altfor ofte hører dette som utveien på formidlingsmessige utfordringer. Får man bare litt flere rom skal samlingene falle på plass. Denne hangen etter flere rom gir meg lyst til å tjuvlåne den danske filmdokumentaristen Jørgen Leths slagord om at begrensninger gir frihet. Det er gjennom begrensninger du tvinges til å fortelle. Justismuseet har vist dette i særklasse gjennom sine nettutstillinger. De viser det når de formidler muntlig. Men i de fysiske utstillingene spriker det. Så langt at vi nærmer oss spagaten.
PLUSS: Museet har blåst plakaten NEI av Harald Damseth til en størrelse som direkte viser hvor suggererende virkemidlene i propagandaen er, et sterkt grep. Museet relaterer også lokale forhold til propagandaen, selv om jeg gjerne skulle sett at dette fikk større plass enn i materialet som vises.
MINUS: Utstillingen gaper over for mye samtidig som det fortelles for lite. Virkningsfulle plakater konkurrerer om oppmerksomheten, samtidig savner jeg en utdyping av stoffet. Og hvorfor bruker ikke et museum som viser så friske takter i digital formidling mer ressurser på – nettopp – digital formidling i det fysiske museet? Skjermvisning kunne lettet på det overlessete preget i utstillingen «Propaganda.»
ANMELDT
INFO OM
UTSTILLINGEN:
NAVN:
Propaganda – Plakatene
til Nasjonal Samling
1933-1945.
STED:
Justismuseet, Trondheim
TID:
Juli 2017 til juli 2018
KURATOR:
Eva Furseth og Johan Helberg.
