Museal kolonisering og repatriering 

NyArktis vrir, overlapper og snur på kjente og velbrukte begreper og konsepter. Hva er villmark? Hva er et museum? Hva er et kart? 

Bilde fra utstillingen. To personer ser på et kart i et monter

Utstillinga NyArktis er et pågående prosjekt med kunnskapsbærere og kunnskapssøkere, museumsarbeidere og arktisforskere fra Kárášjohkka (Karasjok), Guovdageaidnu (Kautokeino), Oslo, Baikal, Mittimatalik og Snåase (Snåsa). I tillegg til å få fram andre synsvinkler på Arktis, dets natur, kultur og folk, viser utstillinga til museers rolle i koloniseringen av disse områdene.

Kartet som symbol

Det som i utstillinga kalles «Kartmaskinen» er en interaktiv installasjon som visualiserer interessekonfliker i Arktis, laga av Åsmund Steinsholm. Den består av flere versjoner av et kart over Varangerhalvøya. Hvert kart gir en oversikt over en type aktivitet i området, både på land og i havet. Kartet er laget av gjennomskinnelig glass festet i hengsler som kan dras fram og tilbake på skinner og på den måten overlappe hverandre. Man kan enkelt dra kartet som viser potensielle steder for gruvedrift på Varangerhalvøya over kartet som viser viktige områder for reindrifta på samme sted.

Utstillingsdetalj: gjenstander som ski og skaller er synlige i et monter på vegg.
FRA EGEN SAMLING: En drone og en gammel mobiltelefon; viktige verktøy i dagens Arktis, samt et gammelt par ski og skaller; varme sko av reinskinn, som fortsatt er i flittig bruk i Sápmi. Foto: Andreas Daugstad Leonardsen.

Kartmaskinen viser hvor kompleks en diskusjon om gruvedrift i disse områdene, eller Arktis generelt, burde og kunne være. Kart er ikke nøytrale. Bruk av kart har klare hensikter og begrensninger, men de kan også være virkningsfulle i sin klarhet eller i sin tvetydighet.

I skinn av å være nøytrale er faktisk kart også et uttrykk for et subjektivt syn på et geografisk område. Installasjonen er et godt eksempel på hvordan kart er et effektivt medium for å få psykisk og fysisk kontroll over et område. Kart kan sees som symboler på kolonimakt, da de har ofte blitt laget for å få oversikt over «nyoppdagede» landområder. Om et kart over et område er laget av en som kommer utenfra vil kartet speile dette, ved at det vil mangle den inngående forståelsen av og relasjonen til landskapet som lokale mennesker sitter på.

Kontroll og gjensidighet

Behovet for kontroll som kartene vitner om er også et sentralt tema i denne utstillinga. NyArktis ønsker å belyse det motsatte, nemlig at relasjonen mellom landskap, folk og dyr ikke trenger å være basert på kontroll.

Detaljer fra utstilling: Foto på vegg
TRADISJONER: I utstillinga vises foto fra reindrift av Aine Bye fra Samien Sijte, foto fra tægerarbeider (rotfletting) utlånt fra Duodjeinstituhtta, Åarjel Saemien Davje og fra Saemien Sijtes fotoarkiv, og foto fra selskinns-søm tatt av Nancy Wachowich. Foto: Andreas Daugstad Leonardsen

I Liv Østmos film (jávredikšun) om innsjøpleie viser hvordan praksisen med å ta vare på en viktig innsjø for fiske ved å luke i vannkanten, vedlikeholder innsjøen og holder fiskebestanden oppe. Mange mennesker i Sápmi har et forhold til naturen som er preget av resiprositet, gjensidige relasjoner, heller enn dominans. Filmen tematiserer hvor vanskelig det er å skille natur fra kultur. For en fremmed som besøker innsjøen ville det være vanskelig å se at dette er et område som stadig holdes ved like av folk i området.

Nye innskrenkninger på arktiske befolkningers områder, grunnet gruvedrift, klimaendringer, overfiske, vindmøller eller togbaner gjør at flere som nå vokser opp i Sápmi og andre arktiske områder kanskje ikke vil se verdien i å lære om tradisjonelle former for livberging. Det fryktes derfor at kunnskapen skal forsvinne.

Arktisk teknologisk presisjon

Prosessen som ligger bak tradisjonelt håndarbeid, som sying og foredling av skinn og tarmer for eksempel, framheves sjelden i museums-sammenhenger. Realiteten er at denne kunnskapen har vært essensiell for overlevelse i Arktiske områder. NyArktis legger vekt på de levende tradisjonene og kunnskapen som får uttrykk i disse gjenstandene. Filmene som vises som en del av utstillinga om notfiske og instruksjoner til hvordan man skal ta ut magesekk og sener fra reinsdyr viser hvor mye erfaringsbasert kunnskap som ligger i slik teknologi.

Vitenskapelig og museal kolonisering

Et utsnitt av et gjenstandskartotek plasserer museumsbesøkeren i det som kan beskrives som museets kulisser. Kartoteket inneholder ett kort for hver eneste av de 2000 gjenstandene som har blitt gitt tilbake til seks samiske museer gjennom repatrieringsavtalen Bååstede.

Kartotekkort og et forstørrelsesglass. Nærbilde i utstilling
OVERSIKT: Kartoteket rommer en oversikt over alle gjenstandene som er blitt gitt tilbake gjennom Bååstede-avtalen. Foto: Andreas Daugstad Leonardsen

Her fungerer kartoteket som et symbol på museers behandling av arktiske gjenstander og kulturer, da det er den tradisjonelle måten for museer å lagre informasjon om en museal gjenstand. Som i et vanlig museumsarkiv representeres hver gjenstand av et kartotek-kort med bilde og stikkord som informasjon. Kartoteket viser til den vitenskapelige prosessen som består av å samle, kartlegge og å sortere, og resultatet har ofte blitt at den rike kunnskapen og kulturen som produserer gjenstanden faller bort. Kartoteket viser til museers fetisjisering av «eksotiske gjenstander» og en behandling av dem og de kulturene de tilhører som samleobjekter, og gjenspeiler den manglende forståelsen av kompleksiteten i de fleste aspekter ved ulike urfolkssamfunn.

I et intervju NRK radios «Museum» gjør med Jelena Porsanger, konservator ved De Samiske Samlinger, forteller hun at de fleste samiske museale gjenstandene ikke befinner seg i samiske museer. I løpet av 1800-tallet var det flere omreisende som «samlet inn», kjøpte eller byttet til seg samiske gjenstander. Trommen som ble tatt fra den samiske noaiden (en helbreder som også hadde kontakt med åndeverdenen) Paul-Ánde (eller Anders Paulsen) på 1600-tallet, og som seinere ble henrettet for å ha brukt sin kunnskap, er en av disse. Tromma ble utlånt fra København til RiddoDuottarMuseat i Karasjok og der har den vært på en stadig utvida leieavtale mellom museet i Karasjok og København. De fleste runebommene som denne ble brent eller samla inn under heksebrenningene og misjoneringsprosessen på 1600-tallet. De fleste av de overlevende trommene er å finne på store museer sør i Europa.

Flere i museumssektoren har blitt mer bevisste rundt deres egen rolle i koloniseringen av urfolkssamfunn. Allikevel er ikke dette nok, presiserer Gro Ween, førsteamanuensis ved Kulturhistorisk Museum i Oslo og faglig ansvarlig for utstillinga, i samme episode av «Museum». Hun mener Kulturdepartementet må komme på banen i slike repatrieringssaker. Foreløpig er gjenstandene som ved hjelp av Bååstede-avtalen skulle komme hjem til Karasjok bare illustrert på plansjer på veggene her i museet. Å få tingene flytta hit er en annen sak. Mange av museene har enda ikke kapasiteten og utstyret som trengs for å ta imot de repatrierte kulturminnene.

Tar for lang tid

Museumsleder, Berit Åse Johnsen, sier hun er redd for at det skal ta så lang tid før gjenstandene har kommet på plass at man ikke lenger kan mobilisere den eldre lokalbefolkningen som fortsatt sitter på kunnskapen om disse gjenstandene. Konsekvensene kan bli at de lenge etterlengtede objektene ikke lenger får den historien de fortjener. Det samme gjelder de gjenstandene som ligger igjen i Oslo eller på andre museer rundt om i Europa.

Utstillingsdetalj: Foto av samiske tradisjonsgjenstander på ei stor tavle hengt opp på vegg
UFULLSTENDIG tilbakeføring: På veggene i korridoren på museet henger det bilder av hver eneste gjenstand som har blitt gitt tilbake til samiske museer gjennom Bååstede-avtalen. Foto: Andreas Daugstad Leonardsen

Museer som store og viktige historiske institusjoner har godt av selvreflekterende prosjekter som NyArktis. Kartoteket og plansjene med bilder av gjenstandene som i teorien tilhører De samiske samlinger i Karasjok, bidrar til et nesten selvironisk uttrykk samtidig som utstillinga tar temaet på alvor. Her tematiserer NyArktis en liten flik av diskusjonen som fortsatt foregår mellom ulike syn på natur og kultur og mellom museumsgjenstander og levde erfaringer.

FAKTA // NyArktis

❱❱ HVOR: De samiske samlinger (RDM), Karasjok
❱❱ HVEM: Produsert av Kulturhistorisk museum ved prosjektleder Gro Ween, i samarbeid med RDM – De Samiske Samlinger og andre institusjoner som har tilknytning til Arktis.
❱❱ NÅR: 5. februar-31. august 2020

Portrett (ansikt) av kvinneArtikkelforfatteren

Tuula Sharma Vassvik er uavhengig forsker og skribent med mastergrad i urfolksstudier.


Artikkelen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt (nr. 2-2020). Kontakt redaksjonen for abonnement på kr. 300,- pr år.

 



Join the Conversation