Mur møter veggen på Nobelsenteret

Fotoutstillingen WALLonWALL vises direkte på veggen utenfor Nobels fredssenter. Tusenvis av mennesker passerer her hver dag, men utstillingen forveksles lett med en byggeplass.

Utstillingskritikk av Vibeke Lunel, Ellen Agnete Krageberg, Adriane Solberg, Isa M.A Isene og Jennifer Valvatne, masterstudenter i museologi og kulturarvstudier ved Universitetet i Oslo. Teksten er en mappeoppgave fra høsten 2017.

Da Berlinmuren falt i 1989 var den unge fotostudenten Kai Wiedenhöfer der med kameraet sitt. Over tjue år senere dokumenterte han byggingen av Israels mur på Vestbredden, og siden har han fotografert grensemurer verden rundt. Bildene hans ble første gang vist i 2013 i utstillingen WALLonWALL på en 364 meter lang del av den gamle Berlinmuren. Siden den gang har WALLonWALL vært vist på en rekke steder både i Europa og i USA. Nå vises en mindre versjon av utstillingen utenfor Nobels Fredssenter i Oslo. Utstillingen består av fotografier fra Belfast (Nord-Irland), USA/Mexico, Spania/Marokko, Nord-Korea/Sør-Korea, Israel/ Palestina, Bagdad (Irak), Kypros, Hellas/Makedonia og Berlin (Tyskland). Alle bildene er tatt i perioden 2006-2014.

Fredsveggen

På Nobelsenterets nettside kan vi lese at «Prosjektet har en grunnleggende dokumentarisk form, men har som mål å få frem hvilke psykologiske effekter grenser har, stille spørsmål ved grensene og samtidig utforske våre erfaringer med dem. Mange av oss føler at vi kun er tilskuere. Dette prosjektet har til hensikt å gjøre oss alle til deltakere, noen ganger til ufrivillige deltakere», – og med dette i mente beveger vi oss ned mot havna.

Nobelsenteret ligger vis a vis Aker brygge, Oslo, ved den gamle vestbanetomta hvor det nye Nasjonalmuseet er i ferd med å reise seg. Byggeprosessen skjermes av en stor vegg satt opp av byggherren Statsbygg. På initiativ fra Nobels fredssenter ble veggen i 2015 omgjort til en arena for samtidskunst og fikk navnet Fredsveggen. Utenfor står en gruppe rom-folk og spiller trekkspill og saksofon, trikken suser forbi, folk haster på vei til buss og båt. Store heisekraner ruver bak skilleveggene, og det registreres knapt at det er noe spesielt med disse veggene før man bevisst oppsøker dem. Overskriften og startpunktet er plassert innerst i et hjørne og synes ikke. Du kan gå rett forbi uten å oppdage at det er en utstilling, og det ser ut til at det er det de aller fleste gjør. Utstillingen er også utformet slik at om du ikke ser introduksjonsteksten er det vanskelig å forstå hva det handler om. Uten introduksjonsteksten kan tekst og bilder på avstand ligne en arkitektfremstilling av bygget som bygges på baksiden av gjerdet. Men med briller og god vilje finner vi omsider frem til start og følger bildene som er montert ca. 2 meter over bakkeplan. Alle bildene er fulgt av korte tekster skrevet av kunstneren selv, hvor han filosoferer over sine tanker om hva disse grensemurene gjør med oss, både som individer og som art.

Kai Wiedenhöfer. Foto Daniel Rosenthal
Kai Wiedenhöfer. Foto Daniel Rosenthal

Kai Wiedenhöfer er født i Tyskland i 1966. Han har mottatt flere priser for sitt arbeid og flere av hans fotoprosjekter har blitt til bøker: Hans bok, Confrontier, ble utgitt i 2013 og handler om grensemurer verden rundt. Sommeren 2016 ble WALLonWALL etterfulgt av WAR on WALL og boka Syrian Collateral, som begge handler om krigen i Syria. Fotografiene hans har et dokumentarisk preg og viser rå virkelighet på en nøktern og stillferdig måte.

Murer som politisk redskap

På «Fredsveggen» ser vi enkelt komponerte bilder av blant annet en avstengt gate i sentrum av Nicosia, sett fra den gresk-kypriotiske siden. Vi ser en blindgate i Øst-Belfast som skiller et katolsk nabolag fra et protestantisk, og en observasjonspost ved gjerdet som skiller den spanske enklaven Melilla fra Marokko. Gjerdet er satt opp i løpet av det siste tiåret for å hindre afrikanere å komme ulovlig inn i EU. Utstillingen viser bilder av togskinner, piggtråd og graffiti, bortvendte mennesker i utenforskap.

Da Berlinmuren falt trodde man at det skulle bli slutt på bruken av murer som politisk redskap, og at murene var lagt på historiens skraphaug. Tjue år senere viste det seg å være feil. Murer etableres på nytt. I kjølvannet av politiske, økonomiske og etniske konflikter har grenser og barrierer blitt bygget i USA, Europa og Midtøsten, og Wiedenhöfer har dokumentert de fleste.

«Det gjør meg engstelig å nærme meg en grense» skriver Wiedenhöfer i en av billedtekstene.

«Grenser tvinger oss til å være på et bestemt område. De advarer oss om å holde oss unna. De minner meg om gullsmedbutikker med elektronisk sikrede utstillingsvinduer som frister oss med rikdom som de fleste av oss ikke har tilgang til.»

Inne på Nobels Fredssenter vises samtidig utstillingen «Shifting Boundaries» hvor 12 europeiske fotografer viser ulike tolkninger av grensene i et Europa i forandring. Sett i sammenheng med dette er WALLonWALL i Fredssenterets uterom et spennende sted å starte, men presentasjonen av utstillingen levner dessverre kunstneren liten rettferdighet.

Hindringer og Taco trucks

«Fredsveggen» viser seg å være malte sponplater oppå betongelementer. Platene er malt i veggfargen til fredssenteret, og det gjør at det kan se ut som en forlengelse av bygningen, og gjør at veggen kan minne om en mur slik som temaet i utstillingen forteller om. En fin dobbeltkommunikasjon, selv om denne huntonittmuren ikke er særlig fryktinngytende, eller har noe til felles med de murene utstillingen portretterer, den dekker heller ikke noe som er vanskelig å diskutere. Selve muren i denne utstillingen har altså ikke egenskaper til å vekke debatten. Den bidrar ikke til å selge budskapet og kan oppfattes som en vanlig tildekking av et anleggsområde. Da vi var på besøk var det satt opp et ekstra anleggsgjerde foran utstillingsveggen. Det er vanskelig å si hvorfor dette gjerdet er der og om det skal ha en funksjon. Antagelig er det satt opp for å sikre bildene og gi plass til folket som vil se utstillingen, men virker i praksis mer som et stengsel for ikke å komme nær. Det er flere hindringer for å komme fram til utstillingen – og ikke minst for å oppdage at den eksisterer. Når du kommer fra rådhuset mot Fredssenteret er det en markedsplass foran utstillingsveggen. Veggen er skjult bak foodtrucks med navn som Go’grilla og Yummy langos. Det er sånt som skjer når en utstilling skal dele det offentlige rommet med andre, og i dette tilfellet overskygges utstillingen fullstendig. Det er lett å assosiere til «Taco-truck on every corner» – bevegelsen som oppsto i kjølvannet av Donald Trumps valgkamp i 2016, da han ønsket å bygge en mur på grensen til Mexico. Ikke vet vi om dette er et tilsiktet virkemiddel for å gjøre Fredsveggen mer troverdig som «mur», det gjør det i alle fall ikke enklere å få med seg bildene som henger bak.

Tilgjengelig men likevel ikke tilgjengelig

«WALLonWALL er en utstilling som vil stå tydelig frem i bybildet, og vi ønsker at bildene skal skape diskusjon om hvordan grenser og murer skaper nye skiller mellom folk og land. Dokumentarfotografiet har en sentral plass på Nobels Fredssenter og flere av fotografiene er fra land og konflikter som også er aktuelle i fredsprisens historie, som Israel/Palestina og Sør- og Nord-Korea» forteller utstillingssjef Liv Astrid Sverdrup på Nobelsenterets nettside.

Foodtrucks og heisekraner gjør utstillingen utilgjengelig og vanskelig å oppdage. Foto: Ellen Agnete Krageberg.
FOODTRUCKS og heisekraner gjør utstillingen utilgjengelig og vanskelig å oppdage. Foto: Ellen Agnete Krageberg.

Det er ikke ofte vi finner en fotoutstilling utendørs i det offentlige rom, og å plassere budskapet på en ekte «mur» er et spennende grep. Men den ønskede debatten uteblir, og dette henger sammen med utstillingens utforming og plassering i landskapet. For hvem når denne utstillingen fram til når den fremstår slik den gjør i det offentlige rommet? I et museum går du inn i en dialog med utstillingen for å forstå eller bevisst å ta imot budskapet som formidles. I det offentlige rom er situasjonen annerledes, og utenfor Fredsveggen er det langt flere enn de bevisst besøkende som møter utstillingen. Her er det tusenvis av mennesker som daglig passerer som ikke er interesserte i å tolke og forstå budskapet, og som verken blir «vekket» eller invitert inn i utstillingens univers av annet enn matlukt fra Food-truckene. Dette er veldig synd, fordi Wiedenhöfers prosjekt er brennaktuelt og burde fått mer oppmerksomhet når det først ble utstilt midt i Oslo sentrum.

«Jeg ønsker å formidle at murer og gjerder ikke er noen løsning på verdens politiske og økonomiske problemer. Berlinmuren var det beste eksemplet på dette – freden begynner når murer faller, ikke når murer blir bygd», sier Wiedenhöfer i en av sine billedtekster. Men hadde vi ikke bevisst ønsket å oppsøke denne utstillingen hadde vi dessverre aldri lagt merke til den.

Sterke bilder og tekster som belyser et dagsaktuelt tema

Utilgjengelig fremstilling med visuell støy på alle kanter

  • Nobels Fredssenter: www.nobelpeacecenter.org
  • Utstillingen åpnet i oktober i fjor og står til 18. mars 2018.
  • For mer informasjon om fotografen og prosjektet: www.wallonwall.com