KritikkModerne museum og monumentalt fjøs

Moderne museum og monumentalt fjøs

Det kvenske museet i Vadsø rommer utstillinger, magasiner og kontorer – og både svar og nye spørsmål til kvensk og norskfinsk historie.

I arkitekturkritikken er det nærliggende å først og fremst avdekke de estetiske og funksjonelle kvalitetene ved et prosjekt. I det nye kvenmuseet vil jeg allikevel begynne med en mindre åpenbar og mer svevende verdi: arkitekturens symbolikk.

Historiens ironi

Den nye delen er oppført i tre inntil en eksisterende teglbygning som lenge huset NRKs første distriktskontor. Denne koblingen tilfører det nye museet et betydelig immaterielt lag. For da NRK 17. mai 1934 med pomp og prakt åpnet sin første filial utenfor Oslo – kun ett år etter at hovedkvarteret på Marienlyst var ferdigstilt – var det spesielt én sentral funksjon Vadsø-kontoret skulle fylle, nemlig rollen som kulturelt grensevern.

I nasjonalstatsbyggingens navn ble den desentraliserte, statlige institusjonen et ledd i fornorskningen av samer, kvener og norskfinner, det hele forsterket av en forsvarspolitisk oppfatning som regjerte på begynnelsen av 1900-tallet, kalt «den finske fare».
Norske myndigheter fryktet finsk ekspansjon i nordområdene og man antok at positive relasjoner til mennesker og kultur i Finland ville svekke den norske nasjonalfølelsen og forsvarsviljen. Det ledet til norsketnisk bureisning i Pasvik, motstand mot veibygging mellom Nord-Norge og Nord-Finland, og altså etableringen av rikskring- kasteren som kulturelt grensevern i Vadsø, et område med en stor finskspråklig minoritet.

«Lille Marienlyst», ble bygningen kalt der den lå flankert av to høyreiste radiomaster. Bygningen ble bombet under krigen og gjenreist i 1949, som en påkostet teglbygning med funksjonalistiske trekk, signert arkitekt Henrik L. Kjær.

Først utpå 70-tallet kom NRK i gang med sendinger på samisk og finsk, en begynnelse på avslutningen av assimileringspolitikken og en anerkjennelse av urfolk og minoriteters språk og kultur. Dette markerer også starten på en vei som kan sies å lede til 2018, da museet etter mange års innsats fra de ansatte, kommunen og politikere til slutt fikk bevilget penger over statsbudsjetet som et uunnværlig økonomiske løft for realise- ringen av et nytt museumsbygg. Den politiske og økonomiske prioriteringen kan betraktes som en nødvendig anerkjennelse av mange års forsømmelse og overgrep mot minoritetskulturene.

«Historiens ironi», kalte historiker Einar Niemi det, da han under det nye museets storstilte åpningsuke i august understreket nettopp den symbolske betydningen av at bygningen i dag er inntatt av den samme kulturen og folket som byggets første institusjon hadde som intensjon å undertrykke og fornorske.

LILLE MARIENLYST: Den eldste delen huset opprinnelig NRKs distriktkontor i Vadsø. De åpnet 17. mai 1934 og skulle det tjene som «kulturelt grensevern». Man kan kalle det historiens ironi, det at det i dag er kvensk museum her. Foto: Ingrid Fadnes

Det tradisjonelle Varangerhuset

Da kommunen lyste ut arkitekturkonkurranse for museet første gang, i 2004, var det som en nybygning i sentrum av Vadsø. Vinneren ble «Museums of Ideas» av arkitektkontoret A-lab, fire lukkede volumer oppført forskjøvet i forhold til hverandre i et høyreist tårn. For stram økonomi gjorde at prosjektet, som ble beskrevet som et «signalbygg» og «arkitektonisk landemerke», ble skrinlagt og det var et nytt konkurransegrunnlag og en grundig mulighetsstudie utført av LPO som la grunnlaget for den endelige løsningen med transformasjon og et tilbygg til NRK-bygget.

I Vadsø museum Ruija kvenmuseum evner arkitekturen å bære også den mørke historien om statlig fornorskning gjennom gjenbruk av arkitekturen, og viser at arkitekturen ikke behøver signalbygg for å romme symboler, eller høye tårn for å framstå som monumental.

Den gamle NRK-inngangen er omgjort til inngang for administrasjonen, mens den nye delen av bygningen er tilrettelagt med en ny publikumsinngang med et spisst takutstikk, en form som også karakteristerer den trekledde bygningskroppen. Utformingen til Varangerhuset har ledet det nye museets hovedgrep, forklarer arkitektene selv. Den tradisjonelle bygningstypen er et kombinasjonshus der bolig og fjøs er knyttet sammen med en indre midtgang.

At de valgte å ikke skille fjøs og bolig i to separate bygninger, forklares med at dyra avga tiltrengt varme til boligen, man slapp å gå ut i den verste arktiske kulda, samtidig som det var materialbesparende. Pragmatikken resulterte altså i en særegen bygningstype som har preget landskapet i Varanger. Og selv om museet åpenbart har en helt annen størrelse og funksjon, framstår referansen tydelig og understrekes av materialvalget.

STORSLÅTT: Inngangspartiet har et monumentalt preg. Foto: Ingrid Fadnes

Fra det monumentale til det hverdagslige

Den vindusløse fasaden, beliggenheten på toppen av bakken opp fra Vadsø sentrum, den store plenen i front, de tempelaktige inngangspartiene og den langstrakte rampen som stiger opp ved inngangen – alt bidrar til å gi museet et monumentalt preg. Men denne storslåtte og representative utsiden, jekkes imidlertid betraktelig ned idet du trer innenfor dørene.

Under en lav takhøyde, plassert på fargerike, vevde filleryer og omgitt av spilevegger, står museets første installasjon – et ovalt bord i tre som gjennom prosjekterte kart fra taket viser Vadsø bys utvikling gjennom historien. For selv om museet har status som et nasjonalt museum for et folk som er spredt over store områder, er det også et lokalt museum, som skal formidle historien til Vadsø og omegn.

– Vi ser på museet og utstillingen som et lerret, eller et rammeverk, som skal fylles videre og utvikles, uttalte museumsleder Mia Krogh i åpningstalen til et dagsseminar om kvensk kultur, språk og byggeskikk som ble arrangert i forbindelse med åpningen. Både resepsjon, museumsbutikk og den tilstøtende museumskafeen ligger i den eksisterende bygningen og forbinder administrasjonsdelen med utstillingens hovedrom.

Kafeen framstår som et litt uambisiøst, hvitt bakrom med utsikt til en stusselig bakside av bygningen. Samtidig er det viktigste på plass: et bord med selvbetjening av krydderkake og kaffekanne til greie vipps-priser. Det er kanskje tilstrekkelig for å oppfylle potensialet kafeen har som et lav- terskels og lokalt møtested over kaffekoppen?

RIKT: På å relativt få kvadratmeter gulvflate framstilles kulturhistoriske gjenstander og en rekke digitale flater. Foto: Ingrid Fadnes

Kven er kven?

«Kven er kven» er tittelen på et prosjekt av den kvenske kunstneren Åsne Kummeneje Mellem, et dypdykk i egen kvensk identitet og undersøkelser av hva kvensk kunst er eller kan være. Og det er kanskje dette spørsmålet som aller først reiser seg hos den gjengse nordmann på et kvenmuseum – hvem er egentlig kvenene og norskfinnene?

For selv om den norske stats overgrep og undertrykkelser i fornorskningens navn heldigvis har funnet sin vei til skolebøker, skjønnlitteratur og gravende journalistikk, er kvenenes og norskfinnenes historie og kultur i Norge fortsatt for mange, inkludert undertegnede, nærmest ukjent.

En liten korridor fra resepsjonen leder inn i bygningens østlige del, hvor det nyoppførte og høyreiste tilbygget rommer museumsutstillingens hovedrom. Det er lett å forstå at brorparten av det statsstøttede museumsbudsjettet har gått med til denne delens bygning og utstillingsdesign – og det er en riktig prioritering.

I en del av det nedsenkede taket, henger rundt hundre portretter av kvener og norsk-finner og gir like mange ulike ansikter til den teoretiske og tidvis uklare definisjonen av hva en nasjonal minoritet er.

HVA ER EN MINORITET? Rundt hundre portretter av kvener og norsk-finner og gir like mange ulike ansikter til definisjonen av hva en nasjonal minoritet er. Foto Ingrid Fadnes

Rik tilgang på materiale

Til tross for at enorme mengder materielle verdier i Troms og Finnmark ble destruert under andre verdenskrig, har museet likevel rik tilgang på materiale. Ifølge museumslederen blir det problemfritt å fylle flerfoldige hyllemeterne i kjellerens nybygde magasiner, og med en rullering av enkelte deler av utstillinger, kan «lerretet» tømmes og fylles på nytt og bli en dynamisk utstilling, i hvert fall i teorien.

På relativt få kvadratmeter gulvflate framstilles fotografier, gamle jordbruks- og fiskeredskaper, tekstiler, håndverk, kjøpmannsarkiver, inventar, klesplagg og en rekke digitale flater med spill, videointervjuer, interaktive kart og musikk – uten at utstillingen går i den klassiske museumsfellen der en utømmelig flom av informasjon propper den besøkende så full at man til slutt bare står igjen utslitt og tom.

Portrettene og filmene ble laget spesielt for utstillingen og fungerer godt sammen med de kulturhistoriske objektene. De gir utstillingen liv og en viktig påminnelse om at den kvenske kulturen er noe som i høyeste grad fortsatt er levende og i utvikling.

På et interaktivt kart kan man trykke på knapper for å få opp migrasjonsrutene til navngitte kvener/finner som bor i Øst-Finnmark i dag. De store migrasjonsbølgene fra Finland blir eksemplifisert med enkeltpersoners lange fartsveier – i kartet dukker det også opp ruter fra helt andre geografier; fra Bangladesh og Syria, og hele veien til Nord-Norge. Med slike grep evner museumsutstillingen å sette den skandinaviske migrasjonen i sammenheng med flyktningstrømmer som ligger enda nærmere vår tid.

Inndelinger i ulike rom og lave spilevegger, bryter rommets hallfølelse og bidrar antakelig også til den behagelige akustikken. Et høydepunkt er det lille saunarommet der du får dele benk og samtaler om den kvenske/finske badstukulturen med svette mannsoverkropper, riktignok vist på skjerm og i romtemperatur!

SPØRRENDE: Vadsø museum Ruija kvenmuseum havner i kategorien for museum som opptrer som undersøkende samfunnsaktør. Foto: Ingrid Fadnes

Mange svar og nye spørsmål

I studien «Museumsarkitektur» (2004) beskriver arkitekt Hege Maria Eriksson hvordan museene ikke lengre bare er verneinstitusjoner som skal gi svar, men også kulturpolitisk oppfattes som samfunnsaktører og deltakere i en multikulturell utveksling som skal ta opp og stille spørsmål.

Vadsø museum Ruija kvenmuseum vil jeg plassere i denne, etter min mening, kvalitativt bedre og mer interessante museumskategorien. Du vil neppe finne ett håndfast og endelig svar på hvem kvenene og norskfinnene er på det nye museet i Vadsø. Derimot vil du finne mange svar, og flere nye spørsmål.

Referanse

Øyen, Gyrid og Tord Øyen. «Fra Tegl til Tre: Mangfold som maktskifte i museumsarkitekturen» (Oslo: ROM forlag 2021).

*

Museumsnytt har i 2022 fått støtte fra Fritt ord til utstillingskritikk. Vi vil publisere en til to anmeldelser i måneden. Se alle her

Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.

Astrid Fadnes (f. 1990) er arkitekt og skribent med særlig interesse for arkitektur- og kunstkritikk, stedsutvikling i Nord-Norge og samisk arkitektur. Fadnes er en del av redaksjonen til det Tromsøbaserte kunstkritikkmagasinet Hakapik, skriver fast for Arkitektnytt og for bl.a. Arkitektur N, Se Kunst og  LatinAmerika. For tiden jobber hun som kommunikasjonsansvarlig hos Pikene på Broen i Kirkenes. 

Dette er en bearbeidet versjon av en artikkel som stod på trykk i Arkitektur N i 2021.

 

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Annonse