Et kvart århundre har gått siden Bent, Snah og Gebhardt skapte et av de mest kompromissløse rockebandene Norge har hørt og sett. Motorpsycho. Noen feider, suksesser og besetningsskifter senere, feirer Rockheim i Trondheim behørig bandet med en egen utstilling.
Før vi går inn i den er det verdt å nevne at utstillingen bare er en del av en velkoordinert hyllest, hvor både antologiplate og bok med samme tittel som utstillingen inngår. I tillegg har bandet holdt tre konserter rundt åpningen som alle ble utsolgt på timen, og fansen har laget spillelister på utstillingsbloggen. Brukerinvolveringen, konserten og boken er med å forlenge livet til utstillingen, samtidig som de bygger forventninger for besøkene. Spillelistene er også projisert over hele den første veggen i utstillingsrommet, og med dette grepet viser Rockheim allerede i innledningen det tette båndet mellom Motorpsycho og tilhørerne – også kalt «psychonauter».
Et internasjonalt band
At bandet selger mer ute enn hjemme har vært en sannhet fra første album. Og Rockheim har tatt høyde for langveisfarende «psychonauter» gjennom opptrykt program – kun på engelsk. Myser man navn og tilholdssted på bidragsyterne til spillelistene finner vi mange utenfor trønderhovedstaden og landet forøvrig.
Fortellingen starter allerede utenfor det avlange og svartmalte utstillingslokalet. Her møter vi den sprudlende installasjonen til anerkjente Pål Bøyesen og Trygve Ohren, som gjengir bydelen Svartlamon i miniatyr med modelljernbane, en rullerende sølvruke og et paranoid antall katter bak hvert et dukkeaktige hus. Det gir et glimrende bilde på en skakk men spill levende og kreativ bydel. Og siden Svartlamon er kjernen i Motorpsychos liv – både i form av øvingslokaler og kontorer (og mye annet, som at den aller første konserten foregikk et steinkast unna – oppvarming for Turboneger i 1989) – er det en brilliant idé å starte med Motorpsychos mikrokosmos.
Men installasjonen er stusselig plassert. Ikke er den markert eller ledsaget av noen forklaring, selv om en innlest tekst følger oss via en altfor lavt innstilt høyttaler. Miniatyren er ikke bare satt utenfor selve utstillingen, men den oppleves som et fremmedelement. Dette kan skyldes flere ting. Kommentaren vi hører, lest inn av Øystein Dolmen, oppleves overflatisk. Kanskje fordi den søker å smelte sammen Motorpsychos nokså upolitiske musikk med den politiske kampen for bydelen til i det hele tatt å eksistere, og dermed gi utstillingen en sosial og kulturell tyngde den ellers ikke har. Tonen er lett og humoristisk, og konfliktene som nevnes oppleves nærmest som oppramsing. Men disse konfliktene bidro tross alt til Svartlamons identitet og standing som motkultur. Det burde og kunne vært fremhevet sterkere, og jeg tror en bedre tekst kunne vært nok. Utstillingen er arealeffektiv, med den fare at den kan oppleves som et visuelt bombardement. Men jeg synes utstillingsdesignerne balanserer dette fint. Og det til tross for at bandets sterke visuelle uttrykk, primært klekket ut av smågeniale Kim Hiortøy, har fått en vesentlig plass. Asymmetriske opphengte flater er hengt på skrått, mens andre er satt på konvensjonelt vis i montre.
Testosteronoverskudd
Jeg ser meg rundt i lokalet. Nittifem prosent menn. Som Rockheim også delvis tilkjennegir i sin egen blogg, er dette en gutteting. Fiksering på tekniske duppeditter bidrar vesentlig til det. Når jeg oppdager en av det annet kjønn og spør hva hun gjør her alene, forteller at hun er med han der foran, som står i ivrig samtale med en kompis i enden av rommet. Og der står selve katedralen. Et flere meter langt miksebord, hvor man kan høre og ratte ulike enkeltspor. Men la det være sagt at unger ser ut til å ha en fin stund med å skru og vri.
Ironisk nok er den beste formidleren i denne utstillingen bandet selv. Allerede i programmet omtales de som mediesky, men på de interaktive filmstasjonene bobler det av fortellerglede. De intervjuede er dyktige til både å gi fargerike situasjonsbeskrivelser og å sette musikken inn i en større sammenheng. Sammen med samarbeidspartnere får vi historien på et ekstremt detaljert og personlig nivå – om innspillinger av låter, bruk av utstyr og turnéer. Jeg vil også berømme Rockheims ansatte, mange av dem selv musikere. Med slentrende iver tar de seg tid til å komme med intrikate utlegninger og fine anekdoter om utstillingens remedier. Behagelig og kunnskapsrike, men aldri belærende.
Tilbake til spørsmålet: skapes nye fans på Rockheim? Neppe. Den krever forhåndslytting eller musikkfaglig interesse. Allikevel koser jeg meg midt i den utilslørte og ærlige nerdetheten. Kan hende er jeg farget av at flere som nevnes i utstillingen er personer jeg hilser på titt og stadig, og at nettopp disse – som lysmenn og videokunstnere – løftes frem. Men det er uansett befriende med en utstilling som ikke vil nå alle. Som ikke pretenderer pedagogikk på bokstavkjeksnivå for å få alle med, men i stedet sier: Velkommen nerder. Dette er på mange måter en utstilling like kompromissløs som bandet selv. Med få unntak kler det både Motorpsycho og menigheten.
OM UTSTILLINGEN
NAVN : Supersonic Scientists
STED : Rockheim, Brattørkaia 14, Trondheim
NÅR: 16. oktober 2015 til 30. april 2016
Designer og finsnekker: Daniel Richards
Kurator, prosjektleder, skribent og redaktør: Synnøve Engevik
Design utstillingslogo: Kim Hiortøy
Nettadresse: rockheim.no
ANMELDT AV: Per A. D. Jynge har bakgrunn som tekstforfatter og filmarbeider, og jobber til daglig i Skatteetaten med ungdomsprosjektet Spleiselaget.
Anmeldelsen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt – nr. 5-2015. Kontakt redaksjonen for abonnement (kr. 300,- pr år)
