Med silkehansker på vanskelig kulturarv

Gjennom utstillingen «ANI – Silkeveiens glemte by» viser forskere fra både tyrkisk og armensk hold en beundringsverdig vilje til å legge politisk uenighet til side til fordel for utforsking av en felles kulturarv. Imidlertid makter utstillingen i liten grad å formidle alvoret i konflikten som ligger bak, mener anmeldere fra masterstudiet i kulturarv og museologi ved Universitetet i Oslo.

Foto: Murat Germen

Av: Ingrid K. Sørensen, Espen Bennick, Karina Værstad og Mathilde B. Nordstrand.
Anmeldelsen er skrevet som en mappeoppgave i et kurs om utstillingskritikk av masterstudenter i museologi og kulturarv ved Universitetet i Oslo.


Utstillingen om ruinbyen Ani på grensen mellom Tyrkia og Armenia er et samarbeid mellom Anadolu Kültür, Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) og Kulturhistorisk museum (KHM). Anadolu Kültür er en tyrkisk organisasjon som arbeider for kulturutveksling innad i, og på tvers av landegrenser. Relasjonen til Armenia er et av satsningsområdene, og gjennom ulike samarbeid er formålet å skape en bevissthet rundt en felles kultur og historie i regionen.

Ani lå på Silkeveien mellom Kina og Europa og var hovedstaden i det armenske kongedømmet. Utstillingen viser tekst, bilder og film og skal ifølge KHM gi museets gjester et innblikk i Anis historie og arkitektur. Utstillingen skal også vise hvordan et samarbeid mellom Tyrkia, Armenia og internasjonale parter åpner opp for at Ani skal undersøkes videre og bli bevart.

Nøytral utforming – nøytral utstilling?

Utstillingen er i museets tredje etasje. I det man kommer opp trappen og entrer utstillingen blir man møtt av et relativt mørkt rom med en nøytral grå farge på veggene. En mer levende oransje kontrastfarge går igjen i fargene til fotografiene som er utstilt og fungerer som et blikkfang gjennom hele utstillingen. Selve utstillingsrommet er ikke av stor skala, men det faktum at det kun er bilder, film og tekst på veggen, med svart bakgrunn for ekstra kontrast, gjør at lokalet fremstår som romslig og godt utnyttet. Utstillingen leses fra høyre til venstre, noe som føles naturlig med tanke på rommets utforming.

ORANSJE: I utstillingen er det ingen gjenstander, men en benk man kan beundre fotografiene fra, og en fotobok for den interesserte. Den oransje fargen er et gjennomgående virkemiddel, men virker det? Foto: Ingrid Kvalvik Sørensen
ORANSJE: I utstillingen er det ingen gjenstander, men en benk man kan beundre fotografiene fra, og en fotobok for den interesserte. Den oransje fargen er et gjennomgående virkemiddel, men virker det? Foto: Ingrid Kvalvik Sørensen

Når man kommer inn i lokalet blir man møtt av en vegg med utstillingens tittel og et stort bilde som viser en detalj i fasaden på byens katedral. Den første veggen med informasjon fungerer som et sammendrag av utstillingens innhold, og fortsetter med en detaljert tidslinje over Ani sin utvikling som by og stoppested på Silkeveien. Byen blir dermed plassert historisk, men det er først etter tidslinjen passeres at byen blir posisjonert geografisk på en visuell måte. Dette blir gjort med et detaljert kart over byen, men det finnes kun et lite kart over det utvidede Europa i designtro oransje stil. Den grafiske profilen er enkel og oversiktlig, men kan synes tidvis å overstyre selve historiefortellingen. Totalt sett er dette elementer som kan få utstillingen til å fremstå upartisk. Men er den egentlig det?

«Må kulturarv være storslagen for å bli bevart?»

Fotografiene oppleves ikke kun som virkemidler, men som dominerende i det visuelle inntrykket. «Den glemte byen» fremstilles gjennom spektakulære og innbydende bilder og vekker en undring hos betrakteren. Effektene av lys og mørke kan gi en opplevelse av nærhet og tilknytning til det som fremstilles, men bringer også, paradoksalt nok, assosiasjoner til kommersielle fremstillinger av turistvennlige reisemål.  Utstillingen påpeker også vanskeligheten ved å bevare kulturarv som ikke trekker de store turistmengdene, og utstillingen kan oppfattes som en materialisering av denne utfordringen.

Videre fortelles det om hvordan Ani ble gjenoppdaget og om den særegne arkitekturen som vokste frem i dette flerkulturelle møtepunktet. Teksten gir noe grunnleggende informasjon, supplert av video og bildeserier. Stillbildene har egne tekster, men disse går nærmest i ett med bakgrunnen, og bruken av prosjektor gir økte kontraster, skaper dårlig lesbarhet og gjør at tekstene bokstavelig talt settes i skyggen. Midt i rommet er det plassert en benk med boken New discoveries in Ani av den tyrkiske fotografen Vedat Akçayöz, et fint grep rettet mot den som er spesielt interessert.

SPEKTAKULÆRT: «Den glemte byen» fremstilles gjennom spektakulære og innbydende bilder. Fotografiene oppleves som dominerende i det visuelle inntrykket. Foto: Murat Germen
SPEKTAKULÆRT: «Den glemte byen» fremstilles gjennom spektakulære og innbydende bilder. Fotografiene oppleves som dominerende i det visuelle inntrykket. Foto: Murat Germen

Mot slutten av utstillingen er det mest bilder fra Ani og omgivelsene, og det hele avsluttes med et eget hjørne viet til mer generelle tanker omkring kulturarv og UNESCO samt Kulturhistorisk Museums eget arbeid med vern av bysantinske kulturminner. En av overskriftene stiller her spørsmålet «Hva er verdt å ta vare på?», i et forsøk på å aktivisere publikum og skape økt bevissthet omkring bevaringspolitikk. Dette bidrar til å runde av utstillingen og setter samtidig Ani inn i en global kontekst. Avslutningsvis gis det også en lignende betraktning; «Må kulturarv være storslagen for å bli bevart?» Dette er en betimelig refleksjon, som godt kunne vært rettet ikke bare mot publikum, men også refleksivt mot utstillingen som helhet. Med tanke på hvilke metoder som er blitt brukt for å poengtere det storslagne og visuelle gjennom hele utstillingen er dette merkverdig.

Mye tekst – lite informasjon

Første del av utstillingen er viet til Anis historie fra tidlige jernalderbosetninger. Fra 900- til 1200-tallet var Ani et viktig knutepunkt og handelssentrum på silkeveien mellom Kina og Europa, inntil nye handelsruter tok over og påfølgende plyndringer og naturkatastrofer i stor grad la byen øde. Det russiske keiserdømmet annekterte området i 1878 og startet utgravninger og dokumentasjonsarbeid. Fra 1988 gjorde tyrkiske forskere undersøkelser i byen, men ikke før stiftelsen World Monuments Fund bidro med forskningsmidler i 2011 ble dagens prosjekter, der også NIKU og Utenriksdepartementet er involvert, muliggjort. For første gang samarbeider tyrkiske og armenske eksperter til tross for et anstrengt forhold mellom de to landene, og utstillingen er et resultat av samarbeid mellom forskere, fotografer og designere fra begge land. Denne delen av historien er dokumentert i utstillingen, men den tyrkiske massakreringen av armenske innbyggere og militariseringen av grenseområdene er ikke like tydelig. Innledningsvis fortelles det om «…dagens politiske situasjon…» som «…utfordrer vår felles kulturarv», men dette fremstår som en altfor kortfattet og enkel løsning.

En politisk slagmark – ruinert politikk:

Hvorfor denne utstillingen nå?

Mellom 1914 og 1923 ble rundt halvannen million armenere, hovedsakelig innbyggere i det Ottomanske riket, drept i det som foreløpig 29 land offentlig har anerkjent som et folkemord. Tyrkia benekter at det var folkemord og Norge er ikke blant de overnevnte 29. Det er nærliggende å tro at Utenriksdepartementets medvirkning i forskningsprosjektet i Ani ligger til grunn for at utstillingen ikke rører mer ved denne tematikken. Utstillingen i Oslo er høydepunkter fra tilsvarende visninger i Istanbul og Yerevan som trolig har hatt en noe ulik beskrivelse av det politiske klimaet. Tross denne problematikken er det likevel positivt at den økte graden av dialog og det samarbeidet som nå pågår vies noe oppmerksomhet.

Med unntak av NIKU og UD sin medvirkning i prosjektet kan det likevel stilles spørsmål ved nødvendigheten av utstillingen, og om deres deltagelse rettferdiggjør at den presenteres hos Kulturhistorisk Museum. Fraværet av nyanser og kritiske innvendinger fra Kulturhistorisk Museum sin side er bemerkelsesverdig, og gir derfor en begrenset, og til dels avvikende, representasjon av de historiske forholdene. Dette gjør at utstillingen ikke lever opp til sitt potensiale som mulig arena for å ta opp problematiske forhold innen kulturarv.

Fakta // om utstillingen

Ani – silkeveiens glemte by  

Historisk museum (Kulturhistorisk Museum, UiO)
16. oktober 2018 til 6. januar 2019
Et samarbeid mellom KHM, NIKU (Norsk institutt for kulturminneforskning) og Anadolu Kültür.



Join the Conversation