Hold deg oppdatert - meld deg på vårt nyhetsbrev
KritikkLukten av noe ekte. Synet av noe digitalt 

Lukten av noe ekte. Synet av noe digitalt 

Fiskerimuseets nye utstilling er vakker, pedagogisk og lærerik, men museet har gått seg litt bort i ønsket om å være digitale og moderne. 

Annonser

Annonser

– Her lukter det historie, sier guttungen som har gått inn på museet før meg. Han har rett. Det er lukten i de gamle tørrfiskbodene som er det første som slår oss når vi går inn i museet og det siste som henger igjen når vi går ut.

Den nye hovedutstillingen er produsert av utstillingsfirmaet SixSides for Museum Vest. Den består av to deler, 1: Verden under vann og 2: Det eventyrlige fisket. I tillegg er Bod 23: Tørrfiskboden restaurert og tatt i bruk som lokale for midlertidige utstillinger.

Vi ledes gjennom utstillingen ved å følge retningen til en stim av røde og blå fisker på gulvet.

Digitalt er ikke interaktivt

Det første rommet vi går inn i er utstillingen «Verden under vann». Det er et vakkert rom. Lyset er dunkelt. Gulvet, veggene og taket er i grønne og blå nyanser. Vakre nærbilder av livet under vann er prosjektert opp på veggen.

Dette rommet omtaler museet som et «spektakulært rom i museet, fylt av høyteknologisk utstillingsdesign og fascinerende gjenstander» i utstillingsbrosjyren. Bare det siste er sant. Det å se ekte og viktige gjenstander fra fiskeriforskningshistorien gir et raskt og nyttig innblikk publikum ikke får andre steder.

I en by med Norges største akvarium er ikke digitale fisker på vegg særlig spektakulært. Det er plassbesparende at tekster er på trykkeskjermer, i stedet for på vegg, men heller ikke det er nytt og spennende.

Aktiviteter uten skjerm

«Det eventyrlige fisket» er en klassisk utstilling med kronologisk informasjon på vegg, og vi blir opplyst om viktige hendelser i sjømatnæringens historie. I denne etasjen fins det også et oppdrettsspill, som skal være en aktivitet for barn. På samme måte som andre spill i utstillinger SixSides har produsert går det sakte, og det eneste publikum gjør selv er å velge mellom ulike alternativer som svar på spørsmål.

KRONOLOGISK: Fiskerihistorien presenteres ryddig og tradisjonelt som en kronologisk historie på en tidslinje. Foto: Sølvi Vik
KRONOLOGISK: Fiskerihistorien presenteres ryddig og tradisjonelt som en kronologisk historie på en tidslinje. Foto: Sølvi Vik

Det er mye i fiskerinæringen som kan egne seg for korte, morsomme og lærerike spill. Det går for eksempel an å prøve å fange fisk med ulik redskap, lete etter fisk med ekkolodd (og få poeng for å klare å fange dem) eller forsøke å utrydde lakselus. Da hadde man tatt det digitale formatet og barnas digitale kompetanse på alvor. Nå driver museene mest med gamle ting i nye formater.

Dette ser jeg også på barna som er på museet denne onsdagen. De prøver seg på skjermer og på spill, men gir raskt opp. I stedet velger de å bruke mulighetene til å være interaktive uten skjerm. Det å sitte med mikroskop og se på skjell eller å prøve dykkerdrakt prioriterer derimot barna tid til. Når de gjør dette kommer de også i snakk med andre barn, og de stiller de voksne mange spørsmål. Det er bra. På en måte har skjermene erstattet de tradisjonelle plakatene, men uten å gjøre utstillingen mer interaktiv.

Lettlest og informativt

I «Verden under vann» er alle tekstene på trykkeskjermer. Ved å trykke på knappen «Silja» får man enklere og kortere tekster, beregnet på barn, om samme temaer som de voksne kan få utdypende informasjon om. I «Det eventyrlige fisket» henger det små korte tekster for barn på plakater som er formet som tørrfisk. De henger lavt slik at de er lett å nå for barna. Tekstene er korte, morsomme og lærerike.

Tekstene for voksne er også lettleste. Setningene er korte, og ordvalget er godt. Likevel overforklarer og overforenkler ikke museet innholdet. Andre museer bør lære hvordan man skriver godt for voksne av Norges Fiskerimuseum.

Vakker museumsfilm

Helt innerst i «Det eventyrlige fisket» finner vi filmen «Kvotar, kapital og kjærleik». Det er den beste filmopplevelsen jeg har hatt på museum. I et kvarter sitter jeg fjetret. Vi møter tre generasjoner fiskere som er ansiktene, stemmene, hjertene bak fangststatistikkene, fiskekvotene og fiskeripolitikken. Filmen er en estetisk opplevelse som utnytter mulighetene det å vise film på tre skjermer gir.

SANDVIKSBODENE 20, 23 og 24, nye Norges Fiskerimuseum. I bakgrunnen er Sandviksfjellet. Foto: Sølvi Vik.
SANDVIKSBODENE 20, 23 og 24, nye Norges Fiskerimuseum. I bakgrunnen er Sandviksfjellet. Foto: Sølvi Vik.

Det er mange muligheter til å lære mye om fiskerinæringene i museet, men innsikten i hva dette betyr for folk er det bare denne filmen som gir oss.

Restaurert og i bruk

Den siste nyheten på fiskerimuseet er den nyrestaurerte «Bod 23: Tørrfiskboden.» Her er lukten av historien enda sterkere enn i resten av museet. Lokalene skal brukes til midlertidige utstillinger, men egner seg også slik de står nå med litt informasjon om byggeskikk, tørrfiskhandel og de opprinnelige veggmaleriene.

TØRR HISTORIE: Det fungerer godt når tørrfiskboden selv får fortelle historien. Foto: Sølvi Vik
TØRR HISTORIE: Det fungerer godt når tørrfiskboden selv får fortelle historien. Foto: Sølvi Vik

Det er behagelig med et rolig utstillingslokale etter å ha opplevd lyd, lys, farger og bevegelser i de tidligere rommene. Bygningen slik den står nå knytter museet direkte til den historien som bygningen, bydelen og museet er formet for og av.

PLUSS OG MINUS:
DET BESTE MED UTSTILLINGEN: Tekstene er gjort lett tilgjengelige. Det fins korte tekster for barn (og de av oss som er litt late) og lengre, men lettleste tekster når vi lurer på noe mer.

DETTE KUNNE VÆRT GJORT ANNERLEDES : De digitale virkemidlene fungerer mer som dyre kulisser enn et bidrag til å oppleve mer av livet over og under vann.

OM UTSTILLINGEN:
NAVN : Verden under vann / Det eventyrlige fisket / Bod 23: Tørrfiskboden
STED : Norges fiskerimuseum, Sandvikboder 20, 23 og 24, Bergen
NÅR: Fra 1. juni 2015. Fast utstilling.
NETTT: fiskerimuseum.museumvest. no
KONSEPT : Sixsides A/S
Faglig ansvarlige ved museet: Konservator Bjørn Djupevåg
Formidler Knut Rommetveit
Konservator Sølvi Vik

ANMELDT AV: Per Magnus Finnanger Sandsmark – har mastergrad i museologi fra Universitetet i Oslo, er fast kulturskribent og museumsanmelder i Minerva og er tilsatt i et vikariat på Olav H. Hauge-senteret.

Anmeldelsen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt – nr. 4-2015. Kontakt redaksjonen for abonnement (kr. 300,- pr år)

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Annonse
Annonser