I de senere årene har det foregått en trend i religionsvitenskap og teologi i retning av praksis. I stedet for å studere religion via dogmer og teologens påstander, fokuseres det nå i større grad på vanlige religiøse menneskers egne tanker og praksiser. Man kan snakke om en ”empirisk vending” mot ”hverdagens religion”. Den britiske religionssosiologen Meredith MacGuire (2008) viser hvordan denne vendingen bringer frem ny kunnskap om religion, fordi vanlige religiøse menneskers tro ikke er miniatyrutgaver av religionens dogmer. Vanlige menneskers tro er snarere en kontinuerlig og individuell fortolkning av eget og andres liv og erfaring, lokal tradisjon og det man oppfatter at er korrekt lære. Denne fortolkningen skjer ikke bare kognitivt, men også som kroppslige praksiser. Religion er noe man gjør. Teologen Geir Afdal (2013) kaller derfor religion ”substansielle dynamiske prosesser”. Substansiell, fordi man alltid forholder seg til et materielt utgangspunkt (riter, hus, mat). Dynamisk, fordi dette materielle alltid finnes i en gitt geografisk, kulturell og sosial kontekst. Det religiøse utrykket er derfor selve prosessen, hvor det materielle bearbeides dynamisk, på måter som kan stå i sterk motsetningen til dogmenes normative påstand om hva religion ”er”.
Religiøs praksis i Tromsø.
Vendingen mot det lokale, kontekstuelle og materielle er tydelig i utstillingen ”Homo Religiosus” på Perspektiv museum. Utstillingen stiller ut glimt av åtte trossamfunns religiøse praksis i Tromsø. Utstillingen består av fotografier av religiøse praksiser, opptak av stemmer som forteller om tro, utstilte gjenstander og dikt/bilder blåst opp på veggene. Fokuset er hele tiden på det lokale. Dette er et spennende grep, fordi det åpner opp for identifikasjon med menneskene og levd liv. Grepet kan bidra slik til å motvirke fremmedgjøring og synliggjøre at religiøse mennesker først og fremst er mennesker. Grepet viser tydelig at religion og religiøs tilhørighet er mye mer enn en kroppsløs kognitivt kunnskap og påstander om guddommens beskaffenhet.
Man kan like vel spørre seg hva man mister av syne gjennom å lage en utstilling som i så stor grad fokuserer på og forblir i praksisene og livet. Selv kunne jeg ønsket en synliggjøring av de implisitt kunnskapsmessig strukturerende grepene som produsentene av utstillingen har hatt: hva er den operative definisjonen av religion som utstillingen bygger på, altså hvorfor kalles akkurat dette for ”religion”? Er det fordi aktørene selv kaller det for religion? Kan religion og religiøs praksis ha ulike mening i ulike kontekster? Eksempelvis kan bruk av hijab i Tromsø og Kairo ha ulik betydning, fordi islam har en ulik samfunnsmessig posisjon i Norge og Egypt. Det er grunn til å tro at å gå i kirken i Tromsø eller å gå i en sjømannskirke på ferie ikke er uttrykk for de samme følelsene eller erfaringene, selv om praksisen (hvis den ble fotografert) ville sett likedan ut. Dette er problemstillinger og valg som gjerne kunne blitt reflektert over og synliggjort for publikum.
I utstillingen er fokuset på det lokale og praksis-nære bevart i så stor grad at i teksten som introduserer de åtte trossamfunnene får vi kun vite deres lokale navn (f.eks. ”Grønnåsen menighet” eller ”Vor frue menighet”). Man må ha god kjennskap til det religiøse landskapet i Tromsø for å vite at Grønnåsen menighet er en del av Den norske kirke og at Vår frue menighet er en menighet i Den katolske kirke. Insisteringen på det lokale kan i dette tilfelle virke forvirrende på publikum, fordi redskapene til å fortolke det man ser kan svekkes av at man ikke vet hvilken ramme man skal sette det man ser og hører inn i. Et fornøyelig utslag av insisteringen på det lokale og praksis-nærhet er en digital skjerm med ulike ikoner. Ikonene er forskjellige gjenstander og symboler. Man trykker på ikonet og frem på skjermen kommer en fortelling om hva symbolet eller gjenstanden betyr for en religiøs person. Et av tegnene er en kaffekopp, et annet er et kors. Å sammenstille et av verdens tyngste religiøse symboler med en bruksgjenstand tar praksis-fokuset til nye høyder!
Å knele på et museum
Et grunnleggende spørsmål i møte med en hver utstilling er om det er gjort utstillingstekniske grep som tilfører publikum en ny erfaring som ikke ville vært mulig å oppnå utenfor utstillingsrommet, eller som ikke ville vært oppnådd om gjenstandene ble vilkårlig distribuert i et rom. På et punkt greier denne utstillingen nettopp det. Utstillingen viser frem et stort billedmateriale fra åtte ulike trossamfunn i Tromsø, og lydspor som følger disse (selv om man nok må ha lokal kunnskap om Tromsø for å gjøre koblingen mellom bilder og stemmer). Men for å få kunne se bildene og høre lydsporene må publikum knele på en lang skammel, slik nattverdsgjester, brud og brudgom kneler ved alterringen.
Å knele er en kroppslig gest mange forbinder med en religiøs praksis. Det er få – om noen – steder i det sekulære at mennesker oppfordres til å knele. Med andre ord tilbyr utstillingen publikum å selv gjøre en kroppslig handling som ofte tolkes som religiøs. Samtidig er den virkeligheten vi skuer inn i når vi kneler på fotskammelen ikke en transcendent virkelighet, men en immanent virkelighet, det vil si menneskers religiøse praksis i Tromsø. Vi som publikum inviteres til å gjøre en av deres gester (knele), og ved gå gjøre det (kneler), skuer vi inn i deres virkelighet. Dette er et interessant utstillingsmessig grep, som utfordrer hvem som er vi og hvem som er dem, hva som er religiøs praksis og hva som er den metafysiske virkeligheten som religiøs praksis hevder å interagere med. Hvem er «de» religiøse menneskene og hvem er ”vi” publikum, når ”vi” gjør den samme kroppslige gesten som ”dem” nettopp for å få tilgang på ”dem”? I mine øyne lykkes her utstillingen med å åpne opp for et større konseptuelt rom for å tenke om religion. Dette skjer nettopp fordi utstillingen ikke kun forblir i de religiøses egen praksis (slik den er avbildet), men tar utstillingstekniske grep som overskrider tradisjonelle skiller mellom de som beskuer og de som beskues.
Det selvkritiske blikket
Som en person som selv er religiøs er det et særlig ett forhold jeg savner ved utstillingen. Det store fokuset på praksis og kontekst gjør at religion i stor grad fremstår som noe man hengir seg til, en tilslutning. Dette gjør at motstand mot religiøs praksis og kritikk av egen religiøs tradisjon som en del av det å være religiøs, underkommuniseres i utstillingen. I Homo religiosus fremstår religion i stor grad som en hyggelig, fellesskapsdannende og positiv aktivitet. Dette er sant, men baksiden er like sann: intoleranse, ekskludering og dogmatisme. Når den kognitive dimensjonen ved religion utelates til fordel for et fokus på praksis og det kontekstuelle, forsvinner også muligheten til å fremstille eksempelvis feministisk teologisk kritikk av egen tradisjon som en integrert del av det å være et religiøst menneske.
For å ta poenget videre: denne anmeldelsen skrives dagen etter massakren mot satirebladet Charles Hebdo. Tolv mennesker er skutt og drept. Så langt peker alt mot at dette er en religiøst motivert handling, med utgangspunkt i at bladet hadde publisert karikaturer av profeten Muhammed. Hvis denne motivasjonen avdekkes som årsaken til massedrapene, er dette også å se på som et uttrykk for hva det er å være religiøs, selv om det er milevidt fra hva den gjennomsnittlige vanlige troende eller muslimske lærde ville forfekte som sann religiøs praksis (parallelt med at jeg som kristen på ingen måte står innen for kristen-fundamentalister som skyter leger som utfører abort i USA). Selv om massakren ikke skjedde i Tromsø, påvirker det likevel betingelsene for å være troende eller ikke-troende i Tromsø. Å velge å ha det geografiske Tromsø som horisont for en utstilling om religiøs praksis underkommuniserer derfor at religion i dag forholder seg til en global kontekst. Men enda viktigere: hendelsen viser også at religion ikke alltid er hyggelig og fellesskapsdannende. Religion som katalysator for vold og konflikt kunne med fordel vært tematisert på utstillingen, kanskje ved at hver de åtte religiøse stemmene ble utfordret på hvordan de forholdt seg selvkritisk av egen tradisjon og hva de tenker om religion som en konfliktskapende aktør. Slik kunne utstillingen også trykket på religionens og den religiøse praksisens smertepunkter. Det ville kanskje vært ubehagelig, både å spørre om, snakke om og lytte til. Men kanskje ville det gjort både de intervjuede religiøse menneskene og publikum litt klokere?
Denne anmeldelsen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt – nr. 1/2015. Kontakt redaksjonen for abonnement (kr. 300,- pr år)
Gyrid Gunnes (1978) er fra Tromsø. Hun er ordinert prest og phd-stipendiat i teolog. Gunnes gjennomførte en performance på Høstutstillingen, 2014 og har publisert bøkene “Hellig sårbar” (Portal, 2012) og “Å forkynne Guds ord klart og urent – utkast til en feministisk prekenpraksis”, (Aschehoug, 2013).
Homo religiosus, Perspektivet museum:
Prosjektleder, kurator, tekst: Astri Fremmerlid/PEM
Fotograf/ bildebehandling: Mari Hildung
Formgiving og installasjoner: Lawrence Malstaf
Grafisk design: Anniken Romuld og Peter Knudsen
GRAF AS, Lydkomposisjon: Aggie Peterson
Lyd/bilde-komposisjon: Kolbjørn Lyslo
Samtidsdokumentasjon: Marianne A. Olsen/PEM (tekst/intervju) og Mari Hildung/PEM (fotograf).
