museumsnyttlogo_554x
KritikkKan ett menneske forandre verden?

Kan ett menneske forandre verden?

Kanskje kan man ikke entydig svare ja på dette spørsmålet, men det hjelper å være åpen for nye tanker og å tenke annerledes. Alfred Nobel gjorde det. Det gjorde også de som har mottatt fredsprisen. Den nye utstillingen om Alfred Nobel og fredsprisens historie viser styrken i å tro på noe, og kraften som ligger i ett enkelt menneskes vilje og ønsker om en bedre verden.

Annonser

Den 17. mars åpnet ny fast utstilling på Nobels Fredssenter. Vilje til å endre verden er historien om Alfred Nobel og Nobels Fredspris. Gjennom et litt vanskelig utstillingsrom; en lang, nokså smal, fargebelyst «tunell», geleides vi gjennom Fredsprisens utvikling og historie.

Start og slutt

Foto: Ellen C. Cramer Sjøwall

Første og siste sekvens i utstillingen er en sammensetning av fredsprisvinnernes stemmer og portretter. En lyd og animasjons opplevelse. Malala, Maria Ressa, Nelson Mandela. Man stopper og lytter. Stemmene kommer fra noen av verdenshistoriens mest imponerende skikkelser. Enkeltmennesker, som er tro til sine idealer. Alle brennende opptatt av ønsket om å skape fred.

Deretter blir jeg kjent med Alfred Nobel, for det blir man virkelig. Nesten så godt at jeg drister meg til å gå over til fornavn.  Her er det ikke bare suksesshistorien, vi møter Alfred som et menneske på godt og vondt.

Det er ikke spart på noe. Vi møter hele Alfred, familien, brødrene. Dragkampen mellom sterke personligheter. Relasjonen til far, pliktfølelsen. Pengetrøbbel og konkurser.

Og sårbarheten, kvalene om aldri å være god nok. Havarerte forhold, aviste frierier og savnet etter den store kjærligheten. Det er ikke tvil om at Alfred levde et spennende liv. Her er alle de klassiske ingrediensene man finner i en god, dramatisk roman. Men det er ekte.

Alfreds kreative tankespinn

BLIR PÅ FORNAVN: Utstillingen gjør oss godt kjent med mennesket Alfred Nobel og det som drev ham. Foto: Ellen C. Cramer Sjøwall

Grunntonen i utstillingen er Nobels egen personlige drivkraft, visualisert gjennom gule kulerunde partikler, som danser bortover veggene. En morsom referanse til vitenskapsmannen som tok patent på eksplosivet dynamitt i 1867, og for det mottok prisen for «viktige oppfinnelser til menneskehetens praktiske nytte» fra Det kongelige svenske vitenskapsakademiet.

Partiklene fanger oppmerksomheten. De leder deg videre innover i rommet, fra vegg til vegg, tekst til tekst, til Mathilde R. Lids tegneserie inspirerte illustrasjoner, animasjoner og musikk. Vi kan formelig kjenne Alfreds kreative hjerne. Sammen med ham suser vi rundt i et eksentrisk litt kaotisk og hastig oppfinnersinn. Det er spennende å bli kjent med han.

«Kommer jeg på tusen ideer i året, og bare én av dem er brukbar, er jeg tilfreds.» Alfred Nobel

Nyutviklet programvare

Foto: Ellen C. Cramer Sjøwall

De små, gule, dansende partiklene er en teknologisk nyvinning.

I samarbeid med designbyrået Sixsides har firmaet Back utviklet en egen interaktiv programvare som smelter sammen innhold, teknologi og vegger. Det er et snedig og innovativt grep som skaper kontinuerlig bevegelse og liv i rommet. De gule partiklene interagerer med publikum og leder oss videre i utstillingen.

Dette skaper nysgjerrighet. Programvaren styrer og justerer seks prosjektorer i taket, og musikken endrer seg i tråd med publikums bevegelse gjennom utstillingen. Formene er fabulerende, og sammen med musikken gir dette en vakker liten tilleggsopplevelse, og flytter på spennende vis noen grenser når det gjelder formidling av fagstoff i utstillingsverden. 

Enkel og lett

Det er en god del tekst i utstillingen. Men korte, presise faktatekster og det litt «flytende» grafiske oppsettet gjør at den ikke oppleve tyngende. Tekstene er lette å forstå, og innholdet engasjerer. Lesningen går automatisk, du har lyst å lese videre.

Alfreds bagasje

På veggene finner vi 10 kofferter fylt med plater med informasjon. Platene kan lett tas ut, slik at du kan fordype deg om du ønsker.

I Alfreds koffert møter vi hans nære, de som var en del av hans indre sirkel, og viktige i hans liv. Koffertene er eksempel på et humoristisk, fysisk utstillingsgrep, som vi finner flere av i utstillingen.  De kan forstås som en slags fysisk metafor, hvor et begrep blir omformet til form, og blir en interaktiv installasjon i rommet.

Fredsprisens utvikling

Etter Alfred Nobels død og historien om ham og hans testamentariske ønske, går utstillingen over i en mer historisk del. Den tar for seg de mange utfordringene verden sto og står overfor, og viser hvordan den har vært og stadig er i endring.

Gjennom svingningene i samfunnet går vi som publikum hånd i hånd med fredsprisvinnerne gjennom nedrustning og kampen mot atomvåpen, bekjempelse av rasisme, fredsforhandlinger, humanitært arbeid og klima. Tidsreisen er delt inn i periodene 1901 – 1905, 1946 – 1990 og 1991 frem til i dag. I enden av tunellen møter vi oss selv.

Foto: Ellen C. Cramer Sjøwall

Hvilken fredstype er jeg?

På en Ipad trykker jeg meg gjennom spørsmål, og får svar på hva slags fredstype jeg er.

Svaret var kanskje ikke var så overaskende, men det var likevel en tankevekker, og stemte bra med hva jeg forventet. Denne siste øvelsen fikk meg til å reflektere over hva jeg kan gjøre selv, og det var en god avslutning. Jeg ble involvert, og gikk ut av utstillingen med en følelse av at jeg faktisk kan gjøre noe som enkeltmenneske. Det er en fin og viktig følelse å ha med seg videre.

Utstillingen utrykker Alfred Nobels ønske om en fredelig fremtid. Det er noe han deler med de fleste kulturer og ikke minst med de mange vinnerne av Nobels fredspris. Han minner oss igjen på hvor viktig det er å løfte annerledes tanker og ideer, og på de enkeltmennesker og organisasjoner som har kunnskap og mot til å fremme slike for å skape positive endringer i samfunnet.

Det er grunn nok i seg selv til å besøke utstillingen.

Støtte til kritikk

Museumsnytt har i 2022 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord. Vi vil publisere en til tre anmeldelser i måneden. Se alle her

Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.

Ellen C. Cramer Sjøwall er utdannet designer og museumsformidler. Hun
har jobbet lenge i museumssektoren, bl.a. som formgivingsleder ved
Naturhistorisk museum (NHM), Museet for Universitets- og
vitenskapshistorie (MUV) og er ansatt deltid i Museene i Akershus (MiA).
Hun driver også designbyrået Curio_City.

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Forrige artikkelKrig på museum
Annonse
Annonser