Norsk Fjellsenter ligger i sentrum av Lom. Lom er igjen sentrum for helårlige fjellaktiviteter, som nabo til nasjonalparkene Jotunheimen, Breheimen og Reinheimen. Hvilende ved foten av mektige Lomseggen gjør senteret i november seg klar til å arrangere skifestival, markert gjennom en fargerik skigard (bygd av faktiske ski) – ved inngangspartiet. De første sesongturistene har fått nyss om snø fra tusen meters høyde og allerede innfunnet seg på Loms mange overnattingssteder. Men den store attraksjonen i bygda er utstillingen Bergtatt, som henter sine fortellinger fra de tre nærliggende nasjonalparkene.
Går seg aldri vill
Bergtatt favner bredt tematisk: fra arkeologiske funn til en reise gjennom fjellturismens historie, via naturarv, klimautfordringer og skikk og bruk i fjellheimen. Puh. I dette vide landskapet av innhold ville det for mange utstillere være lett å gå seg vill. Men Bergtatt lander fjellstøtt, noe som dels skyldes overskuddet og lekenheten som det formidles med i nær sagt alle rom. I tillegg fører utstillingen oss nærmere historien ved å gjøre den lett tilgjengelig, gjennom visuell fortellerstil og nærhet til objekter. Bergtatt ønsker velkommen – til både å utforske og å forstå.
En gjestfri utstilling
Kanskje er dette betinget i den gjestfrie kulturen som omgir fjellsenteret? Utstillingen formidler blant annet samhandlingen mellom innfødte og de tidligste turistene. Vertskapet på støler og fjellgarder innså at om de tok vare på besøkende, skapte de både næringsvei og økt interesse for fjellet. Disse verdiene ivaretas og foredles fra aller første utstillingsvegg – en ti meter lang collage av små fotografier.
I planleggingsfasen ba senteret publikum om å dele sine turbilder, og resultatet er 792 fotografier, delt inn i partier som får frem fargene og lyset til hver årstid, fra tøysete selfies til stemningsfulle naturbilder. Slik får besøkende selv ta del i selve utstillingen, og alle som har bidratt har gratis adgang til senteret. Delaktigheten gjør Norsk Fjellsenter til et svært moderne museum, og burde være til inspirasjon for andre. Den går ikke på bekostning av formidlerens autoritet, tvert imot gjenspeiles det gode vertskap innfødte har vist gjennom århundrer. Slik sett er det ikke overraskende at Norsk Fjellsenter er så aktiv i sosiale medier.
Barnemuseet
Særlig tilrettelagt er Bergtatt for de minste, blant annet gjennom rebusløp. Barna får utdelt et forenklet orienteringskart, og må finne frem til ulike poster for å få klippet inn en ny bokstav i løsningsordet. Løpet tar i bruk hele utstillingsarealet, og alle stasjoner underveis er i barnehøyde. De laveste må du huke deg ned for å finne og ta del i, en post er til og med gjemt under et teltlignende dekke. Ved en av de interaktive skjermene er det satt opp en krakk for å hjelpe de korteste av oss. Der andre museer ekskluderer barn, ekskluderer Bergtatt enkelte steder voksne. Disse delene blir dermed spesielt for barn, og gjør senteret til deres eget. Selv om de ikke skulle klare hele løsningsordet i rebusen, blir alle deltakende unger belønnet etterpå. Det viktigste er jo som kjent ikke å vinne, men å få en premie.
I kontrast til de fleste museer inviterer Norsk Fjellsenter barn og voksne til å ta på – og til og med tre inn i – utstillingen. Jeg teller bare fem glasskledde montre. To fullskala mammuter kan både strykes og utforskes. Mammutungen Dima oppfordres barn til å sitte på. Vi kan sitte ved teltåpningen til to britiske oppdagere anno 1880, eller bli med inn i værtunnelen for å bokstavelig talt kjenne hvor raskt det blåser opp i fjellheimen. Gjenstander er skrudd rett i veggen, så lavt at unger kan klå på dem.
Taktilt og interaktivt på samme tid
Fortellergleden viser seg på sitt beste ved to helt ulike tilnærmingsmåter: interaktiv teknologi på denne siden, og publikums nære tilgang til utstilte objekter på den andre. Med et par unntak er det en interaktiv løsning i hvert eneste utstillingsrom eller stoppested. På skjermene tilnærmes innholdet på flere ulike måter, og blir dermed aldri forutsigbare. En dra-og-slipp-løsning lærer barn å forberede seg på fjelltur. Andre stasjoner viser relevante arkivklipp fra Turistforeningen og NRK, mens en annen stasjon inviterer til spørreundersøkelse om bruken av fjellheimen. Denne siste gir museet nyttig kunnskap om holdninger blant besøkende – som kanskje igjen kan brukes til forskning?
Kanskje kan åpningsfilmen ses på som en harmonisk sammensmelting av det sanselige og høyteknologiske. Et ni meter langt og to meter høyt lerret viser oss året gjennom de tre nasjonalparkene. Utsnittene varierer fra storslåtte vinterfjell i fugleperspektiv til knivskarpe nærbilder av dryppende brekanter og vårblomster. Heldigvis har utstillerne latt filmen forløpe uten å legge på annet enn miljølyd. Dette gir en ro og følelse av å være i det kontemplative, ordløse nærværet til fjellet og viddene. Den samme tilnærmingen er tilstede i rommet som fremstiller en typisk turistforeningshytte. Her ligger en gjestebok og kortstokk fremme, og her inne kan du også lukte på sure sokker og peisduft.
Den eneste delen av utstillingen det er noe å plukke på befinner seg i midtre del, med sin rekke av små, tilstøtende rom. Det er også her utstillerne trer ut av den åpne og lekne stilen, og faller for fristelsen til å pakke veggene (i tre av rommene) med tettskrevne plakater. Dette blir tekstlig støy som ikke kler roen utstillingen ellers maner til. Men selv i disse rommene finnes lekenhet i form av skjermer og fysisk utprøving, blant annet hvordan du bruker et kart.
Brearkeologisk perle
Smykket i utstillingen er for meg den brearkeologiske delen, som tydeligst innehar den vellykkete kombinasjonen av sanselighet og teknologi. Hvordan gjenstandene trer frem i montrene er både gjennomtenkt og moderne.
Det finnes ikke en eneste plakat eller nummerreferanse, og alle objekter hviler på hyller av glass. Gjenstandene får skinne i kraft av seg selv, mens tilleggsinformasjon blir et valg brukeren kan ta stilling til. Et panel under montrene gir oss mulighet til å trykke på gjenstanden vi vil lese eller se mer av. Ikke én, men to skjermer lar oss utforske objektet: én gir tekstlig informasjon og den andre en visuell fremstilling – ofte på film – av hvor og hvordan gjenstandene ble funnet, skapt eller brukt. Blant dem er det utrolige funnet av et klesplagg som med sine 1 700 år er Norges og et av Europas eldste – et resultat av det klimaskapte fenomenet brearkeologi.
Selve uttrykket brearkeologi blir forklart inne i Værsenteret . En velprodusert film formidler at det ble tatt i bruk fra 2006, og at drøyt halvparten av alle brearkeologiske objekter i verden er funnet i Norge.
Vi står i sentrum
Utstillingen avsluttes med fire stående portretter, som fra hver sin stående skjerm beveger ørlite på seg. Knapper under bildene forteller at vi kan trykke for å høre og se dem fortelle om deres yrkesmessige og lidenskapelige forhold til fjellet. Nok en gang er det visuelle forbilledlig produsert, og portrettene fremstår som et naturlig punktum for en vellykket utstilling: den taler til oss med et åpent språk og ønsker oss velkommen inn i fjellheimen. De fire fjellkledde er som en speiling av oss som besøkende – i Bergtatt er det vi som er i sentrum.
ANMELDT // BERGTATT
Sted: Norsk fjellmuseum, Lom
Tid: Juni 2018 – fast utstilling
Hvem:
Utstillingsdesign: Torbjørn Nielssen
Lysdesign: Kyndill AS v/ Lorang Brendløkken
Prosjektledelse: Thea Grobstok Dalen
Filmproduksjon: Flash Studio AS.
Denne artikkelen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt (nr. 4/2018). Kontakt redaksjonen for abonnement (kr. 300,- pr. år)
